Et nyttig jubileum

Året 2003 ble helsevesenets jubileumsår og utstillingsvindu.

Doktor Villads Nielsen (ca. 1564–1616) kunne neppe ane at hans utnevnelse til stadslege, dvs. offentlig betalt lege i Bergen i 1603 skulle bli feiret så ettertrykkelig fire hundre år senere. Så var det da heller ikke hans person som ble feiret. Jubileet handlet om at det offentlige etter hvert tok over mer og mer av ansvaret for befolkningens helse, ve og vel. Og i 2003 hadde denne markeringen en undertone – se hva samfunnet har gjort for at vi skal ta vare på hverandre, alt dette må vi også ta vare på!

I dette nummeret av Michael kan man lese den offisielle rapporten om hva som har foregått i jubileumsåret. Og det er mye. Nesten i hver krok av Norge har det vært et eller annet arrangement som har sett på helsespørsmål i historisk lys og fått fram nødvendigheten av å ha tidsaspektet i minnet når man drøfter medisin, helse og helsevesen. Dessuten er sammenhengen mellom levekår og helse belyst i rikt monn, forhåpentligvis til ettertanke og overføring fra fortid til framtid.

Men medisinsk historie er ikke bare å se seg et øyeblikk tilbake over skulderen, fange noen glimt som blir stående som pokaler på hyllen eller festes som engrammer i hjernen før man fortsetter som før. Medisinsk historie er et fag som trekker tidligere tiders erfaringer om medisin, helse og helsevesen ut fra fortiden, viser dem fram og spør hva vi kan lære. Dette fag har uten tvil profitert på jubileumsfeiringene i 2003. Et to binds historieverk på høyt faglig nivå om det offentlige helsevesen er blitt produsert. Ved Universitetet i Bergen er det blitt opprettet et nytt professorat i faget medisinsk historie – riktignok bare en halv stilling i første omgang, men der regner vi med at universitetet forstår sitt ansvar og utvider stillingen raskest mulig. Ved Universitetet i Oslo ble det også opprettet et nytt professorat i medisinsk historie som en styrking av miljøet som allerede er der.

Tanken om et nasjonalt medisinsk museum fikk også en løsning i 2003, om enn neppe optimal. Norsk Teknisk Museum ble gitt ansvar for å ta vare på medisinhistoriske samlinger i offentlig eie og kunne derved åpne utstilling beregnet på museets primære målgruppe, skoleelever. Arbeidet for å opprette et nasjonalt museum som tar seg av de øvrige oppgavene, spesielt hva angår historisk kompetansebygging, dokumentasjon og formidling for fagfolk innen helseutdanning og helsevesen, går imidlertid ufortødent videre.

Det er ingen tvil om at det store engasjementet for medisin og helse i historien gjennom 2003 har vært til stor inspirasjon for mange som ikke tidligere hadde tenkt på hvor viktige slike forhold har vært, f. eks. for utviklingen i norske lokalmiljøer. For faget medisinsk historie kan imidlertid dette også være en utfordring – å kanalisere de mange nye interesserte inn på fruktbare problemstillinger og å veilede dem til å belyse disse på egnet faglig nivå, hvilket oftest vil si å gå i dybden. Tusen blomster har blomstret og det er bra, men det kan hende at litt mer felles veiledning på forhånd også hadde vært bra.

Hva så med helsejubileets andre agenda, den som gikk ut over det medisinhistoriske, nemlig å styrke det offentlige helsearbeidet, spesielt den forebyggende medisin? Jubileet for det offentlige helsevesenet har hatt en vinkling mot offentlige helsefremmende tiltak, men kanskje spesielt mot hva man selv kan gjøre for å ta vare på helse og trivsel. Presentasjonene har ofte vært vellykkede nok, men det gjenstår å se hvordan effekten har vært på individuell atferd. Om jubileet ga noen påvisbar helsegevinst, blir en vanskelig oppgave å dokumentere.

Dessuten er det spørsmål som jubileet bare i liten grad har trukket fram og drøftet systematisk i sine presentasjoner, nemlig hva endringer av individets og samfunnets ønsker og behov har betydd over tid. Jubileet lot i stor grad muligheten gå fra seg til å synliggjøre samfunnsmedisinens og velferdsstatens nye kår og de konsekvenser nye betingelser i vår tid kan få, både på gruppenivå og for enkeltmenneskene i Norge. Faktisk kan massiv satsing på individuell, forebyggende helseatferd avlede oppmerksomheten fra overordnede forhold som trenger slik oppmerksomhet.

Helsens relasjon til andre verdier er et gjennomgående tema i medisinhistorien. Det er som regel i holdningene, dvs. i tanker og verdiavveininger som ligger forut for handlinger og tiltak at man finner de historiske årsakene til endringer, ikke i handlingene og tiltakene selv. Dette gjelder særlig for et område som helse, der så mye er både subjektivt og verdiladet. Slike momenter burde kommet bedre fram.

Effekten av jubileumsåret 2003 vil først vise seg i ettertid. Det kan hende at feiringens mangfoldighet har etterlatt et noe uklart bilde av hva samfunnsmedisinsk arbeid er, hvor dets potensiale ligger og hvordan ansvaret for folkehelsen best bør fordeles i samfunnet.

Spå skal man ikke gjøre, men man må kunne tillate seg å ha noen synspunkter på effekten av hva man opplevde i det jubileumsmettede året 2003 og i månedene etterpå. Trolig vil en slik konklusjon bli at hva resultater angår, val satsingen på medisinsk historie mer vellykket enn satsingen på å styrke det offentlige helsevesenet og samfunnsmedisinen.