Tale

Muntlige overleveringer har gjennom historien vært den vanligste form for informasjonsoverføring. Samtaler og fortellinger dominerer fortsatt hverdagen for de fleste av oss. Også i faglige sammenhenger har muntlig formidling en sentral plass, ikke minst i utdanningen.

Det største fortrinnet ved muntlig formidling er muligheten for toveis-kommunikasjon. Ved de fleste former for muntlig kommunikasjon vil man ha direkte kontakt med «mottakeren», og denne kontakten er viktig både i kollegiale dialoger, pasientkonsultasjoner og faglige foredrag. Tilbakemeldinger kommer ikke bare i form av ord. Både «avsender» og «mottaker» bruker kroppsspråk og andre non-verbale virkemidler.

«Bestemoreksemplet» viser hvordan såkalte retoriske grep kan brukes i muntlig fagformidling. Retorikk betyr talekunst, og handler om hvordan taler bør oppbygges og framføres. Mens forskning produserer kunnskap, skal retorikken i sin klassiske forståelse «produsere» overbevisning.

Den klassiske retorikk består av fem elementer:

• inventio (å samle stoff)

• dispositio (å disponere stoffet)

• elocutio (å forme talen, utforme stilen)

• memoria (å huske talen)

• actio (å framføre talen).

Uten å tenke på det, inkluderer vi alle disse elementene – i større eller mindre grad – i våre muntlige presentasjoner. Du må beherske tre ting for å bli en god retoriker, skriver Finn Eivind Jor i en innføringsbok i praktisk retorikk (2):

• Folk må like deg og ordene dine,

• det du sier må virke sannsynlig,

• og tilhørernes følelser må beveges på rette måten.

Tekst

Mens muntlige presentasjoner er viktig i pasientinformasjon og studentundervisning, er det fortsatt skriftlige kanaler som dominerer forskningsformidlingen. Skiftspråket er annerledes enn talespråket. Kravene til presisjon er større, og ulike skriftige sjangre har ulike konvensjoner for tekstutforming.

Skriving – det å lage tekster – handler ikke bare om formidling av erfaringer og meninger. Skriving handler i stor grad om å strukturere resonnementer (3). Gjennom skrivingen rydder vi våre egne tanker, og vi «lagrer» våre ord for senere gjenbruk. Og helt åpenbart skriver vi også for å dele tekster med andre.

Skriftlig formidling hører hjemme i den litterære kategorien som kalles sakprosa, en omfattende «tekstform» som har fått mye oppmerksomhet i Norge de senere årene. Johan L. Tønnesson, som er professor i sakprosa ved Universitetet i Oslo, understreker at sakprosa «dreier seg om forholdet til virkeligheten»: Han skriver at «sakprosa er tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten. Sakprosateksten kommuniserer gjennom skriftlig verbalspråk, men dette skjer ofte i samspill med andre tegnsystemer» (4).

Medisinske publikasjoner er en form for sakprosa som utformes etter egne, og etter hvert meget detaljerte regler (5). Artikler i vitenskaplige tidsskrifter er den dominerende formen for medisinsk fagformidling, og oppbygningen av slike artikler er standardisert med lite rom for individuelle variasjoner. Det vitenskaplige meritteringssystem baseres i stadig større grad på bibliometri, statistiske metoder for å kartlegge publiserings- og forfatterskapsmønstre. Antall publikasjoner og publiseringssted er avgjørende, og publiseringsstedets «impakt faktor», dvs, hvor ofte artikler i det aktuelle tidsskriftet siteres, er av stor betydning.

Bilder

Et bilde sier mer enn tusen ord, hevdes det. I den menneskelige kommunikasjonsutviklingen fulgte bildene etter lyden. Det var via bilder og figurer at skriftspråket utviklet seg. I vår tid synes bilder å få en renessanse gjennom dataikoner og visuelle symboler av ulik art. Kombinasjonen tekst og bilder preger det meste av trykt informasjon. På nettet er korte tekster og mange illustrasjoner (ofte klikkbare) dominerende.

I vitenskapelig formidling har grafiske fremstillinger (diagrammer og kurver) en lang tradisjon. Sjelden, sannsynligvis altfor sjelden brukes fotografier. Fotografisk dokumentasjon er effektiv, og i fag som samfunnsmedisin og medisinsk historie kan fotografier beskrive endringer langt bedre enn ord. Den menneskelige hukommelse er skrøpelig, men fotografier fra ulike tidsperioder hjelper godt på erindringen Et eksempel er flyfotografier av byer og boligbebyggelse. Bare i løpet av en 10 – 15 års periode endres gatebildet dramatisk. Disse endringene har åpenbare samfunnsmedisinske konsekvenser (6).

Formidling av medisinsk historie

«Årstala er det viktigaste i soga«, skal Halvdan Koht ( 1873 – 1965 ) ha sagt. I formidlingen av medisinsk historie er det eksemplene og fortellingene som er det viktigste. Paradoksalt nok er det gjennom eksemplene vi ser og forstår sammenhenger.

I et fag som kombinerer kvalitative og kvantitative metoder, og som involverer historikere, medisinere, samfunnsvitere og mange andre, er formidlingsarenaer og faglige møteplasser særlig viktige. Dette nummeret av Michael viser hvordan dette kan gjøres i praksis. Det finnes ingen lærebok i medisinsk historie på norsk. Det nærmeste vi kommer er en artikkelsamling fra Tidsskrift for Den norske legeforening som ble utgitt i 2000 (7). Desto viktigere blir publikasjoner som samler og systematiserer enkeltbidrag i faget. I ni artikler vises ulike sider ved norsk helsehistorie, interessante nasjonale og internasjonale eksempler presenteres, og konsekvensene av den historiske erkjennelse for dagens tenkning og undervisning diskuteres.

Øivind Larsen

Dette nummeret av Michael er en hyllest til Øivind Larsen i forbindelse med hans 70 årsdag 6. september 2008. Øivind Larsen er en sjelden kombinasjon av vitenskapelig kunnskap og kompetanse, faglig bredde og entusiasme, produktivitet og formidlingsevne. Både innen medisinsk historie og samfunnsmedisin er han en nasjonal ener med internasjonalt ry. Mer enn noen annen har han vist hvor viktig kunnskap om fortiden er for å forstå dagens medisin og helsevesen. Et helhetssyn forutsetter at vi både ser oss tilbake og omkring.

Fra han fikk sine første petiter på trykk i Dagbladet Sarpen som tenåring, har han vært en skrivende person med god formuleringsevne (8). Han har publisert flere titalls fagbøker, blant annet to utgaver av Norges leger, der siste utgave endog gav en samlet oversikt over alle norske leger gjennom alle tider. Hans kreativitet og handlekraft er blant annet vist gjennom etableringen av Michael som etter fem år har blitt en viktig publikasjon for Det norske medicinske Selskab.

Øivind Larsen har vært en ivrig og systematisk fotograf fra barndommen, og har et eget bildearkiv med over 50 000 bilder. Hans visuelle formidlingsevne viser seg også i hans muntlige presentasjoner med innlagte illustrasjoner og kasusitikker. Han er en høyt skattet foreleser med evne til å treffe tilhørerne – for eksempel ved å knytte budskapet til deres egne bestemødre.

Faglige forbilder og rollemodeller får stor oppmerksomhet i legeutdanningen (9). Øivind Larsen er en rollemodell på mange områder. Som formidler er han et forbilde langt utover medisinhistorikernes rekker!