Fjern historie?

Det er i 2008 63 år siden den tyske okkupasjonen av Norge tok slutt i 1945. For de fleste i yngre generasjoner fortoner krigsårene seg mer og mer som fjern historie, og kunnskapene blant mange synes å være begrensede. De store sosiale, kulturelle og psykologiske forandringer som skjedde i det norske samfunnet og i befolkningen i disse årene og tiden som fulgte, synes ofte å være glemt* Alnæs K. Bd. 4. Oslo: Gyldendal 1999..

De fleste som i voksen alder opplevde disse årene, ble senere preget av dem gjennom hele livet, uansett på hvilken «side» de hadde stått. De største traumatiske opplevelser hadde nok de som «valgte feil», og havnet på okku­pantens side og til dels i hans «garn». Det gjaldt særlig de som tok den mest konsekvente beslutning ut fra sin overbevisning og lot seg verve til krigsinnsats på okkupantens side. Det gjaldt både menn og kvinner, og ennå i dag er flere av dem i sin høye alder preget av sin fortid. Andre har gjennom sin innsats i illegalt arbeid og i tjeneste på alliert side utenfor landets grenser likeledes blitt varig preget av sine opplevelser.

Okkupasjonstiden er gjennom en årrekke historisk belyst fra omtrent alle sider i et omfattende antall faghistoriske og populære publikasjoner. Men forholdsvis lite er hittil skrevet om de særlig brennemerkede grupper blant kollaboratørene – «frontkjempere» og «frontsøstre». De fleste av disse var unge som satte livet på spill for sin overbevisning.

Spesielt finnes det sparsomt med beretninger om «frontsøstrene» – de kvinner som meldte seg til det tyske Røde Kors med sikte på å utføre ­humanitær innsats i tysk sanitetstjeneste. Deres kompliserte og til dels dramatiske historie er også en viktig del av norsk helsevesens historie. Det er imidlertid nødvendig å sette «frontsøstrenes» historie inn i en bredere kontekst, både hva angår de lange linjer innen politikk og ideologi og når det gjelder historien om krigen i Norge og årene like før og like etterpå. Kanskje kan vi der finne forklaringer på avgjørelser og veivalg som ble tatt og som kunne få dramatiske konsekvenser.

«Frontsøstrene», hvem var de?

«Frontsøstre» er i historiske og rettslige sammenheng blitt et forenklet begrep som har vært flittig brukt av begge parter under og etter Den annen verdenskrig. Betegnelsen har vært brukt også om kvinner som tjenestegjorde i Det tyske Røde Kors uten å ha deltatt i krigsoperasjoner. Betegnelsen gir positive assosiasjoner om idealisme og humanitær innsats. Under rettsoppgjøret og senere har betegnelsen vært brukt summarisk uten at verken lovgivere eller historikere har foretatt en mer detaljert differensiering av gruppen.

Sigurd Senje og Egil Ulateig har viet temaet stor oppmerksomhet i egne publikasjoner med detaljerte skildringer av individuelle skjebner. Fremstillingene er imidlertid ikke systematisert og mangler referanser* Senje S. Oslo: Gyldendal 1986. Ulateig E.: Lesja 2004.. Korte omtaler har også Johs. Andenæs og Svein Blindheim* Andenæs J. . Oslo: Tanum/Norli 1979: 193; Blindheim S. , Oslo: Pax 1977: 178.. For å gi et inntrykk av hvordan situasjonen kunne arte seg for en som meldte seg, er et utdrag av et intervju forfatteren har hatt med en «frontsøster» gjengitt som vedlegg.

Av de ca 500 personer gruppen omfatter, var bare en liten del, trolig knapt 10% ferdigutdannede sykepleiere. Majoriteten hadde enten kortvarig hjelpepleierutdannelse eller ingen slik utdanning i det hele tatt. De fikk alle tilleggsutdanning i Tyskland. De som gjorde egentlig fronttjeneste, utgjorde en forholdsvis begrenset andel av de frivillig innrullerte i Det tyske Røde Kors. De fleste pleiet sårede og sivile bak frontene eller gjorde annet arbeid i den tyske sanitet.

Hovedtemaet i denne fremstilling er begrenset til de kvinner som ble innrullert eller søkte om tjeneste i Det tyske Røde kors under okkupasjonstiden i Norge. Det var også frivillige som meldte seg som hjelpepleiere i andre tyske militære enheter uten å være registrert i Det tyske Røde Kors. Det gjaldt blant annet 73 kvinner som i 1943 meldte seg til Luftwaffe – Flyvåpenets sanitet, trolig for tjeneste i Norge. Disse omtales ikke her, og vi kjenner ikke nærmere detaljer om dem* Riksarkivet (heretter RA), Reichskommissariat Norwegen, Abt. Gesundheitswesen, Dok i-i, Med 28 332-43, pk. 11, kopi av hemmeligstemplet brev fra Luftflottenarzt til Luftgauarzt om organisering og utdannelse av norske Sanitätshelferinnen 1942-43. Man ønsket 120, men bare 73 meldte seg..

Enkelte hadde meldt seg til krigsmarinens sanitet gjennom Marine­sykehuset i Trondheim og noen få direkte til det Wehrmachts sanitet i Norge. Disse har vi ingen sikre tall på eller kunnskaper om. Det samlede antall norske i tysk sanitetstjeneste kjenner vi heller ikke. I de mange «Erholungsheimen» i Norge – rekonvalesentinstitusjoner for soldater – og i hjelpe­sykehus kunne det arbeide kvinner fra det lokale miljø fra avdelingshjelp til hjelpesykepleiere etter lokal opplæring. Noen av disse «avanserte» til «frontsøstre» etter påvirkning eller press og meldte seg til vervekontorene. Med mindre de hadde hatt NS medlemskap, ble de fleste knapt satt under tiltale etter krigen, men ble oppfattet som «tyskerarbeidere».

Flere mannlige sykepleiere lot seg verve som ambulansekjørere og gjorde ekstremt farefulle og krevende frontinnsatser* Esper B. . København: Eget forlag, 1981..

Det samlede antall norske syke- og hjelpepleiere som ble registrert og gjorde tjeneste i Det tyske Røde kors i Tyskland kan således ikke fastslås nøyaktig, men har neppe vært høyere enn ca. 500* Greve T. Verdenskrig, bd. 3 i Skodvin M. (red.). . Oslo: Aschehoug 1985: 172; Senje 1986, op.cit., passim; Ulateig 2004, op.cit., passim..

Flertallet som var registrert som innskrevne i Det tyske Røde kors 1941-45, er listeført av tidligere kaptein – nå avdøde Knut Baardseth i SS-Panzergrenaderregiment Norge. Disse innsamlede navn og data utgjør nokså sikkert flertallet av de frivillige som tjenestegjorde i Tyskland, i alt er det 432 personer på hans liste* Privatarkiv (heretter PA), Anders Gogstad, Knut Baardseths liste over frontsøstre. I kopi hos forf. Baardseths liste er av anonym kilde supplert med domsavsigelser på 157 deltagere.. Listen er ufullstendig når det gjelder personlige data og tjenestesteder, men tilnærmet fullstendig når det gjelder registrerte i Det tyske Røde Kors. Stikkprøver i Landssvikarkivet bekrefter dette. De fleste tok begrenset tjenestetid, og antallet som forlenget den var lite. Det var derfor neppe flere enn ca 350 Røde Kors frivillige samtidig i Tyskland under disse årene. Vi vet at Quislingregjeringen kjente til 315 av disse «frontsøstre» som ved årsskiftet 1944-45 befant seg i Tyskland, og som man ville ha hjem til Norge* RA, Reichskommisariat, Gesundheitsabt., pk 11, dok 1-1, Med 28 151/45, brev fra dr. Østrem til Reichkommissar v. dr. Paris, 6. februar 1945..

Sykepleiemangel i Norge under krigen

Tyskerne hadde allerede under krigsoperasjonene i Norge 1940 opprettet sine egne krigs- og feltlasaretter, til dels samordnet med norske sykehus. Dessuten var tyske sårede og andre tyske pasienter blitt lagt inn på norske sykehus. Slike «blandingssykehus» eksisterte under hele okkupasjonstiden. Både leger og sykepleiere måtte i henhold til Genève-konvensjonen fortsette å gi fullverdig pleie både til venn og fiende.

Flere større sykehus gikk helt over i tysk regi etter hvert som sårede ble overført til Norge fra Østfronten. Det tyske hovedsykehuset Kriegslazarett* Gogstad AC: . Bergen: Alma Mater, 1991. s. 151-73. ble forlagt til Aker sykehus, der store utvidelser fant sted. Det ble et hovedsykehus for alvorlig sårede fra Finlandsfronten og Ishavsfronten under felttoget mot Sovjetunionen.

Sykepleiermangelen begynte imidlertid under okkupasjonsårene å bli prekær over hele landet.

Okkupasjonsstyrets nyordningsbestrebelser innen helsevesenet var i utgangspunktet konsentrert om legesektoren. Både Medisinaldirektoratet og Den norske lægeforening hadde den gang stor innflytelse på andre helseprofesjoners utdanning og arbeidsordninger. Medisinaldirektoratet var helt dominert av leger.

Tyskland hadde stor mangel på sykepleiere, og rekruttering av sykepleiere fra de besatte områder var et viktig delmål for okkupasjonsmaktens helsepolitikk. Det var derfor viktig å få kontroll over sykepleie­organisa­sjonene.

Sykepleierne var den gang ikke en så homogen profesjon som legestanden og på langt nær så enhetlig organisert. Mange utdannede sykepleiere var ikke yrkesaktive og var heller ikke medlem av noen forening. Som «sykepleiere» ble det særlig under okkupasjonstiden også medregnet personer med kortvarig utdannelse som ikke tilfredsstilte autorisasjonskravene. Syke­pleierne var også tilsluttet ulike forbund, slike som Norges røde Kors, Norske Kvinners Sanitetsforening, Nasjonalforeningen mot tuberkulosen for folke­helsen, Diakonissestiftelsen m.fl.. Yrkesidentiteten var sannsynligvis for mange mer knyttet til de respektive ideelle organisasjoner enn til selve profesjonen.

Hovedorganisasjonen var likevel Norsk Sykepleierskeforbund som høsten 1941 hadde medlemstall på omlag 3700.

Politisk nyordning

Det er rimelig å tro at okkupasjonsmakten ut fra sine prinsipper om sentralisering og autoritært styresett vanskelig kunne forstå en slik oppsplitting, selv om det tidligere også var slik i Tyskland. Det var derfor naturlig at de konsentrerte nyordningsforsøkene om den største organisasjonen Norsk Sykepleierskeforbund. Målet var å samle alle sykepleierne i dette forbundet. Allerede i oktober-november 1940 var forbundet blitt «testet» med sikte på holdninger til nyordningsforsøkene. Disse gikk blant annet. ut på enhetlig ledelse, tilslutning til det nye «helselauget» og lojalitet til «den nye tid». Representantskapet vedtok enstemmig 23. november 1940 at forbundet ikke kunne slutte seg til helselauget. Det kunne heller ikke Lægeforeningen. Nyordningsbestrebelser var høsten 1940 blitt forsøkt ved en hel rekke yrkesorganisasjoner og ble oppfattet som et viktig ledd i nazifiseringsforsøkene. Som representant for en av de 43 organisasjonene som protesterte overfor Reichskommisar Josef Terboven den 18. juni 1941 deltok også Norsk ­Sykepleierskeforbunds leder Bertha Helgestad. Som mange andre deltakere ble også hun umiddelbart etter møtet avsatt. Hun ble erstattet med den «kommissariske» leder Signe Kahrs Budde. Forbundet ble organisert etter det såkalte førerprinsipp, og det ble etablert et rådgivende styre sammensatt av NS- medlemmer* Melby K. . Oslo: Cappelen, 1990..

Agnes Rimestad som var forstanderinne på Ullevål sykehus, fikk 20. september 1941 melding om at hun kunne vente avskjed, men den ble først iverksatt 20. juni 1942. Hun ble senere oversykepleierske ved Svenska Röda Korsets sykehus på Midtstuen.

Signe Budde var en omstridt person også innen NS, særlig fordi hun ikke hadde full utdannelse som sykepleier og fordi hun nesten ikke hadde arbeidet i faget. Hun ble også anklaget for å ha fremmet utdannelse av hjelpepleiere og for å ha tatt initiativ til korttidsutdannelse for samaritter til tysk krigstjeneste. Profesjonsinteressene var også sterke i NS kretser blant sykepleierne.

Følelig tysk sykepleiemangel

Det NS-ledede Direktoratet for arbeidsformidling mente at sykepleierne måtte kunne tvangsutskrives i henhold til en forordning av 9/7–41 om arbeidshjelp til særlig samfunnsgagnlige formål som var utstedt av det kommissarisk ledede Sosialdepartementet.

Da forespørsler om formidling av norske sykepleiere til tysk tjeneste tidlig nådde Sykepleierforbundet, foreslo dets NS-ledelse at Norges Røde Kors skulle pålegges å avgi sykepleiere samt sette i gang hjelpe­søster­kurs* Brev fra fru Budde, Sykepleierskeforb. til Innenriksdep., adm. ktr. 7 juli 1943. ID H1. j. nr. 3595 Sos. dep., Helsedir. H1 Boks 201 RA..

Reichskommissariat fikk også stadige henvendelser fra Wehrmacht om å hjelpe til med å skaffe kvalifiserte sykepleiere til krigslasarettene både i og utenfor Norge, og det kom forespørsler fra det tyske Røde Kors om tjeneste ved sykehus i Tyskland. Også når det gjaldt tjeneste i Norge kunne det være uklart om forespørselen gjaldt institusjoner med tyske, blandede eller norske pasienter.

Reichskommissariats tyske leger forsøkte i 1943 blant annet. gjennom Innenriksdepartementet og Norges Røde Kors å få sykepleiere til sykehus med både tyske og norske pasienter i Finnmark.

Helseavdelingen i Innenriksdepartementet, Norske Kvinners Sanitetsforening og Røde Kors samarbeidet etter oppfordring i forsøk på å mobilisere sykepleiere som ikke var i arbeid. Alle som kunne møte, ble bedt om å melde seg. Det hadde da også vært samtaler mellom de tyske legene Paris og Schumacher i Reichskommissariat, overlege Johannes Heimbeck i Røde Kors og Sykepleierforbundets leder, fru Kahrs Budde.

Også Røde Kors’ president Fridtjof Heyerdahl var til samtale hos dr. Schumacher den 27.8.43. Fungerende generalsekretær Jens Meinich jr. i Røde Kors svarte dr. Paris skriftlig samme dag at det var sykepleiemangel overalt, men at man skulle gjøre sitt beste for å forsøke å få sykepleiere fra Bergens Røde Kors til Finnmark * Brev fra Jens Meinich til Reichskommissar 27/8-43 Dok. I-I Med 28/1471/43. Ges. abt. Reichskomm. pk. 11, RA..

Omfanget av tvangsutskriving av norske sykepleiere til tyske helseinstitusjoner i Norge kjenner vi ikke til. Men det fantes nok mange frivillige rekrutter, spesielt til de blandede sykehus, som også kunne ha norsk ledelse.

Sykepleierforbundet foreslo samme år nok en gang for Innenriksdepartementet å tvangsmobilisere alle gifte sykepleiere som ikke arbeidet i yrket, heve aldersgrensen fra 65 til 68 år og forlenge arbeidstiden. Men mest ­anbefalte lederen fru Kahrs Budde på ny 2‑3 måneders frivillige kurs for hjelpesøstre. «De tyske myndigheter ville på den måten hurtig kunne få dekket behovet for enklere sykehjelp».

Tysk-norske tvister om sykepleierrekruttering

Den 26. mai 1943 svarte NS-medisinaldirektør Thorleif Dahm Østrem Direktoratet for arbeidsformidling på spørsmålet om beordring av seks sykepleiere til tysk tjeneste i Kirkenes. Han kunne ikke gi anvisning på andre enn dem som kunne skaffes gjennom de seks organisasjonene Norges Røde Kors, Norske Kvinners Sanitetsforening, Nasjonalforeningen mot tuberkulosen, Menighetssøsterskolen, Diakonissestiftelsen og Betanien menighet. De hadde alle sykepleierutdanning.

Han antydet tvil om den folkerettslige adgang til slike beordringer. Ifølge Haager Landkriegsreglement måtte tjenestene være for okkupasjonsmaktens behov, stå i forhold til landets hjelpekilder og ikke innebære forpliktelse til å delta i krigsoperasjoner.

I et internt notat i Innenriksdepartementet anføres at beordringen måtte antas å gjelde til tysk lasarett med tysk personale og tyske pasienter. Haager Landkrigsreglements bestemmelser av 18. oktober 1907 art. 52 hjemlet imidlertid ingen slik utskrivingsrett. Det gjorde heller ikke Sosialdepartementets forordning av 9/7‑41 om arbeidshjelp til særlige samfunnsviktige formål, da denne bare forutsatte norske formål* Brev fra Adm. ktr. Helseavd. i Innenriksdep til Direktoratet for Arbeidsformidling (Sign. Østrem-Lundamo) 2641/43 Sos. dep. Boks H1, pk.221.19 Tvangsrekvirering. av sykepleiere RA..

Noen entusiastisk holdning til å bistå tyske myndigheter var tydeligvis heller ikke å spore hos den norske NS-helseledelse. Legeforbundets leder Axel Christensen var særlig avvisende* Brev fra Legeforbundets president Axel Christensen til dr. Paris 24/8-43. Norges Røde Kors sa seg iallfall villig til å bistå, jf Reichskomm. Pk 11 RA. .

Da evakueringen av Finnmark begynte høsten 1944, ble behovet for sykepleierhjelp særlig påtrengende. Hjelpearbeidet i Finnmark støtte på nye politiske vansker. I oktober l944 fikk Ullevålsøstre henstilling om å melde seg frivillig til hjelp for de evakuerte i Nord Norge. 20 sykepleiere stilte da særkrav om personlig sikkerhet og om «nøytral» ledsager fra Norges Røde Kors. 50 søstre skulle til Tromsø, men ingen meldte seg frivillig* Unummerert dokument i Østrem-saken. Landssvikarkivet RA..

Det ble da utskrevet 19 sykepleiere fra Ullevål sykehus og ti fra Rikshospitalet. Disse gikk først i dekning, idet forutsetningene for oppdraget ikke holdt. Det viste seg nemlig at arbeidet skulle stå under ledelse av NS- Hjelpeorganisasjon. Deretter ble det foretatt tvangsutskriving med trusler om å ta gisler.

Overlegene ved sykehusene sendte 16. november 1944 en skarp protest til minister Whist mot tvangsutskrivninger. Dagen etter hadde overlege Paus og sekretær Meinich fra Røde Kors møte med Østrem og Whist, og det ble omsider funnet en akseptabel ordning med egen ledelse av prosjektet under Norges Røde Kors* Gogstad AC. . Bergen: Alma Mater 1991, s 155-63.. Flere frivillige sykepleiere og leger reiste imidlertid til Kirkenes i 1943-44 på oppfordring av norske helsemyndigheter for å bistå ved en voldsom paratyfusepidemi* RA, Reichskommisariat, Gesundheitsabt., pk 11, dok 1-1, Med 28 151/45, brev fra Jens Meinich til Reichskommissar 27. august 1943; RA, Sosialdepartementet, boks H1, pk. 221, 19, tvangsrekvirering av sykepleiere, brev fra administrasjonskontoret, helseavdelingen i Innenriksdepartementet til Direktoratet for arbeidsformidling, signert Østrem-Lundamo..

Et særlig problem var forholdet for sykepleierne ved Aker sykehus på Sinsen. Da dette i 1943 i sin helhet ble overtatt av Wehrmacht som krigslasarett, og de andre pasientene ble overflyttet til Berg skole, ble det gjort klart at de sykepleiere som ble pålagt å bli tilbake, ikke hadde adgang til å si opp sine stillinger.

Sykepleiermangelen på Aker sykehus på Berg skole var hele tiden påtrengende, også fordi en hadde mistet Aker sykehus’ sykepleierskole med den hjelp som elevene representerte. 31 sykepleiere var blitt igjen ved Aker sykehus. Etter personlig kontakt mellom Legeforbundets leder, Rikskommissariatet og den tyske sanitetsleder Generalarzt Mantel, ble 21 søstre overflyttet til Berg, mens ti hadde meldt seg til tjeneste i Tyskland. Tyskerne forsøkte så å opprette egen sykepleierskole ved krigslasarettet på Aker sykehus* Utlysing i 15/6 44 om elevplasser på Kriegslazarett Sinsen., men denne nådde aldri å bli fullført.

De tyske myndigheter forsøkte fortsatt å få norsk bistand til sitt krigslasarett, blant annet gjennom Norges Røde Kors. Overlege Nikolai Paus ved Fylkessykehuset i Tønsberg skrev etter forespørsel fra Norges Røde Kors den 20. juli 1943 at han ikke ønsket å avgi sykepleiere til det tyske lasarett på Aker Sykehus på Sinsen. Han foreslo isteden pånytt at hver av syke­pleier­organisasjonene skulle avgi noen søstre hver for å avløse de 25 Aker-søstrene. Dette ble det heller ikke noe av, og saken ble henlagt.

Norges Røde kors og Det tyske Røde Kors (DRK) i Norge

Det tyske Røde kors i Norge var offisielt representert ved Hauptabteilungsleiter Hans Reinhard Koch i Reichskommissariat. Han var også «ehrenamtlich» medlem av SS. Hans motpart i Norge var Norges Røde kors’ direktør Frithjof Heyerdahl, som for øvrig var direktør i Siemens Norge. Samarbeidet mellom disse synes stort sett å ha vært rimelig godt, og dreide seg mest om tradisjonelle Røde Kors oppgaver i krig, om hjelp til krigsfanger og politiske fanger. Det berørte også sykepleiemangelen og kontroversielle spørsmål omkring Røde Kors’ forhold til de frivillige frontkjempere og de norske hjelpekorpsenes roller.

Lederen for Norges Røde Kors under okkupasjonsårene, Fridtjof Heyer­dahl, hadde den overordentlig vanskelige oppgave å være mellomledd mellom de tyske og norske interesser i alt humanitært arbeid som berørte Røde Kors: krigsfanger, politiske fanger, nordmenn i eksil, humanitær hjelpevirksomhet, svenske- og danskehjelp, hjelpekorpsvirksomheten, utdanning av helsepersonell. Ethvert samarbeid med tyskerne kunne i de første etterkrigsårene føre til kritikk om tyskvennlighet, noe som også rammet Heyer­dahl, men det ble fort klart at hans innsats både var uvurderlig og velbalansert i de vanskelige årene.

Norges Røde Kors hadde også måttet akseptere en nestleder innsatt av NS: Olaf Fermann. Han hadde innflytelsesrike kontakter i Berlin, og hans nærvær i styret til Norges Røde Kors styrket samarbeidet, men vanskeliggjorde samtidig organisasjonens nøytralitet.

Norges Røde Kors avstod fra enhver støtte til frontsøsterprosjektet. Det tyske Røde Kors i Norge hadde som i andre land sin egen tjenesteavdeling hvis hovedoppgave var å sørge for velferden i de tyske troppeforlegninger i landet. I en månedsrapport fra februar 1945, gjengitt 3. mars 1945 om «Soldatenheimeinsatz in Norwegen» opplyses at det da fantes 234 innsatssteder i Norge, herav 121 soldathjem, og at et personale på 689 Røde Kors-ansatte var beskjeftiget der. Navngitte steder i Nord-Norge fikk opprettet nye hjem, andre ble nedlagt i forbindelse med tilbaketrekningen fra Finnmark* Archiv Deutsches Rotes Kreuz, Lichterfelde West, Berlin (heretter DRK Archiv), Fundstelle DRK, sign. boks 17, ureg. dok..

Ved Wehrmachts og marinens krigslasaretter i Oslo og Trondheim tjeneste­gjorde også tyske Røde Kors-søstre til dels sammen med norske sykepleiere.

Som forbindelsesledd mellom Det tyske Røde kors og SS i Norge – «Germanische Leitstelle – Nord» ved Karl Leib hadde SS og DRK sin egen «Verbindungsoffizier» (Landesgruppenobmann Wöhrl) samt en DRK-Verbindungsführerin beim SS Ersatzkommando Norwegen, Frau Weinhold. Det tyske Røde Kors hadde på sin side en ansvarlig oversykepleier, Oberwachführerin Frau Heinl, som først og fremst tok seg av de frivillige norske aspiranter til Det tyske Røde Kors’ sykepleie. Om frau Heinl synes det for det meste å ha vært godt å si; hun tok seg av de mange usikre og forventningsfulle nyrekrutterte norske jentene og talte deres sak overfor SS når det oppsto vanskeligheter Hennes seksjon hadde ansvaret for den første inn­førings- og prøvingstiden ved «Elsero» i Madserud allé, direktør Mustads beslaglagte villa, før avreise til Tyskland* PA, Bjørn Østring, private brev..

Det tyske Røde Kors under nasjonalsosialismen og tilknytningen til SS * (SS=Schutz Staffel, opprinnelig Hitlers spesielle vaktkorps, senere også politi- og sikkerhetstjenesten samt egne væpnede styrker Waffen SS, utviklet seg nærmest til en stat i staten.)

Etter Hitlers maktovertagelse i 1933 ble det hevdet at Røde Kors som ­nasjonal organisasjon (Deutsches Rotes Kreuz, DRK) bare hadde sin eksistens­berettigelse dersom den var et rent tysk-arisk Røde Kors. Jøder og «politisk belastede» fikk ikke lenger bli medlemmer.

For å forstå de norske kvinners arbeidsforhold i Tyskland trengs det en kort fremstilling av DRK’s utvikling under Hitler og av den tyske sykepleierstandens vilkår. Denne fremstillingen bygger på eksisterende litteratur.

I 1937, da situasjonen enda var noe ustabil, besluttet Hitler å knytte DRK til SS for på denne måten å bringe organisasjonen under sin fullstendige innflytelse. Den mektige leder for det forente DRK og SS’ helsetjeneste var heretter visepresidenten dr. Karl Grawitz (1899-1945).

Den 9. desember 1937 ble det utstedt en egen DRK-lov med forskrifter som ble utgangspunktet for den fullstendige innlemmelse i det nasjonale stats- og militærapparatet. Grawitz garanterte at DRK skulle forandres til en organisasjon med «stram soldaterånd» og gjennom «ideologisk militarisering omdannes til et nasjonalt sanitetskorps foran den forestående krig». Han advarte mot myk sentimentalitet og minnet om at Røde Kors tanken var oppstått på slagfeltet i Solferino. Og han advarte mot «sykelig pasifisme» i foredrag og appeller til Røde Kors personell i utdannelse.

Grawitz var for øvrig den øverste ansvarlige for alle medisinske forsøk på mennesker som foregikk i konsentrasjonsleirene. Han tok også del i planene om og gjennomføringen av gass-myrderiene av jøder i Auschwitz, der han tok sitt og sin families liv 22. april 1945.

I 1939 hadde DRK’s medlemstall økt til 196 000 aktive med­lem­mer* Riesenberger: D. , Paderborn u.a.: 2002. 291-314..

Som nestleder ble i 1937 oppnevnt professor dr.med. Karl Gebhardt (1890-1947), kirurg og gynekolog, sjefskliniker i SS, Himmlers livlege og overlege ved SS sykehuset Hohenlychen, der det også ble utført menneskeforsøk i samarbeid med den nærliggende KZ-leir for kvinner Ravensbrück. Gebhardt overtok ledelsen av DRK etter Grawitz’ selvmord og inntil krigsslutt. Dr. Gebhardt ble sammen med 20 andre SS-leger stilt for alliert rett høsten 1946, dømt til døden og henrettet i Landsbergfengselet i oktober 1947* DRK Archiv, boks sign 097; Steinmetz U. . Potsdam: Universität Potsdam.1996, Wicke M.: , Potsdam 2002: passim..

SS’ egne sanitetsvesen

SS hadde allerede før krigen utviklet sitt eget og uavhengige sanitetsvesen i krig og fred. SS- Führungshauptamt utnevnte i desember 1940 dr. med. Karl Gentzen til sjef for SS-Sanitätsamt. Utenfor Tysklands grenser og under krig var SS Sanität underlagt Wehrmacht, men var innen Tyskland underlagt Reichsführer SS Heinrich Himmler.

SS opprettet egne hospitaler og lasaretter etter krigsutbruddet også i de besatte områder, blant annet i Krakow, Riga, Praha, Dnjepropetrovsk, ­Marienbad, Ljubljana, foruten sentralinstitusjoner i Adlerhorst i Danzig og Lichterfelde West i Berlin. Felthospitaler- og lasaretter var til dels atskilte fra Wehrmachts egne. I august 1942 strammet Hitler inn den sivile og militære feltsanitetstjenesten under Wehrmachts ledelse. Han opprettet «Generalkommission des Führers für Sanitäts- und Gesundheitswesen» med Reichsgesundheitsführer Leonardo Conti og sin livlege Karl Brandt som de øverste ansvarlige* Klee E. Frankfurt am Main: Fischer, 2001: 143.. I 1943 ble Karl Brandt oppnevnt som Hitlers stedfortreder og øverste befullmektigede for den militære sanitet. Han ble dømt til døden og henrettet etter krigen. Conti begikk selvmord.

SS-Sanität fortsatte under krigen uavbrutt sin egen virksomhet med rekruttering og utdanning av SS-helsepersonell. Leger til SS ble tidlig søkt vervet under studiene. De måtte gjennomgå full Waffen-SS-militærutdanning før de fikk sin tilleggsutdanning ved spesialskolen i Graz. SS som eliteorganisasjon med sine mange fordeler var også en statusorganisasjon, og det manglet ikke på villige rekrutter. SS rekruttene ble spesialundersøkt med sikte på egnethet som SS leger ved tre såkalte Verwendungsprüfstellen: i Dachau, Prag og Hohenlychen. Alle fikk spesiell opplæring blant annet i raselære, «verdensanskuelse» og ideologi. Svært mange av disse legene ­tjenestegjorde i KZ-leirene, andre i Lebensborn-institusjoner* Ibid.: 139ff; Fischer H: . Osnabrück 1984: 2159-2235.. For de mange «frontsøstre» ble disse leger deres daglige overordnede.

SS rådet også over sine egne sykepleiere som var vervet direkte eller overført fra andre sykepleierorganisasjoner og så gitt tilleggsutdannelse. De fleste norske frivillige syke- og hjelpepleiere havnet i rene SS helseinstitusjoner. SS-Sanitätsamt hadde sin egen avdeling i Norge under ledelse av Hauptsturmführer dr. Jochen Rietz. Han hadde blant annet ansvaret for legetjenesten ved tyske fangeleire og fengsler i Norge, for undersøkelse av rekrutter til SS og Det tyske Røde Kors samt tilsyn med Lebensborn-institusjonene i Norge. Ingen av SS-legene i Norge ble satt under tiltale ved rettsoppgjøret* Gogstad 1991, op.cit.: 88, 106, 208, 354.. SS søkte også om å få opprette eget sykehus i Norge, men dette ble bestemt avvist av Wehrmachts sjefslege i Norge Generalarzt Mantel og Reichskommissariat ved Hauptabteilungsleiter og Det tyske Røde Kors’ leder i Norge, dr. Hans Reinhard Koch* Koch H.R.. Bonn 1980 (utrykte erindringer). I kopi hos forf..

Organiseringen av tyske og frivillige sykepleieres tjenesteforhold

DRK fikk likevel beholde en begrenset selvråderett over enkelte av sine egne underorganisasjoner som for «DRK Schwesternschaft» – sykepleierorganisasjonen* Biege 2000, op.cit.: passim; Wicke 2002, op.cit.: passim.. DRK’s og SS’ sanitet ble under den aktive krigen en integrert del av Wehrmachts sanitetsvesen. Der var det de samme sanitetsgrader, koordinert utdannelse, samme forskrifter om utrustning og reglementer. DRK sanitet skulle være «Wehrmachtsgleich» når det gjaldt sanitetskompanier, syketransporter og feltlasaretter. DRK-sykepleiere ble etter tilleggsutdannelse i SS også «Wehrmachtsschwester». I tillegg ble alle gitt grundig ideologisk skolering i «verdensanskuelse».

Et intakt sanitetsvesen skulle gi befolkningen illusjonen av at det ville bli et begrenset antall falne, og at mange sårede igjen kunne bli stridsdyktige. I den erobrings- og tilintetgjørelseskrig som fant sted, suggererte DRK humanitet i en inhuman erobringskrig. Siktemålet var å behandle, helbrede og få de sårede tilbake i kamp. Gjennom saniteten skulle også kampmoralen og opptreningspotensialet styrkes hos de sårede. Stor vekt ble lagt på fysisk trening og sport. Ideologisk og rasepolitisk opplæring var obligatorisk. Denne politiseringen av sykepleien økte dens prestisje i Det tredje Rike. Etter mange års nedvurdering og diskriminering fikk sykepleien nå sin oppreising, og det skjedde en tallrik rekruttering. Men også sykepleierne ble misbrukt i det nazistiske systemet* Klee E. Frankfurt am Main: Fischer 1986: 401ff , 435ff; Archiv Deutsches Rotes Kreuz Schwesterschaft, Lichterfelde West, Berlin (heretter Archiv DRKS), Krankenpflege und das DRK im 2. Weltkriege, boks 498, div. dok. Se også 34..

De viktigste tyske søsterorganisasjoner før ensrettingen var følgende: NSDAP Schwesterschaft («Braune Schwester»), DRK Schwester, Diakongemeinschaft og Caritasverband («Blaue Schwester»). I 1942 ble «blå og brune søstre» slått sammen til ett forbund. Og i august 1943 ble det forberedt sammenslåing også med mindre ennå frittstående humane og kommunale søsterorganisasjoner til ett samlet forbund.

De tyske sykepleiere var organisert i såkalte «Mutterhäuser». Disse fungerte både som «søsterhjem» og kjerneinstitusjoner for tilhold, propaganda, politisk skolering og opplysningsvirksomhet ved siden av spesifikke opp­læringsoppgaver. I 1939 var det opprettet 65 «Mutterhäuser» og antallet sykepleiere var økt betraktelig. 1. januar 1939 kom en ny tjenesteforskrift med nye opptaksbetingelser, blant annet med de samme krav som ved opptak i NSDAP* NSDAP= Tyske nasjonalsosialistiske arbeiderparti, «nazipartiet». og med edsavleggelse til Hitler. Det ble innført en spesiell «krigsdrakt» i tillegg til sykepleiernes ordinære fredsdrakter, og i september 1939 ble alle pålagt å ta del i Wehrmachts krigsøvelser* Seither & Hagemann 1992, op.cit.: 325.. Også mange norske frivillige ble den første tiden henvist til et «Mutterhaus» for opp­læring.

Leder for «Amt Schwesterschaft» var fra krigsutbruddet «Chef des Stabes» SS-Standartenführer professor Otto Stahl. Han var NSDAP-medlem fra 1932, kom i januar 1934 til DRK og var fra 1937 «Amtschef» med titel «Reichsverwalter für das Schwesterwesen». Han kom etter anbefaling av Grawitz først til SS i oktober 1939. Det synes ikke som om Stahl har kompromittert seg i tvilsomme virksomheter som mange andre SS leger. Han omkom ved et bombeangrep på Berlin en av de siste dagene av krigen. Stahl samarbeidet med Wehrmacht om fordeling av sykepleierne, også de norske frivillige, godkjenning av reglementer og utdannelse m.v.

Det var imidlertid den annen nestleder, Frau Luise van Oertzen (1891-1965) som var den som betydde mest for sykepleieres og hjelpepleieres daglige arbeid og som også de norske måtte forholde seg til. Hun hadde en lang karriere i DRK, der hun ble ansatt alt i 1924. Hun var NSDAP-medlem fra 1933, og ble «Oberin»i Clementinerhaus. Hun ble senere «Zweite Amtschefin» i DRK og støttet etter 1937 bestrebelsene på å gjøre sykepleie­institusjonene krigsberedt. I perioden 1942-45 var hun «Generaloberin» og visepresident i DRK; hun understreket at sykepleieren også var soldat, og hun fikk NSDAP’s partiutmerkelse i 1942. Amerikanerne oppløste DRK i 1945, men hun fortsatte i Clementinerhaus, søkte å bevare Mutterhäuser og la stor vekt på etiske komponenter i utdannelse og oppdragelse. I 1949 ble Røde Kors-organisasjonen gradvis gjenopprettet, og Luise van Oertzen ble tildelt visepresidentstillingen og etter kort tid ble hun Generaloberin i det gjenreiste tyske Røde Kors* Archiv DRKS, boks sign. 484, ureg.dok.; M. Bechtolsheim: , Bonn 1966: passim..

Krigsårene: nye utfordringer for Det tyske Røde Kors og de frivillige

Fra 1939 ble sykepleiere fra alle foreninger satt inn på forskjellige steder i lasaretter og helseinstitusjoner også i de besatte områder. «Fachausschuss für Schwesterschaft» sine årbøker «Jahrbuch der Krankenpflege» er fulle av beretninger om oppofrende søstre i farefulle oppdrag. Oppfordringer til patriotiske innsatser var tallrike* Archiv DRK, F.st. 02364: «Die Schwester vom Deutschen Roten Kreuz», utdrag av Verband Deutscher Mutterhäuser vom Roten Kreuz, Bonn 1963 1-16 Archiv DRKSt; Mp. 498: Krankenpflege und das DRK im 2 Weltkrieg. Div. usorterte hefter. .

I krigen mot Sovjetunionen fra 21. juni 1941 var det fra første stund mangel på sykepleiere. Hittil hadde ekteskap, sykdom og såret familiemedlem med pleiebehov i hjemmet, tilknytning til gårdsbruk med behov for arbeidshjelp vært fritaksgrunner ved innkalling. Ekteskap gjaldt nå ikke lenger som fritaksgrunn.

Under vinteren 1941-42 med temperaturer ned til minus 44 grader brøt hjelpen til forfrosne og sårede soldater fullstendig sammen. 3000 Røde kors «Sanitäter» ble mobilisert i Tyskland og overtok de skadede ved fronten og befordret dem til Tyskland med sanitetstog. I september 1942 ble selv kvartjøder tillatt å tjenestegjøre i saniteten. Utdanning av nye sykepleiere og hjelpepleiere var blitt en uhyre viktig oppgave, men det var også mangel på lærere og instruktører. I Kiev ble det opprettet en ny syke­pleierskole.

En tysk sykepleier forteller: «90% av det daglige operasjonsprogram var amputasjoner av forfrosne ben. Mange fikk hallusinasjoner etter å ha assistert ved amputasjoner fra kl. 11 formiddag til neste natt kl. 4. Jeg så bare svarte føtter». Det forekom selvmord blant sykepleierne. Årsaken til de mange forfrysninger var manglende vinterutrustning hos de tyske soldatene.

Generaloberin Luise van Oertzen sendte ut en ny oppfordring til innsats som gjaldt alle kategorier* Archiv DRK, BOKS 00379, . Verlag des Roten Kreuzes (1939-45). 44s. (Intern publikasjon).. Rekrutteringen ble stadig vanskeligere. Nye tyske rekrutter til syke- og hjelpepleierutdannelsene kom fra enkle kår. De måtte læres opp i dagliglivets renslighet, omgivelseshygiene, orden og punktlighet, regning og rettskriving før den rent faglige undervisning i lasaretter. All undervisning var ensidig innrettet mot krigens behov. Andre tiltak for å avhjelpe sykepleiemangelen var følgende:

Den 3. januar 1942 ble utdannelsen i «verdensanskuelse» overtatt av sykepleiere fra NSDAP, de 200 foreskrevne timer ble redusert til 40.

Den 19. oktober 1942 ble det også gjennom Innenriksministeriet åpnet adgang til at «kvartjøder» (Mischlinge av 2. grad) med visse restriksjoner igjen kunne tjenestegjøre i Røde Kors. Det ble også lempet på kravene om «omskolering» av kristelige «ordenssøstre». Så sant de var i arbeid, kunne de unntas fra disse skoleringskravene;

Fra den 1. januar 1943 ble full diplomutdannelse begrenset til 1 ½ år, etterfølgende praksistid ble frafalt eller sterkt begrenset;

Den 29. januar 1943 ble taushetsplikten opphevet;

Den 12. oktober 1943 bekymret lederen av «Planierungstelle fur Schwesternstelle» dr. Karl Holm seg for vanskelighetene med å koordinere den tidrøvende ideologiske skolering med det stadig økende behov for sanitetshjelp. Han foreslo å prioritere krigens behov og bare gi denne utdannelsen til dem som senere ville forbli i sykepleien. Dr. Conti mente imidlertid at ikke engang sykepleiemangelen kunne rettferdiggjøre å gi avkall på de ideologiske utdannelseskravene* BK, Fundstelle NsAS 1453, R 1829-54, sign. 096; Archiv DRK, Fundstelle 124: DRK Betreuungshelferinnen u. Führerinnen der Wehrmacht, Rundschreiben, Anweisungen, Richtlinien u. Anordnungen..

Den 25. februar 1944 kom bestemmelser om at ingen DRK-sykepleier kunne slutte i tjeneste unntagen ved ekteskap med en bonde med odelsplikt, med enkemann med skolepliktige barn eller med en hardt såret soldat. Fritak kunne også gis om det var barn i vente eller om vedkommende var helt uegnet til sykepleietjeneste* Ibid..

Alt kvinnelig sanitetspersonale, også SS sykepleiere, ble underlagt Wehrmachts disiplinære straffebestemmelser med unntak for «skjerpet fengselstraff». Slik ble de klassifisert: «Helferinnen» som menige, hjelpesykepleiersker som underoffiserer og utdannede sykepleiersker (Diplomschwester) som offiserer* Archiv DRK, boks sign. 133, «Befehl von 13/10 1944 und 6/11 1944 zur Übernahme des Strafvollzuges im Bereich des Ersatzheeres durch den Chef der Heeresjustiz», «Befehl von 24.11 1944 zur “Unterstellung des Gefolges des Ersatzheeres unter das Militärgesetzbuch und die Wehrmachtdisziplinstrafverordnung»..

Norske og andre «germanske frivillige» til sykepleie og sanitetstjeneste

Fra 1942 ble det åpnet adgang for DRK til å ta imot germanske frivillige fra de besatte områder. De måtte til å begynne med som annen utenlandsk ­arbeidskraft i Tyskland bli pliktmessig registrert av arbeidsmarkedsmyndighetene. Dette ble ikke alltid overholdt, og 17. mai 1943 kom det en påminnelse til DRK-presidenten om meldeplikten for utenlandske frivillige fra Generalbevollmächtichte für den Arbeitseinsatz. SS-ledelsen fant imidlertid disse bestemmelsene diskriminerende, i det i kunngjøring den 20. januar 1944 heter: «Das SS Führungsamt befiehlt den Einsatz Germanisch-freiwilligen Schwestern usw.»:= «SS ledelsen bestemmer over de germanske frivillige søstre: Disse får ikke betegnes som «utlendinger». De har med stor idealisme besluttet seg for å gå inn for de storgermanske ideer og Tysklands sak («Deutschtum»), og de har derfor ofte forlatt sine foreldrehjem. De vil nå i halvårige kurser (under SS’ ledelse) bli utdannet som «Schwester­helferinnen».

Man hadde gjort den erfaring i Wehrmachts sanitet at disse spesialutdannede hjelpepleiersker var langt nyttigere ved krigslasarettene enn «Diplom­schwester «, hvis krav til ressurser og tid kunne hindre gjennomstrømningen i lasarettene når pågangen var stor. I hele det store sanitetskorpset var bare 9,7 % fullt utdannede sykepleiere* Archiv DRKS, boks 484, Rundschreiben, Anordnungen 1942-44; Archiv DRK, F.st. 01270, Steppe H., Koch F. & Wesbrod-Frey H. , Bonn 1986: 17..

SS-ledelsen hadde nå overtatt alt ansvar for “de germanske frivillige», ikke bare de norske, og sikret seg dermed verdifull arbeidshjelp for sine formål, samtidig som det ble innført en grundig ideologisk skolering av de nye frivillige. Målet syntes å være å råde over et lojalt indoktrinert allsidig utvalg av kvinnelige SS sykepleiere som kunne settes inn i SS eget sanitetsvesen etter krigen. At tyske sykepleiere i SS institusjoner ufrivillig kunne bli delaktige i kriminelle handlinger, er blitt åpenbart etter krigen* Koch F. «Die Beteiligung von Schwestern und Pflegern an Massenverbrechen», i ibid.: 93-137. Koch omtaler rettsaken i München i 1965 mot 14 ordinære pleiersker som følte seg tvungne til å delta i avlivning av hundrevis av eldre og demente pasienter i sinnsykehuset Meseriz-Obrawalde. Alle tilsto og alle ble frikjent. Saken vakte berettiget forferdelse og frikjenningen stor oppsikt. Overlege og oversøster var allerede henrettet ved russisk standrett, da institusjonen ble tatt av den Røde Arme i 1944..

I de besatte områdene opprettet DRK, i samarbeid med SS, egne sentraler og utnevnte spesielle oppdragsgivere, blant annet i Paris, Brussel, Oslo, Krakow, Riga og Beograd. Deres oppgaver var å tilfredsstille Wehrmachts behov for Røde Kors-tjenester, koordinere Røde Kors-arbeidet, tilrettelegge rekonvalesentmuligheter, bistå med kontakter for soldatene og fordele hjelpesendingene. De hadde også ansvar for hoveddepot og forrådslagre. På hjemmefronten arbeidet først og fremst de katolske søstre og diakonissene. 1392 katolske søstre omkom under bombeangrepene på tyske byer.

Viktige oppgaver var betrodd de såkalte «Wehrmachtshelferinnen». Deres samlede antall var anslått til i alt ca 450 000, herav ca. 148 000 knyttet til forsvarsmakten. Som i første verdenskrig sørget mange av dem for utdeling av mat, fornødenheter og varierte transportoppgaver; de tjenestegjorde på jernbanestasjoner, soldathjem, «Erholungsheimen» (rekonvalesenthjem) og lasaretter. Mange av de norske frivillige utførte slike varierte tjenester. Alt i begynnelsen av 1941 fantes det 21 slike soldathjem i Norge* Archiv DRK, sign. 097, «DRK – Betreuungshelferinnn der Wehrmacht. Einsatzstatistiken; Lagerberichte über die Einsatzarbeit. Einsatz Soldatenheimen in Norwegen»..

SS i Norge – konflikten med Nasjonal Samling om hegemoniet over frontkjemperne

For å få en bredere forståelse av disponeringen av «frontsøstrene» og deres skjebne, er det nødvendig å se tilbake på noen viktige trekk i okkupasjonspolitikken, spesielt dragkampen mellom «nasjonalistene» og «pangermanistene» i Nasjonal Samling samt tyske SS i Norge med sine norske støttespillere. Vi må også se vervingen av kvinnelige frivillige i lys av denne siden av okkupasjonspolitikken.

Tro på en felles germansk statsdannelse og kultur hadde sine tilhengere i Norge også før okkupasjonen. De utgjorde en forholdsvis liten krets rundt tidsskriftet Ragnarok under ledelse av skipsmegler Hans S. Jacobsen som gikk inn i NS i 1940 og endte som fylkesmann i Østfold* Emberland T. , Oslo 2003: 227-310..

Det tyske SS etablerte seg i Norge alt fra april 1940 samtidig med Reichs­kommissar Terbovens ankomst og som ledere av det tyske politi, Gestapo og tyske fangeleire. Flere av Reichskommissariatets tjenestemenn var også «Ehrenamtliche» eller «honorære» SS-medlemmer, blant annet den foran omtalte Hauptabteilungsleiter Hans Reinhard Koch, som også var Det tyske Røde Kors’ formelle representant i Norge. SS utviklet seg til et sterkt politisk instrument for den tyske okkupasjonsmakten i Norge, og tyske SS-ledere tok tidlig sikte på å etablere et sterkt maktapparat ved en eventuell tysk seier. Norge ble sett på som idealet for en fremtidig ekte germansk stat* BK, boks 1455, brev fra Gottlob Berger til Heinrich Himmler: «Lagebeurteilung», Oslo 23. oktober 1942, SS Hauptamt Adjuntur. Kopi hos forf..

Den første norske SS-organisasjon ble opprettet 21. mars 1941 med edsavleggelse og i nærvær av Heinrich Himmler. De fleste tilhørte et hirdregiment i Oslo. Etter angrepet på Sovjet 21. juni 1941 meldte de fleste seg til Østfronten, og organisasjonen var nærmest lagt død inntil en nydannelse fant sted 24. juli 1942 under betegnelsen Germanske SS Norge (GSSN) og med en markert pangermansk målsetting. De anså seg som «støttropper» for et nasjonalsosialistisk livssyn, men ble også formelt tilknyttet NS. GSSN ble aldri noen omfattende organisasjon – medlemstallet nådde bare opp til knapt 1250, men den var en sterk og innflytelsesrik organisasjon. Antall støttemedlemmer var over 3000, og abonnentene på deres tidsskrift Germaneren var over 7000. Den utviklet seg snart til en hard konkurrent til Quislings Hird og begynte å vekke uro i den nasjonalistiske delen av NS-ledelsen. GSSN var utad ledet av pangermanistene i NS ledelsen: politiminister Jonas Lie og justisminister Sverre Riisnæs. Stabsleder var tannlege Finn Schjøren. Den egentlige bakgrunnsleder var imidlertid Chef der Polizei i Norge, Wilhelm Rediess, og den daglige leder SS-Obersturmbannführer Karl Leib, som var svoger til Himmlers nærmeste medarbeider i Berlin, Gottlob Berger. Organisasjonen utviklet seg hurtig i en langt mer militant retning enn opprinnelig tenkt; mange hadde deltatt som frivillige på Østfronten, og Jonas Lie ønsket å utvikle den til et redskap for politietaten. Quisling og den nasjonalsinnede NS ledelse med Rolf Fuglesang som drivkraft, ble stadig mer betenkte over GSSN’s økende innflytelse og konspiratoriske aktivitet, inntil den nådde klimaks mot slutten av 1944* Sørensen Ø. , Oslo: Tiden 1989: passim; Emberland T & Rougthvedt B. , Oslo : Cappelen 2004: 347-369, 402-415..

Sommeren 1941. De første frivillige. Den norske Legion

Hvordan opplevde folk sommeren 1940-41 og den påfølgende vinter? Sjokkopplevelsene ved plutselig å være dradd inn i verdenskrigen preget fremdeles alle. Selv om de fleste hadde kommet forholdsvis lett fra de første månedene, var likevel mange preget av traumatiske opplevelser sett ut fra den fredelige hverdag som de fleste var vant til. Det gjaldt bant annet evakuering av familier, slektninger som hadde vært i kamp, og de som i krigsherjede områder hadde mistet sin eiendom. Frykt og uro preget de fleste. Ingen visste hvordan arbeidslivet ville bli, og sikkerheten for hjem og eiendom opplevdes å være truet. Rettssikkerheten opplevde mange var gått tapt etter at Regjeringen hadde flyktet fra landet. Ingen kjente heller til tyskernes fremtidige planer. Dertil kom de overveldende inntrykk av tyske militære seirer på Kontinentet, og det var nok ikke så mange som innerst inne egentlig trodde at de allierte noensinne ville vinne krigen. Det var helst en uskreven regel blant folk aldri å nevne eller antyde slike tanker for å unngå å bli stemplet som unasjonal eller defaitist. De fleste søkte å holde motet oppe – ønsketenkning var utbredt – ryktene svirret: Sjøslag i Skagerrak, luftarmadaer på vei, invasjon var forestående. Den menige tyske soldat ble ikke opplevd som den mest truende. SS og Gestapo hadde ikke vist seg åpenlyst før ved unntakstilstanden omkring «melkestreiken» høsten 1941.

Med de første dødsdommer forsterket frykten og usikkerheten seg. Etter at matsituasjonen ble stadig verre i 1941, ble det også innført melkerasjonering i midten av august. Levering av melk til arbeidsplassene ble stanset den 8. september og medførte stor opprørthet blant arbeiderne ved de store bedrifter i Oslo. I løpet av to dager streiket ca. 25 000 mann, tross advarsler fra fagforeningslederne. Streikeaksjonen gav Reichskommissar påskudd til å sette i verk et lenge ønsket angrep på arbeiderbevegelsen. Han utlyste en sivil unntakstilstand som varte fra 10. september til den 15. Det ble innført utegangsforbud og opprettet standrett. Denne avsa 30 dommer, hvorav fem dødsdommer. To av dødsdommene ble fullbyrdet (Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm), tre ble omgjort til langvarig fengsel, og de øvrige ble dømt til fengsel og tukthus av forskjellig varighet. Flere døde under fangeopphold i Tyskland. For øvrig ble ca. 250 personer arrestert, blant annet kjente LO-ledere, avisredaktører og universitetsprofessorer. Senere fulgte 12 dødsdommer i november og 15 i desember. Nå var det blitt klart for folk flest hva okkupasjon av en fremmed makt innebar* Nøkleby B: Nyordning. I: , Bd. 2. Oslo Aschehoug 1985, s. 193-205..

På denne bakgrunnen er det kanskje lettere å forstå at mange i sin usikkerhet likevel så NS som en mulig garanti for trygghet og ivaretaking av norske interesser. NS-propagandaen – med vekt på partiets mål om å verne norske verdier og være folkets beskytter – var selvsagt ikke uten virkning.

I 1940/41 var det få «paroler» som nådde folk flest, og illegale aviser kom i meget begrensede opplag. Derimot hadde alle på denne tiden radio som innebar at sendingene fra London og Kongens «nei» for alvor begynte å gjøre sin virkning. På den annen side kom NS-propagandaen usensurert inn i hjemmene, i det alle også lyttet flittig til den NS-ledede norske kringkasting for å få med seg alle pålegg og forordninger.

Da kunngjøringen kom om dannelse av en frivillig norsk militærenhet – en norsk legion som skulle gjøre innsats på tysk side, og som en garanti for fremtidig norsk selvstendighet – gikk det som en bølge av ny entusiasme blant mange tvilrådige sjeler, både menn og kvinner. Oppslutningen på de premissene ble foruroligende stor sett fra de lovlige myndigheters side i London. Flere tusen menn og nær 1000 kvinner meldte seg i første omgang.

Vervingen av norske frivillige menn til Waffen SS hadde startet i begrenset omfang alt 12. januar 1941 med «Regiment «Nordland». Sammen med to andre regimenter av frivillige «Volksdeutsche» og fra Nederland, Belgia og Danmark utgjorde de Division Wiking som ble satt inn på Østfronten etter angrepet på Sovjet 21. juni samme år. De var tilknyttet Hærgruppe Syd som hadde Kaukasus som mål. Flere av de første «frontsøstrene» ble knyttet til denne meget omtalte divisjonen* Greve 1986, op.cit.: 157-176..

Den neste norske formasjon som ble dannet sommeren 1941 var «Den norske Legion,» og som stod i en særstilling. Den var lovet å skulle ledes av norske offiserer, ha norske uniformer og bli satt inn i Finland. Quisling hadde store forventninger til Legionen som han planla skulle danne stammen i en ny norsk hær. Han opprettet en betydelig militær administrasjonsstab, men forutsetningene holdt ikke; tyskerne endret oppfatning, gikk fra sine løfter og oppløste staben alt høsten 1941. Det innebar en stor skuffelse og var et prestisjenederlag for Quisling. Legionen beholdt visse særrettigheter, men ble satt inn på Leningradfronten istedenfor i Finland. Tapene var forholdsvis moderate, og den ble oppløst i juni 1943.

Konkurranse om rekruttering og innflytelse

Etter Quislings prestisjenederlag opphørte vervingen til Den norske legion under NS’ ledelse. Quisling ble riktig nok nødt til å sette i gang ytterligere en verveaksjon sommeren 1942, nå til en ny Waffen SS-avdeling: «Panzergrenadierregiment Norge». Det meldte seg fremdeles mange frivillige utover høsten – ca. 2700 mann. Etter stadig brutte tyske løfter forsøkte Quisling nå å holde tilbake så mange som mulig av de nye som meldte seg, og han trakk ut oversendelse til tyskerne.

Fra høsten 1942 overtok Germanische Leitstelle Nord ved Sturmbannführer Karl Leib all rekruttering til tysk fronttjeneste i Waffen SS, også de kvinnelige frivillige. Kravene var de samme som til det tyske SS: «ren» anetavle, politisk pålitelige og helsemessig og moralsk plettfrihet* PA, Bjørn Østring, forklaring av Rolf Jørgen Fuglesang avgitt etterforsker Scott Johnsen 28. oktober 1948. I kopi hos forf..

SS ved Germanische Leitstelle søkte i de påfølgende år med alle midler å vinne innflytelse over hjemvendte norske Waffen SS-soldater og ikke uten hell. Det oppstod etter hvert også stadig dypere motsetninger mellom den nasjonale NS-ledelse og tysk SS i Norge. Særlig ble Karl Leib hovedmotstanderen til den nasjonale fløy i NS. Også motsetningene til GSSN var store, ikke minst fordi organisasjonen ble sett på som en viktig tysk støttespiller i det tyske SS’ bestrebelser på å sikre seg hegemoniet over de frivillige krigsdeltagere og dermed svekke Hirden. Quisling opprettet derfor en egen livgarde av tidligere frontkjempere for å unndra fornyet tysk verving.

Tyske SS’ vervepolitikk var imidlertid klar: «Man har til hensikt å overta unge nordmenn etter frontinnsats for fortsatt tjenestegjøring i Waffen SS og politiet, foruten på sikt å få besatt ordførerstillingene i landet med tidligere SS veteraner»* Bundesarchiv Militärarchiv Freiburg, RS 5/310, forelesning av SS Obersturmbannführer Riedweg, Junkerschule Bad Tölz, udatert; . oktober 1942: «Gauleiter Bohle om Norges betydningsfulle rolle i det storgermanske fellesskap»..

Ved utgangen av 1944 var generalsekretær og minister Fuglesangs posisjon i NS blitt så sterk at han valgte å ta et oppgjør med GSSN, ikke minst fordi det var avslørt statskupp-planer med avsetting eller likvidering av Quisling og innsetting av nytt tyskvennlig styresett. Stabsledelsen i GSSN ble avsatt, og de siste krigsmåneder fikk en annen utvikling* Sørensen 1989, op.cit.: 80ff , 220ff..

Rekrutteringen av de norske frivillige kvinner

Da Den norske legion ble opprettet og kunngjort 29. juni 1941, sendte NS Kvinnehird ut et opprop til alle norske kvinner om å melde seg til tjeneste. Ca. 1000 meldte seg til varierte tjenester og oppdrag og dannet de «Kvinnelige Frivillige»* I «Meldungen aus Norwegen» oppgir tysk SD den 25/11 – 42: Den kortvarige aksjon fra NS hadde oppnådd 2200 frivillige. Av disse hadde partisekretariatet godkjent 1000 for nærmere bedømmelse. Av disse hadde 463 møtt til sesjon, og 262 mann var godkjent, mens 355 fremdeles stod på venting. Fra 1/5 til 31/10 42 var det senere anmeldt 2482 menn (herav 1352 NS medl.), og av disse hadde 1598 (derav 1118 NS medl.) møtt frem. 872 var da «in Marsch gesetzt. Siden 1/1-1941 var da i alt 3239 frivillige i aktiv tjeneste. Samtidig hadde den fortløpende verving av «Lotter» i samme tidsrom nådd opp til 750, hvorav 60 var «in Marsch gesetzt». . De må ikke forveksles med «Norske kvinners Frivillige Verneplikt» fra 1928, og som hadde tatt i bruk betegnelsen «Lotte». De hadde ytet betydelig hjelp under Finlandskrigen, men tok avstand fra et samarbeid med NS’ Kvinneorganisasjon.

De som fulgte appellen og meldte seg til legionen høsten 1941 og pånytt i begynnelsen av 1942, møtte først i «Kabahuset» i Stortingsgaten i Oslo. De omfattet frivillige både til sanitetstjeneste og annen forefallende tjeneste, blant annet som «legionlotte», en betegnelse de delvis «stjal», fra Norske kvinners Frivillige Verneplikt. Kontoret ble ledet av landsleder for NS’ kvinnehird Johanne Martin. Etter at tyskerne delvis hadde overtatt Legionen, ønsket ikke NS’ kvinneorganisasjon å ha ansvaret for rekrutteringen. Denne fortsatte imidlertid fra våren 1942 med fru Aud Fritzner som ansvarlig. NS-Sykepleierforbundet foreslo at Norges Røde Kors skulle påta seg oppgavene med den nødvendige forutdannelsen av de frivillige, men de øvrige medlemmer av Røde Kors’ styre motsatte seg dette.

Foreløpig var det ikke adgang til å sende frivillige til Tyskland. De som meldte seg, ble registrert og forsøkt gitt noe praksis ved norske sykehus og ved krigslasarettet på Aker sykehus. Omfanget kjenner vi ikke. Fra 1942 ble det åpnet adgang for frivillige til Tyskland. Både tidlig og senere registrerte måtte melde seg på ny for registrering i Det tyske Røde Kors og lege­undersøkelser. Disse ble til å begynne med utført av norske leger, men senere overtatt av tyske SS-leger og leger i Reichskommissariat.

I august 1941 hadde man likevel fått organisert at to mindre puljer på henholdsvis 11 og 22 av disse første frivillige ble sendt til Kirkenes. De hadde status som «forpleiningslotter» og «sanitetslotter». Til å begynne med tjenestegjorde de fleste i et folkematkjøkken og i annet forefallende arbeid. De meget få med full sykepleierutdannelse og hjelpepleierbakgrunn ble satt inn på tre av Wehrmachts feltlasaretter i Svanvik og Salmijärvi i Pasvik. Med det sterkt økende antall sårede ved Ishavsfronten høsten 1941 ble etter hvert alle satt inn som hjelpepleiere og hadde der status som «Røde Kors søstre» i Wehrmachts tjeneste. Våren 1942 forlot de fleste av disse Pasvik og ble på ny registrert i Oslo i Det tyske Røde Kors for tjenestegjøring i Tyskland. Antallet som senere gjorde tjeneste i Pasvik, kjenner vi ikke, heller ikke hvor mange ble igjen. Flere vendte imidlertid tilbake til Nord Finland (Oulu) etter tilleggsutdannelsen i Tyskland * Archiv DRK, boks 97, ureg. dok..

De egentlige «legionsøstre»

Adgang til frivillig sanitetstjeneste i Tyskland for utlendinger var nå åpnet, og de første frivillige sykepleiere, hjelpepleiere og «frontlotter» – i alt 25 – reiste til Berlin den 13. mai 1942. Neste pulje på 32 kom av sted i septem­ber, slik at det var 57 sykepleiere og hjelpepleiere fra den første legion­vervingen som vi vet kom i aktiv tysk sanitetstjeneste i løpet av 1942. Noen mindre grupper sluttet seg til senere.

Betegnelsen «Røde Kors søstre» ble brukt, selv om de fleste ikke hadde full sykepleieutdannelse. Selv blant disse først vervede «Legionsøstre» ­(betegnelsen «legionlotte» ble ikke lenger brukt) var det relativt få ferdig utdannede sykepleiere, men mange av disse først rekrutterte hadde erfaring og utdanning som hjelpepleiere.

De ble etter en kort skoleringsperiode i Oslo i villaen Elsero i Madserud allé ved ankomsten til Tyskland fordelt på forskjellige hospitaler under Det tyske Røde Kors’ ledelse. De første ble mottatt i Diakonisseskolen ved Wannsee, andre ved SS-hospitalet i Lichterfelde West, i Berlin, og noen utvalgte kom til landsførerskolen i Bevensen. Alle ble ganske raskt ført over til aktiv ­sanitetstjeneste i Wehrmachts og SS’ regi. De fleste kom til SS-sykehuset i Dnjepropetrovsk, fra hvilket en gruppe på 12 ble satt inn i Divisjon Wiking under dens operasjoner mot Kaukasus. Disse fulgte med ­divisjonen helt til Kislovodsk i Kaukasus, dit en liten gruppe «forsterkninger» ankom senere på høsten. De måtte også delta i det tyske tilbaketoget og ble utsatt for svære påkjenninger. Etter mange viderverdigheter endte de opp ved SS-sykehus i Wien og Prag.

Av de først ankomne ble for øvrig fem overført til SS-sykehuset i Riga, og to vet vi ble raskt overført til frontlasaretter ved Den norske legion på Leningradfronten og to til Oulu i Finland. Disse var vel de eneste som kom til å tjenestegjøre som «legionsøstre». Det var denne første kontingenten som ble kjent som «legionsøstre» og hvis innsats ble hyppig omtalt i NS-pressen og andre publikasjoner.

Sykepleiere til SS

Det betydelig større antall og til dels mindre kvalifiserte frivillige som i de etterfølgende årene meldte seg ved Germanische Leitstelle, fikk mye mindre publisitet. Under rettsoppgjøret synes det imidlertid ikke som om det ble gjort forskjell på disse to hovedkategoriene. Da den norske legion ble oppløst våren 1943, lot flere av pionerene seg verve på ny og fortsatte i fronttjeneste i det nyopprettede SS Panzergrenadierregiment Norge. Mange flere nye meldte seg og ble knyttet til dets innsats i Jugoslavia og i Baltikum. Olga Bjoner hadde sitt siste «opprop til norske kvinner» i Fritt Folk 22. mai 1943.

Germanische Leitstelle averterte under egen adresse i Oslo. Det kan neppe være tvil om at Karl Leib her så en mulighet til å få den fulle inn­flytelsen også over de kvinnelige frivillige, slik som over de dimitterte frontkjempere, noe som ville styrke hans posisjon i Norge og i SS. Fra sommeren 1944 kom det forbud fra Quisling for NS medlemmer om å la seg verve til Tyskland; all innsats skulle nå bare skje i Norge. Mange frivillige til Der tyske Røde Kors reiste likevel til Tyskland, selv så sent som i oktober/november 1944* PA, Anders Gogstad, brev fra DRK Verbindungsführerin i Oslo til Olga Bjoner, datert 28. februar 1944 (med navn på 29 frivillige avreist 23. februar 1944), brev fra NS-utenriksorganisasjon, Berlin v. E.K. Mohn til NS-Utenriksorganisasjon, Oslo v. Imelansø, datert 26. oktober 1944 (med navn på 19 nye frivillige).Se også ref.42.

De som ble vervet fra høsten 1942 og gjennom 1943 og 1944 ved Germanische Leitstelle, gjennomgikk en stort sett ensartet prosedyre. I ettertid er det meget som tyder på at en forhåndsavtale var blitt inngått mellom Det tyske Røde Kors og SS Sanitätsamt om at de norske frivillige skulle tas om hånd av SS fra et tidligst mulig tidspunkt* Luise van Oertzens brev om samtale med SS..

Fra 20. januar 1944 overtok også som omtalt SS Sanitätsamt alt ansvar og disponering over «de germanske frivillige» etter ankomst til Tyskland, og man ønsket seg først og fremst hjelpepleiere – «Sanitätshelferinnen» – eller frivillige uten helseutdannelse, og som de selv tok på seg å utdanne – også med sikte på ideologi og livsanskuelse. De aller fleste kom til å tjenestegjøre ved SS-lasaretter på flere avsnitt bak frontene og mange også ved andre medisinske SS-institusjoner.

Etter omfattende registrering og undersøkelse i Norge av SS-leger, ble det først også for disse gitt noen ukers innføring i sykepleie under tysk Røde Kors ved Elsero i Oslo. De mange som meldte seg i 1942 og 1943 måtte ofte vente i flere måneder på innkallelse. Noe av ventetiden ble tilbrakt på frontkjemperhjemmet «Ragnar Berg» på Voksenkollen.

Det ble i perioden 1942-44 sendt minst ytterligere 15 puljer til Tyskland. I mai 1943 var fem kontingenter reist, trolig i alt i overkant av 300 vervede* «Norske Røde Kors-søstre til Tyskland. Hittil er fem kontingenter reist. Betingelser for å bli opptatt», i 4. mai 1943.. De fleste ble nå mottatt på SS-sykehuset Lichterfelde West utenfor Berlin, men også på flere andre av SS’ hovedlasaretter, blant annet Adlerhorst i Danzig. Etter tre ukers «innføring» i tysk sykepleie og ideologi ble de etter avtale med Det tyske Røde Kors for en begrenset tid fordelt på en rekke av dets utdannelsessykehus eller Mutterhäuser omkring i Tyskland. Her skulle de ha en utdannelses- og prøvetid på tre måneder eller mer, med sikte på vurdering av deres egnethet for sanitetstjeneste. Deretter kom de tilbake til en SS-institusjon for et nytt kort kurs, for så å avlegge prøve før de ble godkjent som SS-Sanitätshelferinnen.

Etter egnethet og andre kriterier ble de «mobile», og deretter oftest to og to fordelt på SS’ egne sykehus, frontlasaretter og andre SS-institusjoner viden om i Tyskland og besatte områder. Så vidt forstås av brever og skildringer byttet de Røde Kors-uniformen med SS-uniformer med norsk flagg på armen. 22 av de tidligst ankomne ble som nevnt sendt til DRK Landsførerskolen i Bevensen ved Lüneburger Heide for lederutdanning. Skolen ble åpenbart drevet i SS’ ånd og var nært knyttet til Junkerskolen i Bad Tölz* For øvrig forekom det i spredte personlige leserbrev og intervjuer i 1942 og 1943: «Kvinnenes syn på frontinnsatsen», 18. april 1943; «Det er den norske og germanske kvinnens oppgave å stå i livets tjeneste», 9. juni 1943; «Norske Røde kors søstre til Tyskland. Vilkår for å bli opptatt», 4. mai 1943 (opptaksvilkårene refereres, og slutter md en hilsen fra de fornøyde hjelpesøstre i Tyskland, som også «uttrykker håp om de ved sitt arbeid i det tyske Røde Kors kan bidra til at sluttseiren sikres»); «Norsk sykesøster forteller om elendigheten i Sovjet Russland», 29. mai 1943; «En sykesøster finner den største arbeidsglede ved et feltlasarett», Risør 27. juli 1943..

Denne innføringsprosedyren kunne nok variere, og ifølge rettsforklaringer synes både forberedelser, transport og tjenestegjøring å ha vært mer improviserte siste krigsåret. Få av disse synes å ha deltatt som «Wehrmacht­schwester» ved fronthospitaler. Opptakskravene i Norge hos Karl Leib var følgende: Alder 18-40 år, plettfri vandel, politisk pålitelig, avsluttet folkeskole, tilfredsstillende helse. Det er uklart om attest for raserenhet – «Ahnen­pass»- ble krevd ved første rekruttering, trolig ble det tidligere bare krevd for visse stillinger i SS. Praksis i husmorarbeid kvalifiserte. Egen formulert søknad måtte skrives på tysk eller norsk.

Det kom klager på fremgangsmåten ved de tyske SS legers undersøkelser, særlig fordi vaginalundersøkelse var obligatorisk. Sjenerte unge kvinner følte dette som ubehagelig, ikke minst fordi legene opptrådte uhøflig og foretok undersøkelsene i sivile klær* RA, Gesundheitsabt., Pk.11 Reichskomm., ureg. dok.: klage fra Oberwachführerin Heinl 26. april 1944 til Leiter der Germanischen Leitstelle i Oslo, Sturmbannführer Leib, på krenkende fremgangsmåte og holdninger hos de tyske leger som foretok førstegangsundersøkelser av norske frivillige..

Av Knut Baardseths liste kjenner vi alderen ved vervingen for 202, men angivelsene kan være noe usikre.:

– Eldre enn 32 år: 13 (6,4%), 25-32 år: 32 (15,8 %)

22-24 år: 56 (27,7 %) 18-21 år: 101 (50%)* Se fotnote 7.

Aldersfordelingen for dem som målbevisst meldte seg, viser oss at det store flertall var meget unge, mer enn 70 prosent var yngre enn 24 år. Det vi vet fra rettssaker og intervjuer er at mange var medlemmer av kjente NS-familier, der brødre var frontkjempere. Mange hadde også hatt tilfeldig arbeid for tyskerne, og flere hadde tyske kjærester. Likesom for frontkjemperne synes også mange av kvinnene å ha hatt en forholdsvis høyere skoleutdannelse enn gjennomsnittet av ungdom, og et stort flertall var hjemmehørende i byer og tettsteder på Østlandet. Den største andelen kom fra Oslo-området, men ellers synes fordelingen å være stort sett den samme som for frontkjemperne. Kommuner og distrikter med relativt sterke NS-innslag rekrutterte også de fleste mannlige frontkjempere. Eksakt statistikk foreligger ikke.

Av Baardseths liste ser vi også at det av 188 med kjente data for innmelding i DRK, hadde det meldt seg 42 i 1941 (22%); 88 i 1942 (46,8%), 44 i 1943 (23,4%) og 8 i 1944-45 (4,2%). I tillegg foreligger en liste på 49 kvinner som meldte seg i 1944 og sent på året ankom Berlin* PA, Anders Gogstad. Se ref. 47.. Det var således jevn tilgang på «rekrutter» også etter at håpet om en norskledet legion var falt i grus og Tyskland stod foran nederlaget. De mange unge kvinner hadde neppe noen som helst innsikt i intrigespillet og i hva SS sto for ­politisk. Baardseths liste (og bekreftet muntlig av Bjørn Østring m.fl). viser videre at 18 døde under tjeneste: fire døde under krigshandlinger, fire av kjent sykdom, en ved flystyrt, syv under bombing av tyske byer, to av ukjent årsak. En begikk selvmord.

Var de norske kvinnene i en særstilling?

Resultatet av prøvetiden hos DRK syntes ikke alltid å bli tillagt vekt, i det var et krav fra SS om at ingen norsk frivillig måtte avvises* Archiv DRKS, boks 484, personlig brev fra Louise van Oertzen til Frau Oberin Kolinowsky, Wuppertal Barmen, datert 2. september 1942. Inneholder et referat av en samtale mellom Luise van Oertzen og SS offiser om to norske frivillige som åpenbart var uegnede til sanitetstjeneste..

To navngitte norske frivillige skulle i august 1942 ha sin prøvetid på en DRK- institusjon i Wuppertal Barmen. Prøvetiden falt åpenbart ikke heldig ut, for det ble spørsmål på høyere hold om deres egnethet. Det ble da grepet inn fra SS, og i et personlig brev 2. september 1942 fra Louise van Oertzen til sin kollega i Wuppertal Barmen skriver hun: «De norske sykepleierne trer inn i direkte ansettelsesforhold til SS og blir mobile etter en prøvetid i DRK Schwesterschaft, og DRK må lønne dem som «Freie Schwester». SS ba i en samtale i denne anledning om at DRK ikke måtte avvise de norske sykepleiere. «Man har gjort den erfaring at nordmenn er svært følsomme. Når de har stilt seg til disposisjon i kampen mot bolsjevismen og deretter blir avvist, vil straks ti ververe trekke seg. SS ønsker og har bruk for medarbeidere fra de norske søstre»* Ibid..

Det er ofte fremhevet at de norske frivillige ikke ble forsøkt politisk-ideologisk påvirket* Ulateig 2004, op.cit.: 231.. Det kan ikke være riktig, for i omtalte tyske arkiver fremgår at 100 timer «Weltanschauliche Schulung, arve- og raselære var obligatorisk, men ble på grunn av sykepleiemangelen nedsatt til 40 timer. Oppfordring til plikttrohet, orden, ansvarsfølelse og punktlighet, samt fysisk trening inngikk i kursene. Etter reglementet skulle det gis to ukentlige gymnastikktimer og ti minutter daglig øvelser i turn. I lærebøkene ble stadig betont legenes sterke stilling og lydighetsplikten til dem.

De omtalte reglementsbestemmelser som de måtte underkaste seg, var de samme som for de tyske DRK-søstre og var opprinnelig utarbeidet av Louise van Oertzen med sikte på Mutterhäuser. De fleste ble søkt opprettholdt også under krigen, men i fronttjeneste var selvsagt dette vanskelig.

De aller fleste bodde på sine tjenestesteder. Blant annet inngikk bestemmelser om gjensidig hilseplikt, forbud mot å bære sivile klær i tjeneste, gifte og forlovede par fikk ikke tjenestegjøre i samme avdeling, å ferdes alene med en eller flere mannlige personer var strengt forbudt, dans var forbudt i offentlige lokaler, røyking forbudt, alkohol unntaksvis tillatt og da bare «leichte landesübliche alkoholische Getränke». All kosmetikk var forbudt, og håret måtte ikke være synlig på kraven. Skjørtet på uniformen måtte ikke være kortere enn 37 cm fra gulvet. For mange norske litt mer frigjorte jenter var nok dette vanskelig å overholde i ett og alt, og beretninger hjem tyder også på dette. Men samtidig synes det som om SS lederne og legene var noe overbærende med de norske søstre; det berettes om adgang til offisersmessene, om invitasjon på fester, litt flørt – i det hele synes det som om de fleste norske i SS avdelingene var priviligerte. Dette førte naturlig nok flere steder til atskillig misunnelse, og motsetninger oppstod til de tyske søstrene, særlig til de «brune», som ofte beskyldte de norske jentene for å være lettsindige og bare hadde tatt tjeneste «av eventyrlyst og for å få seg en mann.» Noen fikk faktisk også det* PA, Anders Gogstad, private brev; Archiv DRK, Fundstelle 124: DRK Betreuungshelferinnen u Führrerinnen der Wehrmachr Rundschreiben, Anweisungen, Richtlinien u Anordnungen.. Andre greide ikke å tilpasse seg og fikk reise hjem.

Imidlertid vakte en reportasje fra Landsførerskolen i Bevensen av en tysk journalist i Fritt Folk den 7. april 1943 en berettiget oppsikt i Sverige. DRK hadde da også satt i gang en vervingskampanje i Sverige gjennom det svenske Røde Kors. Reportasjen ble gjengitt med redaksjonelle ironiske kommentarer i Göteborg Handels- och Sjöfartstidning 7. juli samme år. I kommentarene fremheves at vervingen av norske unge kvinner til sanitetstjeneste åpenbart også måtte ha til hensikt å rekruttere et spesielt utvalg av germansk raseriktige kvinner fra Norge. Tilsvarende kriterier var nemlig ikke nevnt i en tilsvarende tidligere annonse fra Det svenske Røde Kors. Kommentarene gir en drepende kritisk analyse av hele SS-systemet og «lockelsen» av unge norske kvinner til organisasjonen. Artikkelen ble sakset og oversatt av SS Germanische Leitstelle og oversendt SS Hauptquartier ved Gottlob Berger i Berlin* Bundesarchiv Koblenz, NSAS 1453, brev fra SS Hauptamt Germanische Leitstelle i Berlin til «Persönlicher Stab Reichsführer SS» 10. august 1943 «Übersetzung aus dem Schwedischen»; «Norska kvinnor. Tyska Röda Korsets hjälpsystrar» (leder), 7. juli 1943..

Hvor tjenestegjorde de «mobile» norske frivillige?

Nasjonal Samlings utenrikskontor søkte flere ganger gjennom Det tyske Røde Kors å få rede på adressene til de norske «søstre», også av hensyn til de pårørende. I desember 1944 innløp omsider to detaljerte lister fra Deutsches Rotes Kreuz hovedkontor i Berlin til NS’ kontor i Berlin med navner og tjenestesteder i mars 1944 for 220 frivillige og en tilsvarende liste på 241 med stort sett samme navn i oktober 1944. Listene var ikke fullstendige, men tjente som bevismateriale i mange landssviksaker der kopier finnes. Av begge listene fremgår at et flertall arbeidet i SS-lasaretter og hjelpesykehus både i Tyskland og de besatte områder. Andre gjorde sanitetstjeneste i troppeforlegninger, skoler, soldathjem, hovedkvarterer og i Organisation Todt. Et lite antall (13 av oktoberlisten) var ved sivile sykehus, men langt flere var havnet på diverse SS helse- og sanitetsenheter som SS’ administrative hovedkvarterer og skoler i og utenfor Tyskland. De synes ikke å ha vært lenge på hvert sted, og de var gjerne minst to og to norske sammen. Her kunne det også være frivillige uten sanitetsutdannelse som «lotter» i kontortjeneste og lignende. På alle tjenestesteder hadde de norske frivillige etter endt utdannelse i SS’ regi også kunnet avløse tyske pleiere for fronttjeneste* Dette kunne være vanlige domspremisser ved landssviksakene etter krigen..

For 29 var oppholdssted ukjent i oktober 1944, de øvrige var spredt viden omkring i Tyskland og de besatte områder, 42 var knyttet til navngitte forskjellige SS-utdannelsesanstalter, skoler, leirer og sentralorganer for SS-Sanität, 29 til lasaretter og sykehus utenfor SS (Wehrmacht og sivile) og de øvrige 140 til SS-lasaretter i byer og distrikter i Tyskland, på Balkan i Østerrike og Tsjekkoslovakia. Bare et fåtall (10) syntes å tjenestegjøre på rene feltlasaretter høsten 1944. Her må bemerkes at de mange lasaretter og sykehus «bak fronten» i Tyskland og i de okkuperte områder hadde nok å gjøre med sårede fra de stadig voldsommere krigsskueplasser* RA, Dokumentavdelingen Oslo politi, brev fra E.K. Mohn 3. november 1944 til NS Utenriksorganisasjon, Oslo: Noe ufullstendige lister over tjeneste- og oppholdssted for 220 og 241 «søstre» mars og oktober 1944, oppgitt av Det tyske Røde Kors. Blant annet var norske frivillige ved SS Panzerdivision Hitlerjugend, Höhere SS u. Polizeiführer i Russland, Warszawa, Praha og i Brüssel, Rastenburg, Dachau, Bad Tölz, Sennheim mfl..

En hjelpepleier opplyser under rettsaken sin at de var fem norske samtidig en periode i SS’ reservelasarett Dachau. De hadde intet med fangeleiren å gjøre, men observerte fangene i arbeid. Hun møtte en norsk fange som bebreidet henne å ha tatt tjeneste hos fienden. Hun fikk da noe å tenke på* Sak Bredtveit fengsel L 107/47- 48. Landssvikarkivet. RA..

Av militære hensyn ble tjenestestedene for de norske pleiere som nesten alle havnet i SS’ tjeneste, holdt hemmelige, og først de hjemvendte antydet om steder de hadde vært, blant annet de første som kom med i Divisjon Wiking. 14 av disse meldte seg til fornyet innsats.

Etter som krigslykken vendte seg, og forholdene i Tyskland ble stadig mer kaotiske, øket engstelsen for de norske kvinnelige frivillige blant pårørende og i NS-kretser. Det vakte også uro at Germanische Leitstelle fortsatte rekrutteringen helt til slutten av 1944. Så sent som i november 1944 ble det som nevnt sendt en gruppe på 19 frivillige til det sønderbombede Berlin.

Etter denne tid ble det på initiativ av NS’ kvinneorganisasjon satt i gang kurser i samarbeid med Kriegslazarett på Aker sykehus med sikte på å dekke behovet for syke- og hjelpepleiere også ved tyske sykehus i Norge. Fremdeles var der stor tilstrømning av til dels unge kvinner, og det kom opprop om at NSUF jenter skulle melde seg til «totalinnsats». Det ble satt i gang fire ukers pleiermedhjelperkurs i Ekornveien på Ris i Oslo. Praksis skulle utføres på krigslasarettet på Aker sykehus. Innsats fant sted på tyske lasaretter som Marinelasarettet i Trondheim og Bergen og Wehrmachtlazaretter på Kløfta og Aker-Sinsen. De som gjorde tjeneste i Oslo, bodde samlet i Uranienborgveien 2. Siste kurset nådde ikke å bli avsluttet før frigjøringen* PA, Bjørn Østring, private brev; «Fem NSUF-gjenter forteller om sitt arbeid», i 23. april 1945..

NS forsøkte å få ordnet en felles hjemsendelse fra Tyskland våren 1945, men Terboven motsatte seg dette. I avslutningfasen og kaoset som fulgte i Tyskland måtte hver og en søke å ta seg hjem på egen hånd, til dels etter farefulle strabaser. Noen som kom over til de vestallierte armeer, tjenestegjorde som krigsfanger også en tid ved engelske eller amerikanske lasaretter og sykehus, før de omsider ble hentet hjem. Her ventet for de fleste rettssaker og fengsel.

Prinsipielle retningslinjer i rettsoppgjøret

Det er ikke hensikten her å gå i detaljer om rettsoppgjøret for «frontsøstrene». Rettsoppgjøret er stadig under debatt, og nyansert kritikk er ganske nylig publisert i en omfattende allsidig analyse* Dahl HF, Sørensen Ø. (red) Oslo: Pax 2004.. Det formelle oppgjøret med «frontsøstrene» hører til de mest omstridte sider av landssvikoppgjøret* Skeie J. . Oslo: Norli 1945, Scharffenberg J. Er sanitetstjeneste hos fienden landssvik? 18.6.1946, Andenæs J. Oslo: Tanum Norli, 1979.. Det hersker vel i dag en nokså utbredt oppfatning om at de ble urimelig hardt straffet, og det var tidlig en viss stemning for at de ikke burde hatt straff i det hele tatt. Det ble imidlertid tidlig under rettsoppgjøret klart at «frontsøstrene» skulle straffes på lik linje med frontkjemperne som aktive krigsdeltakere. De ble dømt etter Landsviklovens §3 eller §2 nr.1 og 4, men også etter Straffelovens paragrafer. Å melde seg frivillig til sanitetstjeneste hos fienden ble konsekvent hevdet å være «en alvorlig form for landssvik». En betydelig andel av de frivillige var medlemmer av NS, men dersom det bare hadde dreid seg om passivt medlemskap, ble ikke dette tillagt nevneverdig betydning ved straffeutmålingen.

På den annen side hadde Det Internasjonale Røde Kors i Genève (CICR) tatt avstand fra at sykepleiepersonal ble straffet for tjeneste hos okkupanten. CICR la vekt på at sanitetspersonell deltar i ikke-væpnet tjeneste, som må skilles fra væpnet tjeneste. Å pleie sårede og syke kan aldri ansees som en ulovlig handling, heller ikke om det foregår i okkupasjonsmaktens tjeneste. Humanitært arbeid må ikke kriminaliseres, mente CICR.

Det hadde i 1946-47 vært gjort henvendelser til CICR fra nordmenn (også fra advokathold) med opplysninger om at norsk Røde Kors-personell som hadde utført sanitetstjeneste på tysk side, var blitt straffet som landsforrædere, til dels med lange fengselsstraffer. Norges Røde Kors hevdet derimot konsekvent det syn at «frontsøstrene» måtte dømmes på grunn av «bistand til fienden». Presset fra Internasjonale Røde Kors må ha hatt en viss virkning, for den 12. mars 1948 sendte Norges Røde Kors et brev til Justisdepartementet, der det ble anmodet om å anse det å alene yte hjelp til sårede soldater «som en meget mild grad av landssvik». Norges Røde Kors fant heller ikke at rettighetstap burde anvendes i slike saker* Senje S. . Oslo: Pax 1986. «Benådningsbrevet» fra Norges Røde Kors til Justisministeren gjengitt på s.139..

Brevet synes å være sendt umiddelbart før ledelsen møtte i Genève.

Etter en omfattende brevveksling ble president Steen og generalsekretær Rørholdt kalt til Genève, der de møtte 18. mars 1948. Av møtereferatet fremgår at det ikke ble oppnådd enighet i de grunnleggende syns­punkter* En tidligere «frontsøster» IMG søkte i juni 1998 om å få gjenopptatt sin dom fra 21.april 1947, idet hun ønsket en fornyet vurdering ut fra endrede nåværende holdninger. Hun anmodet om å få en kopi av brevvekslingen og forhandlingene mellom CICR og Norges Røde kors i 1947. Disse arkiver var åpnet etter 50 år. I 1999 fikk hun avslag på søknad om gjenopptakelse av saken. Saksdok i AG,s p arkiv. ( CT OB 189 G85 brev 13/8–47) og kopi av komplett originalreferat fra forhandlingene i Genève 18/3-48 i PA Anders Gogstad..

Den nye Genèvekonvensjonen av 12. august 1949 ble ratifisert av Stortinget i juni 1951. Artikkel 18 presiserte at «ingen må noensinne bli forulempet eller dømt fordi han har pleiet sårede eller syke». En reservasjon fra Norges Røde Kors ble ikke tatt til følge* «Stortingets samtykke til ratifisering av Genevekonvensjonen av 12/ 08 49, i juni 1951, artikkel 18: Ingen må noensinne bli forulempet eller dømt fordi han har pleiet sårede eller syke. PA Anders Gogstad.. Det ble slått fast som internasjonalt prinsipp at sykepleiergjerningen er en barmhjertighetsgjerning og kan ikke straffes som «bistand til fienden».

Konvensjonen var undertegnet av 63 stater, og ingen andre enn Norge hadde gjort innsigelser mot dens bestemmelser. I sin reservasjon fant Norges Røde Kors at konvensjonen innebar å nøytralisere alt sanitetspersonell, et synspunkt som man ikke kunne slutte seg til. Reservasjonen ble diskutert i Stortinget, der det var delte meninger om betraktningene til Norges Røde Kors, men man fant det ikke nødvendig å ta dem med i konvensjonen, og Stortinget sluttet seg enstemmig til denne* Detaljreferat i Senje (1986) s 141-142..

Den 8.oktober 1990 sendte Norges Røde Kors under daværende president Bjørn Bruland en pressemelding: «Sykepleiere i tysk tjeneste 1940-45 burde ikke vært tiltalt»: Norges Røde Kors mener at tiltale ikke burde vært reist mot de norske kvinnene som virket som Røde kors hjelpepleiere i Tyskland under siste verdenskrig* Det het videre i pressemeldingen: «.. I 1945 appellerte den internasjonale Røde Kors Komiteen i lys av krigens folkerett til norske myndigheter om ikke å straffe disse sykepleierne. Til tross for dette hadde Norges Røde Kors i 1945 ingen innvendinger mot at straffesak ble reist. Norge var det eneste land som reiste slik tiltale, sier presidenten i Norges Røde Kors, Bjørn Bruland, – - – vi er alle klar over at det var en spesiell atmosfære i landet etter krigen og et utbredt ønske om at de som virket på tysk side skulle straffes.Gjennom de 125 år Røde kors har arbeidet i Norge, har utdannelse av sykepleiere og sanitetspersonell stått i fremste rekke av våre aktiviteter. Det har vært et stort behov for slikt personell i kriger, i kamp mot folkesykdommer og til nasjonal og internasjonal katastrofeinnsats. Det er viktig at alt slikt personell kan gjøre sin innsats i trygghet for at de er beskyttet av internasjonale regler .».

Den senere stortingsrepresentant Hanna Kvanmo omtalte saken på en nøktern og saklig måte i sin bok* Kvanmo H. . Oslo: Gyldendal, 1990.. Uttalelsen fra Norges Røde Kors kom etter at fornyet oppmerksomhet var blitt rettet mot Røde Kors-sykepleierne gjennom Hanna Kvanmos bok.

Hvorvidt synspunktene fra Røde Kors-president Bjørn Bruland av 8 oktober 1990 har hatt full støtte av senere presidenter i Norges Røde Kors, er ikke bekreftet.

Straffedømte «frontsøstre» ved rettsoppgjøret etter 1945

Fra Baardseths liste kjenner vi de endelige dommene for 154 «frontsøstre» og andre i tysk Røde Kors tjeneste. Av disse 154 ble to frikjent, fem fikk betinget dom og 21 fikk bøteforelegg. Av de øvrige fikk 52 fengsel fra to til ti måneder som forelegg eller dom. 61 fikk fengselsdommer fra ett til ett og et halvt år, åtte fikk fengsel fra to til tre og et halvt år og to fikk lengre straffer* Tallene i Knut Baardseths reviderte liste stammer fra informasjon i Polititidende og navngitte saksreferater i dagspressen 1945-50..

Det er ved de strengere dommene vanskelig å avgjøre i hvilken grad andre forseelser har vært medvirkende til straffen enn sanitetstjenesten alene. De fleste var likesom frontkjemperne medlemmer i NS og kunne bli dømt både etter Landssvikanordningen av 15. desember 1944 §2 p.3 (avløst av lov av 21 februar 1947) og straffelovens § 86 for bistand til fienden. Noen ble i tillegg straffet for alvorligere forseelser. En ble dømt til døden blant annet for angiveri, men ble benådet. Flere har forsøkt å belyse denne del av rettsoppgjøret fra ulike sider* Andenæs 1979, op.cit.: 195; Vaale L-E. , Oslo 2004: 86-91; Brazier E. Tjeneste for fienden med våpen i hånd, i Dahl HF, Sørensen Ø. (red.): Oslo: Pax 2004: 118; Ulateig 2004, op.cit.: 244-301..

Vi har få sikre holdepunkter for å se spesielle tendenser i dommene i forhold til andre landssvikdømte. Som ellers i landssvikoppgjøret synes de tidligst dømte å få de hardeste straffene. Ulike dommer kunne bli gitt for de samme forseelser, avhengig av det lokale rettsapparat. Det synes også å ha vært svært varierende i hvilken utstrekning påtalemyndigheten anket milde dommer.

I Kjersti Brathagens undersøkelse av oppgjøret med ledelsen for NS-Kvinneorganisasjon ble det heller ikke påvist slike sikre tendenser ved dommer over NS-kvinner* K. Brathagen: . Hovedoppgave i historie, Universitetet i Oslo 2004.. I det store og hele tyder det likevel på at dommene over «frontsøstrene» var vesentlig mildere enn over de mannlige frontkjempere. Dette kan også ha sammenheng med at Norges Røde Kors etter ­føringer fra Internasjonale Røde Kors i 1947 i 1948 anmodet rettsmyndighetene om «å anse frontsøstrene på mildeste måte»* Jf fotnote 63..

Premissene for den første dommen i Oslo byrett og Høyesterett synes trendsettende for de senere domsavgjørelser, selv om straffene etter hvert ble mildere. I Oslo byretts dom av 5. desember 1945 over tre tiltalte heter det blant annet (forkortet sitat): I nesten samtlige saker hevder de tiltalte at de bare har meldt seg til sanitetstjeneste, og at slik tjeneste ikke rammes av Straffelovens §86, «da den ikke kan betegnes som rettstridig bistand». Dessuten ble det konsekvent henvist til Genèvekonvensjonens kapittel om Røde Kors-ideologien og plikten til å pleie både venn og fiende under krig* Senje 1986 op.cit..

Påtalemyndighetens hovedpremiss ble uttrykt slik: «Kapitlet bestemmer intet om norsk statsborgers rett til frivillig å gjøre tjeneste i fiendtlig hær» --- «ut fra spesielle bestemmelser kan det ikke trekkes den slutning at det er tillatt for en nordmann frivillig å melde seg til alminnelig sanitetstjeneste for en fiendtlig stat. For en krigførende stat er det uomgjengelig nødvendig å ha en tilstrekkelig utbygget sanitet--- den nordmann som melder seg i fiendens tjeneste, yter da fienden bistand likeså vel som den som deltar i selve kamphandlingene.»

Dom kunne som nevnt også felles etter Straffelovens § 86. Det synes særlig å ha gjeldt kvinner med aktive NS-karrierer. Imidlertid ble etter hvert Landssvikanordningens §3 og §2.4 med muligheter for betydelig mildere straffeutmålinger et vanlig grunnlag for domspremissene for frontsøstertjeneste. Både for milde og for strenge dommer ble hyppig anket til Høyesterett, der meningene kunne være delte, og flere dommer avgitt under dissens. Høyesterett søkte åpenbart å «jevne ut» dommene fra så vel påtalemyndighetens klage over for milde dommer, som fra dem som følte seg for strengt dømt.

Inntrykk fra egne bearbeidede enkeltsaker

Forfatteren har selv gjennomgått 30 tilfeldig valgte rettssaker, kjente fra Baardsets liste. De aller fleste av de dømte var mellom 18 og 24 år ved tidspunktet for å ha meldt seg* Fra Landssvikarkivet, RA.. De var jevnt fordelt over by og land. Det er overraskende store variasjoner for omtrent de samme forseelser, både når det gjelder rettsprosedyrene og dommene. De fleste rettssakene fant sted i 1946, men det er en tendens til at de tidlig dømte fikk strengest straff. Av rettsbøkene fremgår at noen dommer ble avsagt etter meget korte ritualer, av og til med flere tiltalte samtidig, knappe referater, ingen eller få vitner, – nærmest med preg av en slags «standrett». Andre fikk omhyggelig saksbehandling med vitner og omfattende prosedyrer.

De markert strengeste av disse dommene ble avsagt ved Oslo byrett (Fire av de tretti fikk her tre år seks måneder, og en fikk to års fengsel). De ble alle anket, og Høyesterett halverte straffene. På den annen side begrenset flere herredsretter og flere andre byretter straffen til forelegg som betinget fengsel, oftest fra tre til ni måneder eller bare bot. Så å si alle ble idømt rettighetstap. I flere slike saker anket påtalemyndigheten, og Høyesterett skjerpet straffen oppad til «gjennomsnittet» ett år og tre eller seks måneder frihetsstraff. I et par tilfeller dro det ut med soningsmulighetene, og da kunne en benådningssøknad bli innvilget av Justisdepartementet (etter 1947-48).

Domspremissene var sterkt varierende: Som formildende omstendigheter kunne bli anført tiltaltes unge alder og trolig manglende forståelse for forbrytelsens alvor. Videre kunne skjebne som krigsfange og tjeneste ved alliert sykehus etter freden være formildende, men slett ikke alltid. I et par saker ble tiltaltes motiv å lete opp eller treffe sin tyske forlovede sett på som formildende; (kjærlighetsmotiv), i andre tilfeller var kontakt med tyskere straffeskjerpende. Påfallende mange av gruppen som anmeldte seg etter 1943 hadde arbeidet på tyske arbeidsplasser i Norge, og flere hadde også tyske kjærester. Tjenestetidens lengde i Tyskland synes å ha vært lagt liten vekt på, uansett når de meldte seg. Tjenestestedene synes heller ikke å ha vært av betydning, bortsett fra for noen få som angav bare å ha arbeidet ved sivile sykehus, hvilket kunne være formildende.

Som straffeskjerpende anføres i et par tilfeller tross og ulydighet mot foreldrenes råd. Medlemskap i NS var registrert i 4/5 av de undersøkte saker og tillagt betydning om det forelå aktivt medlemskap. Rent passivt medlemskap synes ikke å ha blitt tillagt vekt. Ved særlig aktivt NS medlemskap synes dette på den annen side å ha vært et viktigere anklagepunkt enn fronttjenesten. I andre tilfeller ble ung alder ved meldetidspunktet og sterk påvirkning fra nær NS-familie og miljø å være formildende omstendigheter.

Disse få sakene med de sterkt varierende domspremissene gir ikke grunnlag for å kunne trekke noen konklusjoner, men de belyser de store ulikheter i prosedyreformer og domspremisser.

For mange foregikk soningen på Bredtveit landssvikfengsel, et av rettsoppgjørets strengeste og dårligst utstyrte landssvikfengsler. Her sonet mange ressurssterke og opprinnelig idealistiske kvinner med krigserfaringer som bare meget få andre norske kvinner hadde kunnet skaffe seg. De måtte sone sine dommer sammen med kvinner av helt andre kategorier; noen med dommer for alvorlige kriminelle handlinger. Etter løslatelse ble noen av sykepleierne lenge fortsatt beskyldt for å være «tyskerjenter». «Etterstraffen» – rettighets- og tillitstap – rammet dem i årevis. De fleste følte seg stemplet av dommen, og mange ble merket for livet. Noen mistet selvtillit og selvrespekt. Mange forlot Norge og flyttet til utlandet. Atter andre gikk i «indre eksil», byttet navn og talte aldri om sine erfaringer* PA, Anders Gogstad, personlige meddelelser, div. brev og opptegnelser fra personer som vil være anonyme.. Som ellers ved landssvikoppgjøret greide likevel mange etter en tid å mestre sin skjebne og tilpasse seg et normalt familie- og arbeidsliv i etterkrigstidens Norge.

Noen refleksjoner

For mange av disse mange meget unge kvinner var dommen og straffen en voldsom psykisk påkjenning. De fleste av de knapt 500 kvinner som hadde deltatt i det tyske Røde Kors under krigen, hadde mens de var unge og uerfarne meldt seg til noe de trodde var en nøytral humanitær organisasjon. Noen var bare 16-17 år gamle da de meldte seg og løy på alderen. De var uvitende om hva SS stod for. Koblingen mellom SS og DRK var ukjent for de fleste. Mange meldte seg av ideelle grunner, andre også ut fra et handlings- og aktivitetsbehov. De trodde kanskje på tysk seier, og det var vel noen som også hadde stor tro på «den nye tid». De hadde oftest liten forståelse for politiske skillelinjer og ingen kunnskaper om folkerett og strafferett.

Et flertall kom ut for svære påkjenninger under tjeneste og ved krigens slutt i Tyskland. Deres tjenestesteder og form for innsats varierte betydelig. De fleste ble utdannet til og arbeidet som hjelpesøstre. Andre arbeidet som «lotter» og hjelpepersonell av annen art («gråmus»). Kvalifiserte sykepleiere var i utgangspunktet få. De aller fleste ble innrullert i en eller annen virksomhet innen SS’ eget sanitetsvesen under dekke av Røde Kors. Atten mistet livet under tjenesten.

Ruth Andresen har i sin bok om kvinners innsats i militær sykepleie anslått at ca. 60 sykepleiere og 40 hjelpepleiere var i Storbritannia. I Sverige var det registret 118 sykepleiere og 228 hjelpepleiere i tjenestegjøring ved de norske polititroppene. Ingen av disse kom til å tjenestegjøre i felttjeneste under krigsoperasjoner, med unntak av de ti som var med feltsykehuset til Finnmark.

På tysk side var der som omtalt ved fredsslutningen 314 norske syke­pleiere og hjelpepleiere, herav 220 i aktiv tjeneste og 94 i utdannelse som hjelpepleiere.

«Frontsøstrenes» innsats er ikke nevnt i Andresens bok* Andresen R. . Oslo: NKS-forlaget, 1986..