Sanitetsjubileet 2016

Hva gjør Saniteten? Hvis man spør rundt seg, vil man få mange svar som har det til felles at de er svevende og uklare. Noen tenker på gammeldagse militære sesjoner rundt omkring i landet, i primitive tyskerbrakker eller på skoler og i forsamlingshus innleide for anledningen, der tilsynelatende overflatiske legeundersøkelser gikk unna på løpende bånd i en eim av fotsvette. Andre erindrer repetisjonsøvelser med bårebæring, neglesprett og blodsmak. Mytene har overtaket.

Bare noen av dem du spør ser for seg det store og kompliserte apparatet Forsvarets sanitet egentlig er. Det er lite synlig, fordi det hele er basert på beredskap. Det er en organisasjon som står klar når den trengs, og som da etter forutsetningene er drillet til å løse vanskelige oppgaver, både av forebyggende og behandlende karakter. Men enkelte du treffer har kanskje både kunnskaper og personlige erfaringer om at dette virker, om hvordan smittefare kan unngås, om hvordan f. eks. et moderne feltsykehus kan drive avansert virksomhet under primitive forhold, og om hvordan moderne evakueringskjeder kan redusere tidsavstanden mellom skade og behandling til et minimum.

Hvis man setter seg inn i Sanitetens historie, ikke bare for de 75 årene som nå har vært markert på grunn av reorganiseringen i 1941, men enda lenger bakover i tiden, kan det se ut som om dette mest er en historie om – nettopp – omorganiseringer. Sant nok, men dette er en del av beredskapen, hele tiden å ha en organisasjon som passer inn med de varierende scenarioer man kan tenke seg vil kunne oppstå.

Sanitetsjubileet var også en god anledning til å understreke sanitetens rolle i totalforsvaret, der også det sivile helsevesenet skal henge sammen med Forsvarets sanitet på en sømløs måte. I en beredskapssituasjon er enkeltmannspakkene i infanteristenes brystlommer og nevrokirurgene på universitetsklinikkene deler av samme system. Her trengs bevisstgjøring. Jubileumsfeiringen gikk inn som en del av dette.