article

Originalartikkel: Ole Georg Moseng

Vitenskapelig praksis, opplysningsstrategier og sykdomsforståelse i Christen Smiths samtid

Michael 2021; 18: 466–81.

Christen Smith (1785–1816) hadde utdanning i medisin fra Københavns universitet, men praktiserte knapt som lege. At han ble tildelt et professorat i botanikk og statsøkonomi i 1814, kan fortone seg fremmedartet. I tiårene rundt 1800 hørte akademisk praksis innenfor ulike disipliner like fullt til det vanlige. Vitenskapelig arbeid ble i mye større grad enn i dag forstått instrumentelt, som veier til å forvalte statens ressurser innenfor kameralistiske forståelsesmåter. Slik sett dreide klassifisering av planter seg ikke bare om taksonomi, men også om bruk til medisinske formål og om økonomisk utbytte. I artikkelen diskuteres tidlig vitenskapelig praksis som i dag kan oppfattes som eklektisk, ideologiske føringer for statsforvaltning innenfor det seine eneveldet, og sykdomsforståelser i Christen Smiths samtid.

18. februar 1816 sto Christen Smith (1785–1816) på kaia i Sheerness ved utløpet av Themsen i Sørøst-England. Han var 30 år gammel og var to år før utnevnt til professor i botanikk og statsøkonomi ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania. Han skulle om bord i seilskipet «Congo». Det var samlet en del folk der som han knapt kjente, skrev Christen Smith, «… med Miner, der syntes at røbe deres Tvivl om nogensinde mere at see mig igjen»#Smith 1819: 15.. Det var en presis forutanelse. Han var på vei med en britisk ekspedisjon som blant annet hadde som mål å fargelegge noen av de hvite flekkene på europeernes Afrika-kart, mer bestemt å undersøke kildene til elva Kongo. Christen Smith kom aldri hjem igjen. 20 andre gjorde heller ikke det. De vitenskapelige resultatene av ekspedisjonen sto i forhold til dens tragiske endelikt.

Vitenskapelig praksis på tvers av disipliner

På ekspedisjonen til Afrikas indre var Christen Smith engasjert som botaniker, blant andre vitenskapsmenn fra ulike fagfelt. Selv var han knyttet til flere akademiske disipliner, med utdanning i medisin fra Københavns universitet og altså som professor i tilsynelatende så ulike felt som botanikk og økonomi. Slik kan Christen Smith, sett fra vår egen tid, oppfattes som en eklektiker. Det var like fullt mer normalt enn det motsatte i hans samtid.

En av de vel så kjente menn som opererte innenfor vitenskapelig mangfold, var Erik Gerhard Schytte (1729–1808). Han er ofte og svært presist omtalt som «prestelege» og var en av mange. I betegnelsen ligger det at disse mennene var utdannet i teologi, men også praktiserte innenfor et annet felt – eller at utdannelsen dreide seg om flere disipliner. Det var det siste som var tilfellet med Erik Schytte. Han begynte medisinstudier i København i 1742, fortsatte i Altona, men avbrøt studiene#Forsdahl 2001; «Erik Schytte», Norsk biografisk leksikon, https://nbl.snl.no/Erik_Schytte.. Like fullt hadde han åpenbart oppnådd nok kvalifikasjoner til å kunne vikariere som stadsfysikus i Bergen noen år ved begynnelsen av 1750-tallet#Scharffenberg 1904: 288–289.. Etter å ha fullført teologistudiet med sin far som huslærer, ble Schytte engasjert som misjonær i Lyngen i 1755. Sto han foran en karriere som prest? Ja, han ble sogneprest i Buksnes i 1761 og i Bodø i 1776, dessuten ble han prost i Salten. Samtidig var han blant dem som ble fikk æren av å publisere en artikkel i den første utgaven av landets første vitenskapelige tidsskrift, Det Trondhjemske Selskabs Skrifter, som kom i 1761. Temaet var ikke teologi. Erik Schytte beskrev røde steiner i elvene og marmor i fjellet, kobbermalm i Kåfjorddalen og salpeter som var brukbart til gjødsel. Han merker seg forekomst av moltebær og syregress og var full av undring over en lysende grønn svamp som fiskerne fikk opp av havet med line. I februar var det så kaldt at noe flytende pottaske han hadde laget til, var blitt krystallisk. Det skulle ikke kunne skje, hadde han lest i en vitenskapelig avhandling på latin, men nå var kulden ekstrem: Spriten i et «… ordinaire Thermometro var da falden lige ned til Kuglen». Erik Schytte kommenterer lakonisk: «Hvad den som i saadan Frost skal reise, maae lide, er deraf læt at slutte.»#Schytte 1761: 286..

At Schytte fikk publisere i tidsskriftet til organisasjonen som seinere skiftet navn til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, sier noe om posisjonen hans i det lille akademiske miljøet i Norge. At han skrev om biologi og kjemi sier noe om akademikeres mangfoldige interesser. Men Erik Schytte beskriver også et møte med sykdom og behandling. En «Finne-Quinde» fra Rastebynes i Lyngenfjorden hadde kommet til ham før juletider i 1757 med sterke smerter – «… en utaalelig Pine, der næsten giorde henne rasende». Schyttes behandling var enkel og effektiv. Han gjorde et snitt i armen med en «stor Lancette», smurte inn en salve for å drive ut væske, deretter Cataplasma emolliens – en grøt av linfrø. Etter tre dager var det bare igjen en rød hevelse. Tretten dager etter skjedde det noe uventet: Ut av såret på armen kom det fram en trekantet, rusten synål, «… Aadde- og Øie-løs …». Kvinnen var helt frisk etter få dager#Schytte 1761: 286–287..

Kvinnen fra Rasteby døde like fullt «… omsider in Majo 1758. af den grasserende Pleuritis …», skrev Erik Schytte#Schytte 1761: 187.. Han kunne opplyse at pleuritt og en koppeepidemi tok livet av over hundre mennesker ved Lyngenfjorden vinteren og sommeren 1758.

Det var utvilsomt bruk for prestelegene. Det fantes knapt leger. På 1770-tallet ble det ansatt to offentlige leger i Norge, i 1780-åra ni. Inkludert de private, kan ikke mer enn rundt 100 leger ha vært aktive i Norge i 1814#Moseng 2003: 262–263.. Som sogneprest og prost i Nordland tok Erik Schytte ikke bare imot pasienter. Virksomheten for å bekjempe koppeepidemier på 1760-tallet viser at han prioriterte sin medisinske praksis og at han visste hva han drev med. Han inokulerte en rekke personer med ekte koppevirus etter metoder anbefalt av den engelske pioneren, baron Thomas Dimsdale (1712–1800)#Forsdahl 2001.. Slik var sognepresten Erik Schytte en av de første som praktiserte inokulasjon i Norge#Moseng 2003: 167–179.. At han var høyt respektert både av menigheten og av myndighetene i København – og først og fremst for alt annet enn prestegjerningen – viser ærestittelen han fikk i 1782: «Professor Theologicæ Extraordinarius» og omtalen som Dioceseos Nordlandiae Aesculapius #Forsdahl 2001: 1831. .

Noe av det spesielle med prestelegenes posisjon var også at de oftest var de eneste offentlige embedsmennene i distriktene, og som prester med stor tillit hos menigheten. Fra samme generasjon som Erik Schytte, og generasjonen før Christen Smith, er Hans Strøm (1726–1797) langt mer kjent og en mann med betydelig mer innflytelse. Det fremste grunnlaget for Hans Strøms berømmelse er at han – som sogneprest i Volda – publiserte Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør i to bind og mer enn 1 000 sider i 1762 og 1766. Verket satte standarden for den flommen av topografiske skrifter som ble trykt i Norge på 1700- og 1800-tallet. Bøkene var utstyrt med kart, kobberstikk og tabeller og framsto langt på vei som en totalbeskrivelse av Sunnmøre. Han tok for seg geografi, topografi, geologi, biologi, åkerdyrking, kvegavl og næringsliv. Det store siste kapitlet dreide seg om innbyggerne: antall, levekår, skikker, språk og kultur. Her ga Strøm også uttrykk for bekymring over spedbarnas helse og høye dødelighet. For ham dreide opplysningsskriftet seg om grunnlaget for «Forbedring i de Folkes Vilkaar», som han skrev i fortalen til kongen#Strøm I, 1762: v..

Figur 1. Et vesentlig virkefelt for vitenskap i tiårene rundt 1800 var å bidra til å kartlegge og forvalte statens ressurser – blant annet gjennom topografiske skrifter. Her det detaljrike kartet fra prestelegen Hans Strøms (1726–1797) beskrivelse av Sunnmøre fra 1762–1766.

Rentekammeret i København anså Strøms bøker som et mønster for topografiske skrifter#Supphellen 1979: 200.. Det er mulig å hevde at Strøms beskrivelse av Sunnmøre ikke er blitt overgått verken før eller seinere. Sjangeren hadde vesentlige utgangspunkt både i Ludvig Holbergs Den Berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse fra 1737 – med bidrag om helse og klima – og Erik Pontoppidans Norges naturlige Historie, som kom ut i to bind i 1752–53 – der han ga spredte opplysninger om sykdom og sunnhet, blant annet ved tallfesting av dødeligheten under den store pestepidemien i Christiania i 1630.#Holberg 1737 (2021); Pontoppidan II, 1753 (1977): 423.

Innenfor naturvitenskapene var det mange som praktiserte på tvers av disipliner i overgangen mellom 1700- og 1800-tallet, som Christen Smith. Ser vi på tre av de dominerende historikerne fra første halvdel av 1800-tallet, er et tydelig fellestrekk at de hadde sin grunnutdanning i tradisjonelle profesjoner. Juristen Torkel H. Aschehoug (1822–1909) var den mest mangfoldige og leverte betydelige arbeider innenfor jus, sosialøkonomi, statistikk og historisk demografi. Jurist var også P. A. Munch (1810–1863), forfatteren av det massive åttebindsverket Det norske Folks Historie. Hans kollega og den som sammen med Munch tilskrives opphavet til «den norske historiske skole», Rudolf Keyser (1803–1864), var utdannet i teologi#Norsk biografisk leksikon: https://nbl.snl.no/P_A_Munch, https://nbl.snl.no/Rudolf_Keyser, https://nbl.snl.no/Torkel_Halvorsen_Aschehoug.. En vesentlig begrunnelse for det tilsynelatende eklektiske, var sjølsagt at historiefaglig utdanning på høyt nivå ikke var tilgjengelig. Virksomhet innenfor ulike vitenskapelige disipliner må uansett forstås som normalen, ikke som avstikkende.

Felles for teologen og historikeren Rudolf Keyser og medisineren, botanikeren og økonomen Christen Smith var at de begge hadde støtte fra Selskabet for Norges Vel. Keyser søkte selskapet i 1825 om bidrag til en reise til Island. Om sitt eget forhold til selskapet, skrev Smith i 1810 at:

… Selskabet for Norges Vel kort før min Fieldreise skrev mig til et Brev hvori de opgav mig adskillige Punkter de ønskede jeg vilde skaffe dem Oplysning om paa Reysen …#Dahl 1895: 47.

Han la til at det han ble bedt om å framskaffe – kunnskap om planter for medisinsk bruk – hadde han foreløpig bare klart å realisere gjennom det han omtaler som «den lille avhandlingen» Bemærkninger over nogle norske medicinske Fjeldplanter fra 1811#Smith 1817.. I denne teksten på tolv sider kombinerer Christen Smith langt på vei alle sine tre disipliner: medisin, botanikk og økonomi. Et essensielt poeng med prosjektet dreide seg om ressursforvaltning, til statens og statens innbyggeres beste.

«Forbedring i de Folkes Vilkaar»

Det er liten tvil om at et vesentlig formål for de topografiske verkene var å bidra til myndighetenes kunnskap om statens ressurser#Supphellen 1979: 202.. Slik fungerte de som grunnlag for kloke politiske beslutninger og for økt velstand og makt – forbedring av folks levekår, som Hans Strøm uttrykte det i beskrivelsen av Sunnmøre#Strøm I, 1762: v.. Dette er linjer som finnes igjen i en tysk tradisjon fra midten av 1700-tallet, der statistikk hadde sin opprinnelige betydning som statsvitenskap. I 1749 formulerte professoren i jus i Göttingen, Gottfried Aachenwall 1719–1772) – som også var filosof, historiker, økonom og statistiker – et program for å beskrive politiske, sosiale og økonomiske forhold i staten som forutsetninger for politikk#Supphellen 1979: 202; Rosen 1993: 151; Porter 1999: 50-51; Lie 2001.. Samtidig ble den prøyssiske presten Johann Peter Süssmilchs (1707–1767) bok fra 1741, Die göttliche Ordnung in den Veränderungen des menschlichen Geschlechts, både banebrytende for statistikk som politisk virkemiddel og viktig for tanken om at helseforhold måtte forstås som en vesentlig del av statens ansvar. Süssmilch skrev:

Mange liv kunne bli spart om staten hadde et vaktsomt øye, om den temmet fordervelige skikker, og om den satte av de nødvendige midlene til legevitenskapen #Johannisson 1988: 94 (min oversettelse). .

For både Aachenwall og Süssmilch dreide det deg om en essensiell del av kameralistiske styringsideologier for statsforvaltning. Kameralismen dreide seg om forvaltning av statens ressurser til beste for staten og innbyggerne, først og fremst innenfor mer eller mindre eneveldige styringsmåter. Innsamling av informasjon var en vesentlig side av det hele. Kontroll med statens ressurser angikk også befolkningens helse. For eneveldet Danmark-Norge ble spørsmål om ressursforvaltning mer og mer viktig rundt midten av 1700-tallet. Sentraladministrasjonen kom konkret på banen i 1755. Da innbød overhoffmarskalk Adam Gottlob Moltke (1710–1792), på vegne av kongen, alle rettskafne patrioter til å komme fram med «… alle de indsigter, som tjener til at vedligeholde landets velstand, formindske udgifterne, formere indkomsterne, og i almindelighed folkets nødvendigheder …» #Feldbæk 1998: 218..

Noe som kan fortolkes som et av resultatene av grev Moltkes oppfordring, var tidsskriftet Danmarks og Norges oeconomiske Magazin, som teologen Erik Pontoppidan (1698–1764) redigerte fra 1757 til 1764. Ett av de sentrale temaene var spørsmål som angikk befolkningens størrelse: Den kunne, etter enkelte av debattantenes meninger, ikke være stor nok. Få som ytret seg i tidsskriftet unnlot å komme med forslag om hvordan befolkningen kunne økes#Oxenbøll 1977: 61. Se også Sogner 1996: 166-168..

Da Erik Pontoppidan i 1759 ga ut boka Oeconomiske Balance eller Uforgribelige Overslag paa Danmarks Naturlige og Borgelige Formue, gjorde han det klart at de viktigste ressursene for en stat ligger i befolkningen: «Det allerførste som kommer i Betragtning, naar man taler om et Lands Kraft og formue, er uden Tvivl Folke-Mængden». Han tilføyde: «Saavidt beroer Landets Styrke ikke paa dets Storhed, men paa dets Folkemængde»#Pontoppidan 1759: 16-18.. Han påpekte at en sterk stat ikke bare omfattet en stor befolkning, men også en befolkning som har god helse.

Slike linjer har også blitt fortolket inn i studier av statsmakten i 1600-tallets Danmark-Norge – som den danske historikeren Ole Feldbæk skrev:

... grunnlaget for rigdom var en stor og velstående befolkning, der kunne stille de soldater og svare de skatter, styret krævde, … #Feldbæk 1993: 93.

Det er god fornuft i Feldbæks formuleringer: For en statsmakt som i stigende grad bygger sin styrke på en velstående og tallrik befolkning, er det logisk konsekvens i å sørge for at skattegrunnlaget ikke forsvinner med dårlig helse eller under epidemier.

«Det menneskelige Kiøns Vel»

Et stykke på vei kan Christen Smiths jakt etter medisinplanter i Norges fjell rundt 1811 fortolkes i lys av det seine eneveldets kameralistiske politikk. En nøkkel ligger i framveksten av organisasjoner som Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, stiftet 1760, og Selskabet for Norges Vel, opprettet 1809. Begge var i første halvdel av 1800-tallet aktive som initiativtakere og finansieringskilder for forskningsprosjekter – eller om man vil, opplysningsarbeid til beste for «Statens Flor og Styrke», som Bergens stadsfysikus Johan Büchner (1730–1815) uttrykte det i et opplysningsskrift om koppeinnpoding i 1778#Büchner 1778: 3.. Skriftet var utgitt av Det Nyttige Sælskab i Bergen, et av flere lokale selskaper som drev opplysningsvirksomhet knyttet til et stort omfang av temaer. Büchners bok var et prosjekt i merkantilismens ånd. Han selv holdt seg dog til medisinen som virkemiddel for forbedring av «det menneskelige Kiøns Vel», som han formulerte det.

To år før, i 1776, hadde Det Nyttige Sælskab utlyst en prisoppgave som også angikk helsespørsmål: «For den grundigste Afhandling om de blandt Bønderne paa Landet mest grasserende Sygdomme, og de derimod brugende Hielpe-Midler»#Bergens Adressecontoirs Efterretninger 15, 1776. Sitert etter Espelid 1975: 182-183.. Året etter sendte Hans Strøm inn en avhandling. Den ble belønnet med sølvmedalje, og trykt og utgitt på selskapets bekostning i 1778 under tittelen Kort Underviisning om De paa Landet, i Bergens Stift, meest grasserende Sygdomme, og derimod tienende Hielpe-Midler. At sognepresten i Volda kom på banen også på dette feltet, er ikke bare karakteristisk for det begrensete intellektuelle miljøet i Norge og deres roller som eklektikere og polyhistorer: Sogneprest Strøm kunne opplyse i forordet at han hadde praktisert som lege på Sunnmøre i omtrent ti år#Strøm 1778: 6.. Boken representerer like mye betydningen av opplysningsselskapene.

Hans Strøms lille bok omfatter beskrivelser av lange rekker med medisinplanter, riktignok også en god porsjon remedier som fortoner seg drøye for en moderne leser. Mot diare og dysenteri anbefaler han «Svineskarn, helst samlet om Sommeren, og stødt til Pulver»#Strøm 1778: 37.. Grisemøkk er like fullt et unntak. Håndbøker i legekunst fra det seine 1700-tallet er ikke lenger standardiserte kataloger over midler mot alle slags plager, som hos forgjengerne på 1500- og 1600-tallet, med Avicenna og Galenos som lærde forbilder. Hans Strøms helseopplysningsbok er et tidlig norsk eksempel på at både sykdomsforståelse og oppfatninger av helse ble gitt nye innretninger. For Strøm er lidelser og plager i stor grad blitt symptomer på sykdommer. Humoralpatologien var like fullt levende. Han tydde til årelating for å balansere kroppsvæskene, sammen med de andre klassiske kurene mot ubalanse: avføringsmidler, brekkmidler og hostemidler.

Strøm forholdt seg kritisk til sin praksis. Han merket seg at årelating kunne føre til anemi hos barselkvinner og han skrev ironisk mot troen på at «... en vis Aare maa slaaes for enhver Sygdom …». Strøm hadde lest sin William Harvey (1578–1657) om blodomløpet, og klargjorde at «… det Blod, som een Time er i een Aare, er en anden Time i en anden …», og at det følgelig var «… ligemeget hvad Aare man aabner, naar den kun er tilstrekkelig stor …»#Strøm 1778: 9-10, 18..

Ett trekk ved Strøms bok at ytre tegn på sykdom vitner om dypereliggende årsaker. Man kan ikke nøye seg med å behandle symptomene. De kan i seg selv være indikasjoner på en sykdom som er skjult for legen. Kunsten blir å plukke fra hverandre symptomer og tegn for å finne en årsak. Dette er det vi, med et sideblikk til den franske sosialfilosofen Michel Foucault, kan kalle en analytisk sykdomsforståelse. Mot slutten av 1700-tallet begynte legens krav til sin egen forståelse, hevdet Foucault, å nærme seg naturvitenskapens:

Opp til et visst punkt dreide det seg om det samme: Å kunne se, utskille bestemte trekk, erkjenne hvilke som var like og hvilke som var forskjellige, omgruppere dem og klassifisere dem #Foucault 2000: 136. Min oversettelse. .

Sykdomsforståelse i Christen Smiths tid

Da Christen Smith sto ved utløpet av Themsen og ventet på å gå om bord i «Congo», fortonte ikke sykdomsforståelsen blant norske leger seg veldig annerledes enn prestelegen Hans Strøm hadde gitt uttrykk for en generasjon før, rundt 1778. Dette vet vi en del om – takket være resultatene av den forordningen myndighetene i København sendte ut i desember 1803. Der ble både offentlige og privatpraktiserende leger i Danmark og Norge pålagt å rapportere årlig om «sunnhetstilstanden» i deres distrikter#Canc. Circ. (til samtlige Øvrigheder i begge Riger), ang. hvad af Lægerne til Øvrigheden, og af denne til Sundheds-Collegium aarligen skal indbrette, 20.12.1803. Forordningen er gjengitt i sin helhet i Medisinalmeldingene 1804: 84–85 (Mm 1804).. Det ble utgangspunktet for den lange rekken med medisinalberetninger som strekker seg nær kontinuerlig fra tidlig på 1800-tallet#De trykte, bearbeidete og publiserte medisinalmeldingene – Sunnhetstilstanden og medisinalforholdene – er tilgjengelige fra Statistisk sentralbyrå for 1845 og deretter kontinuerlig 1853–1961: https://www.ssb.no/a/histstat/publikasjoner/histemne-02.html (se kapittel 2.9).. Det er et kildemateriale som er uvurderlig – men lite utnyttet – ikke bare for analyser av helseforhold, men også for fortolkning av sykdomsforståelse. 26 av de første rapportene fra 1804 om helseforholdene er bevart. De dekker 13 amt. Fra de fem siste amtene finner vi de tidligste helserapportene fra perioden 1811–1814#Takket være presise transkripsjoner av tidligere fylkeslege i Hedmark, Hans Petter Schjønsby, er alle de tidligste medisinalinnberetningene for Norge lett tilgjengelig gjennom publikasjonen Medisinalmeldingene 1804: https://www.helsetilsynet.no/globalassets/opplastinger/publikasjoner/rapporter2004/medisinalmeldingene_1804_rapport_062004.pdf.. Beskrivelsene av sykdommer, legerådene og de sykdomsforståelsene det er rimelig å fortolke på grunnlag av dette, knytter seg til humoralpatologi, miasmatisk forståelse og til utstrakt bruk av medisinplanter og ofte sterkt giftige kjemikalier – altså i høyeste grad innenfor tradisjonelle rammer.

Da landfysikus i Smaalenenes Amt, Christian Jesper Seip (1751–1806) rapporterte fra Fredrikstad i 1804, demonstrerte han sine botaniske kunnskaper ved å liste opp en serie ugressplanter som ødela bøndenes åkre. Samtidig hadde han under et utbrudd av dysenteri i Aremark fått assistanse av presten, som ble overlatt medikamenter og instrukser om bruken. Seips vesentligste bekymringer var knyttet til «radesyken». Mot den forordnet han en rekke urtepreparater, blant dem sarsaparilla som har vært brukt i folkemedisin svært lenge#Mm 1804: 9–11..

Christian Lintrup (1768–1846), amtslege i Hedmark, åpnet sin innberetning for 1804 med å fastslå at den mest framtredende sykdommen i amtet hadde vært «Galdefeber» som etter en stund hadde gått over til «Forraadnelses Feber». Slik knyttet han seg til forståelsesmåter som ikke gikk ut på spesifikke årsaker til spesifikke sykdommer. De remediene han tok i bruk mot det han omtalte som «venerisk syke», hadde entydig utspring i en humoralpatologisk tradisjon, som dreide seg om å gjenopprette en ødelagt balanse mellom kroppsvæsker. Han ønsket dels å få pasientene til å kaste opp, dels satte han i gang svettekurer. For det siste foreskrev han «Mercuralia», altså kvikksølv. For brekninger tok han i bruk «Dovers pulver»#Mm 1804: 26–28.. Det dreide seg om en mikstur av opium, laktose og den søramerikansk planten ipecacuanha – som på norsk treffende nok fikk navnet «oppkastrot» og som seinere ble importert i store mengder da koleraepidemiene ble truende på 1830-tallet#Moseng 2003: 287–289.. Dovers pulver var ennå i 1847 i bruk som kur mot tyfus#Norsk Magazin for Lægevidenskaben 1847: 501–502..

Friedrich Gottlieb Hoppe (1759–1820), distriktskirurg i Råbyggelaget (i indre Aust-Agder), mente også at de beste kurer ofte var «gjentagne Vomita»#Mm 1804: 50.. Johan Boetius Fangel (1780–1805) var landfysikus i Stavanger og Ryfylke og knyttet seg tydelig til en miasmatisk sykdomsforståelse. I 1804 døde flere av det han omtalte som «ordartet, nervøs putrid Feber». Hoppe skrev at den hadde sin:

Oprindelse af de Heedeange som omsamledes mellem Klipperne og i denne usedvanlig varme og stille Sommer og Høst ikke som ellers har kundet forringes af Vinden #Mm 1804: 54. .

Blant de medisinalinnberetningene som bringer flest konkrete detaljer når det gjelder det kurative, er de som distriktskirurg Johan Winther (1767–1846) i Bodø skrev. I 1806 var prestelegen Erik Schytte fortsatt prost i Salten og sogneprest i Bodø. Det året beskrev han flere mirakuløse behandlinger Johan Winther hadde stått for i Nordlands amt. I 1799 hadde fogden i Vesterålen alarmert amtmannen om utbrudd av venerisk syke på Andøya. På ordre fra amtet reiste Winter nordover og rekvirerte 30 pasienter fraktet derfra til sykehuset i Bodøsjøen. Om resultatet av Winthers kurer skrev sogneprest Schytte om pasientene at de var: «… efter samtliges av ham heldigen fuldendte Cuure, bragte tilbage til deres Hiemsted.»#Brev fra Professor E. Schytte til J. Winter, 1.9.1806, Riksarkivet (RA) EA-3024/Hjba 4..

Vi kjenner ikke behandlingen distriktskirurgen ga pasientene sine i 1799. I medisinalmeldingen for Nordland for 1811 gir han detaljerte informasjoner om sykdommer og legemidler. Da fiskerbøndene vendte hjem fra Lofotfisket våren 1811, hadde mange kraftig diare, skrev Winther, som i mange tilfelle utviklet seg til dysenteri. Årsakene dreide seg om dårlig mat – særlig det store inntaket av halvt bedervet fisk uten brød. Winther erklærte at alle de syke ble friske etter behandlingen hans:

Sygdommen blev med Brugen af Extractum nacis vomicae, forbunden med et Decoct af Cort: Salcis og Rad. Angelic: samt en forbedret Diæt, snart helbredet. Kun hos nogle maatte jeg tillige anvende Pulvis Ipecachuanhæ Compositur #Medisinalinnberetning fra distriktskirurg J. Winter til Sunnhetskollegiet for Norge 21.12.1811, RA/EA2878/E/L0016. .

Figur 2. Innenfor sykdomsoppfatningene i Christen Smiths samtid var innsamling av medisinplanter helt vesentlig. Distriktskirurg Johan Friederich Winther (1767–1846) i Nordland beskrev i 1811 hvordan han blant annet hadde brukt kvann (Angelica archangelica) – og helbredet alle sine pasienter. Kvann ved Saltstraumen. (Foto: Øivind Larsen 2020)

Behandlingen var knyttet til tre forskjellige tenkemåter: urter, diett og regulering av balansen mellom kroppsvæskene. Extractum nacis vomicae må ha vært oppløsning av det som på norsk kalles «revekake» eler «brekknøtt», en indisk plante som blant annet inneholder stryknin. Cort: Salcis er avkok av vierbark, som inneholder salisylsyre. Rad. Angelic: er kvannrot, en medisinplante som har vært dyrket i Norge siden middelalderen. Som tysker kan Johan Winter ha hatt en inngrodd motvilje mot et så ensidig kosthold som lofotfiskerne tydde til i sesongen og mente kanskje mer varierte næringsmidler hadde gunstig virkning på helsen.

Bare i noen få tilfeller måtte han ty til mer drastiske virkemidler. Da tok han i bruk humoralpatologi for å balansere forholdet mellom kroppsvæskene. Ipecachuanhæ – oppkastrot – kunne få pasienten til å kvitte seg med litt av den gule gallen.

Seinere på året, i juni, omtalte Johan Winter det han kalte «… Rheumatisk Nervøs Feber …» i Nesna. Det var alvorlig. En kone og en ung pike var allerede døde etter to ukers sykeleie. Alle tjenestefolkene var syke på noen nærliggende gårder. Han beskrev sykdomsforløpet nøyaktig og dramatisk. De hadde heftige smerter i alle ledd, sterk hodepine, uren tunge, ubehag i mage og tarmer og feber som kom og gikk. Pulsen var svak og hurtig. Fargen på urinen var mørkerød. Etter en tid kunne pulsen bli svak og matt og pasientene kunne gli inn i bevisstløshet med delirium og muskelkramper. Kom det da diare, var pasienten i stor fare. Falt pasienten derimot inn i en dvalelignende søvn, var det et tegn på bedring.

Johan Winter ga de syke brekkmidler. Deretter tok han i bruk Liquor Ammoni acetici, Pediluvia og Sinapismi. Hva slags brekkmidler spesifiserte han ikke, derimot altså salmiakk, fotbad og sennepsplaster. Dette hadde gunstige virkninger, skrev han, i løpet av få dager.

Kom det til bevisstløshet, forordnet Winter uttrekk av vendelrot – ofte kalt baldrian – og av den eksotiske planten virginiaslangerot, vekselvis med bruk av en essens av kinabark og salver av kløver, hvitløk, ingefær eller nesle. Ved magesmerter satte Johan Winter inn opiumstinktur som han tilsatte 30 dråper Elixir Pectorale. Det siste middelet beskrives i Pharmacopoea danica som uttrekk av lakrisrot, fennikelavkok og knust anisfrø som blandes med salmiakk oppløst i sprit#Pharmacopoea danica 1826: 162.. Ved denne behandlingen falt pasientene i beroligende søvn hos og sykdommen forandret seg snart til det bedre.

Dette var noe av det grunnleggende repertoaret av legekunst rundt 1810. Leger og kirurger hadde i praksis et tilsynelatende uendelig tilfang av urter og naturmedisiner tilgjengelig – ispedd til dels sterkt giftige kjemiske substanser. I tillegg hadde det tidlige 1800-tallets medisinere – som sine kolleger minst tilbake til 400-tallet før vår tidsregning – usvikelig og rasjonell tro på nytten av å balansere de fire kroppsvæskene: blod, slim, sort galle og gul galle. Årelating kan vi ikke kan se at Johan Winter praktiserte. Tilsynelatende holdt han seg også unna kvikksølv, et av de mer drastiske av legekunstens virkemidler. Stoffet var lenge det foretrukne middelet mot syfilis og var mye i bruk i radesykehusene i Sør-Norge ved slutten av 1700-tallet#Moseng 2003: 248–251, 259–260; Lie 2003; Moseng 2006: 184–197..Betydningen av kvikksølv hadde ikke først og fremst med kjemiske egenskaper å gjøre, derimot for å sette i gang svettekurer – en viktig form for terapi innenfor det humoralpatologiske systemet:

Derimot praktiserte Johan Winter ofte og med stor iver en fjerde grunnleggende form for terapi, i form av «saltsur damp» for å motvirke miasmer. At «miasma» var en hovedårsak til sykdom, var en minst like gammel og like dominerende form for sykdomsforståelse som humoralpatologien. Miasmene kunne oppstå gjennom forråtnelse, stillestående vann, dyremøkk og dårlig begravde lik og formidles gjennom luft, vann og jord – og ved berøring av folk, dyr og gjenstander. Saltsur røyking var en motgift mot miasmene. Distriktskirurgen begrunnet bruken av røyking mot koppesmitte på en presis og talende måte, etter et utbrudd i Vesterålen i 1812:

De bekiendte Saltsuure Dampers anwendelse og den atmosfæriske Luft, søger at forstyrre denne Smittestofs Wirksomhed i de restituerede Syges Wærelse, Klæder og Boehave #Medisinalinnberetning fra distriktskirurg J. Winter til Sunnhetskollegiet for Norge 19.12.1812, RA/EA2878/E/L0016. .

«Erhvervskilde for den Norske Fjeldbonde»: Smiths prosjekt

I 1811 summerte Christen Smith resultatene av reiser i den norske fjellheimen for å samle inn medisinske planter. At prosjektet knytter sammen to av hans faglige disipliner, medisin og botanikk, er opplagt nok: Innsamlingen dreide seg om «… deres almindelige og nødvendige Brug i Medicinen …»#Smith 1817: 231.. Det økonomiske aspektet er vel så framtredende. De plantene han ender opp med å beskrive, skal ha tre egenskaper: De skal finnes i overflod i Norge, være sjeldne i andre land og være lette å samle inn. Den siste forutsetningen begrunner han med at plantene:

… kunde blive til en ikke uvigtig Erhvervskilde for den Norske Fjeldbonde, kunde ernære en Mængde trængende Mennekser, hvis Opholdssted er fattigt paa forskjellige Næringsveie, og bidrage til at forøge Antallet paa Landets Udførsels-Artikler #Smith 1817: 231–232. .

Dette er langt på vei merkantilismens tradisjonelle økonomiske program: utvikling av eksportprodukter i konkurranse med andre stater. Dette poenget utvikler Christen Smith videre:

Nødes vi end bestandig til at søge Planterne fra de Steder, hvor Naturen frembringer dem, og forbruge andre Landes Medicinal-Væxter, bliver dog Spørgsmaalet, hvorvidt vort Norge eier Planter, der igjen i samme Hensigt kunde blive nødvendige for Udlændingen #Smith 1817: 232–232. .

Han er klar over at kommersiell utnyttelse av fjellplantene kan ha problematiske sider. De vil trolig miste sine gode egenskaper om de blir plantet nede i dalene, på samme måte som «… Strandplanten taber sine, ved at omflyttes i Havejord.»#Smith 1817: 232..

Flere av de mest ettertraktete plantene fantes like fullt i mengder. Den arten Christen Smith lot til å regne som mest verdifull, var søterot (Gentiana purpurea). Den skal ha vært utbredt i Telemarks fjell, i Seljord, Vinje og Tinn, men også i Numedal, Hallingdal og Valdres, dessuten i Sunnfjord, Nordfjord og Sogn. Søteroten var ikke vanskelig å finne, fastslo Smith. Det er heller ikke mangel på arbeidskraft. Norske bønder hadde tvert imot både evne og vilje til å samle inn planten. Problemet lå i et problematisk marked: Bøndene krevde for høy pris, mens apotekene ikke ønsket å betale noe særlig for den. Særlig hadde apotekerne i Skien og Kongsberg avvist bøndenes tilbud. De skal ha foretrukket å kjøpe søterot fra Alpene. Slike økonomiske forhold oppfattet Christen Smith som svært uheldige. Han holdt fram et eksempel til etterfølgelse: Apoteker Stillesen i Drammen hadde i 1799 sendt en større ladning medisinalplanter til København, deriblant et parti Gentian-rot. Det hadde ikke bare medført overskudd, men endatil gullmedalje fra Landhusholdnings-Selskabet #Smith 1817: 237. .

Noe det kan være verdt å merke seg i Christen Smiths rapport fra jakten på medisinplanter i 1811, er at han lar sine botaniske interesser dominere. Det gjør han i den grad at det bare forekommer en enkelt omtale av hvilke sykdommer de omtalte plantene var anvendbare som kur mot. Det dreier seg om engbrudespore (Orchis conopsea). Den skal meget alminnelig i Norge og kan brukes mot sykdommer han ullent omtaler som «… Svindsot, Blodgang o.s.v. …». Det er desto mer å beklage, skrev Smith, at nordmennene ikke var mer interessert i å samle inn planten, særlig fordi dette var gjengse sykdommer hos «… de Fattigere Classer …»#Smith 1817: 239..

«… skaffe Fjeldbonden nogen Fordel …»

Om Christen Smith lot seg rive med av de detaljerte botaniske beskrivelsene, var det like fullt hans medisinske bakgrunn som dannet grunnlaget for ekspedisjonen i 1811. Han forholdt seg da også lojalt til oppdraget han hadde fått fra Selskabet for Norges Vel. Men han sørget ikke bare for å levere en kort oversikt over et lite antall norske fjellplanter som kunne utnyttes medisinsk. Han avsluttet med den forutsetningen at plantene han beskrev var utbredte nok og hadde medisinsk nytte nok til at de tilfredsstilte ett spesifikt formål: å «… kunne skaffe Fjeldbonden nogen Fordel …». Dette synes å være kjernen i prosjektet hans. Smith ga fire råd for å oppnå dette. Det første var å innhente er erklæring fra apotekene i byene om at de er villige til å ta imot de plantene bøndene kunne skaffe fram. Punkt to var å anmode prester og andre embetsmenn om å oppmuntre bønder til å samle planter, og å bekjentgjøre hvilke apoteker som er villige til å ta dem imot. Et tredje punkt var knyttet til Norges Vel og de andre opplysningsselskapenes tradisjonelle praksis om å utlyse belønninger til de som samler inn de største mengdene. Det fjerde punktet var å utarbeide en forskrift om innsamling og frakt – som enhver apoteker ville kunne bidra til#Smith 1817: 242..

Slik knyttet mange tråder seg til Christen Smiths prosjekt. Den viktigste var utvilsomt botanikken, det vitenskapelige feltet han i hovedsak viet sitt korte liv til. Medisineren i ham var en nødvendig forutsetning for å vurdere innsamling av planter som økonomisk bærekraftig. Tilknytningen til opplysningsselskapene ga perspektiver som gikk utover botanikken som akademisk disiplin og satte det hele inn i statens og undersåttenes makt og velstand og en overordnet kameralistisk ideologi.

Om professoren i botanikk og statsøkonomi kan ha vært mindre interessert i økonomi enn i botanikk, kan det se ut til at det et stykke på vei var motsatt når han behandlet medisinplanter: Da var det norske fjellbønders utnyttelse av botanikken for økonomisk vinning som styrte. Det er ikke utenkelig at det ville ha kommet noen slike resultater fra ekspedisjonen til Kongos kilder også – hvis Christen Smith hadde kommet levende fra det.

Litteratur

  1. Bergens Adressecontoirs Efterretninger 15, 1776.

  2. Büchner, JAW [psev.: B.]. En Kort Afhandling Om Børne-Koppernes Indpodning Til Underretning for dem paa Landet Som, I Henseende til Situationen, mangler Lægens Hielp. Bergen: H. Kongel. Majests. privilegerede Bogtrykkerie, hos H. Dedechens Efterleverske, 1778.

  3. Dahl O. Breve fra norske botanikere til prof. J. W. Hornemann. Archiv for mathematik og naturvidenskab, 1895; 17: 1–99.

  4. Espelid KL. Til medborgernes sande vel, Det Nyttige Selskab 1774–1974. Bergen 1975.

  5. Feldbæk O. Danmarks økonomiske historie 1500–1840. Herning: Systime, 1993.

  6. Feldbæk O. Nærhed og adskillelse 1720–1814. Danmark-Norge 1380–1814 IV. Oslo: Universitetsforlaget, 1998.

  7. Forsdahl A. Erik Gerhard Schytte – Dioceseos Nordlandiae Aesculapius. Tidsskrift for Den norske Legeforening 2001; 121: 1830-1.

  8. Foucault M. Klinikkens fødsel. København: Hans Reitzel, 2000 (opprinnelig utgitt 1963).

  9. Johannisson K. Det mätbara samhället, Statistikk och samhällsdröm i 1700-talets Europa. Stockholm: Norstedt, 1988.

  10. Lie AHK. Tanker om radesyken i Norge – «Den hentærer sine Offere langsomt». Tidsskrift for Den norske legeforening 2003; 123: 3562–3564.

  11. Lie E. Norsk statistikk fra Schweigaard til Kiær. Nytt norsk tidsskrift 18, 2001: 246–260.

  12. Medisinalmeldingene 1804, Hans Petter Schjønsby, red. Rapport fra Helsetilsynet 6/2004.

  13. Moseng OG. Ansvaret for undersåttenes helse, Det offentlige helsevesen i Norge 1603–2003, 1. Oslo: Universitetsforlaget, 2003

  14. Moseng OG. Byen i emning, Porsgrunns historie, 1. Porsgrunn: Porsgrunn kommune, 2006.

  15. Norsk Magazin for Lægevidenskaben 1847.

  16. Oxenbøll E. Dansk økonomisk tænkning 1700–1770, Publikation nr. 10, Institut for økonomisk historie. København: Københavns universitet, 1977.

  17. Pharmacopoea danica, Milano 1826.

  18. Pontoppidan E [psev.: Eutropii Philadelphi]. Oeconomiske Balance eller Uforgribelige Overslag paa Dannemerks Naturlige og Borgerlige Formue. København, 1759.

  19. Porter R. The Greatest Benefit to Mankind. New York: W.W. Norton & Company, 1999.

  20. Professor C. Smith’s Dagbog paa en Reise til Congo i Afrika. Christiania: Jacob Lehmann, 1819.

  21. Rosen G. A History of Public Health, Baltimore: The John Hopkins University Press, 1993 (først utgitt 1958).

  22. Scharffenberg J. Bidrag til de norske lægestillingers historie før 1800, I: Bergens stadsfysikat. Norsk Magazin for Lægevidenskapen 1904: 225–295.

  23. Schytte E G. Adskillige Anmærkninger, indsendte til Biskopen i Trondhiem. Det Trondhjemske Selskabs Skrifter Første Deel. Kiøbenhavn, 1761.

  24. Smith C. Bemærkninger over nogle norske medicinske Fjeldplanter. Topographisk-statistiske Samlinger, bd. II, 2. del, 1817: 230-242.

  25. Sogner S. Krig og fred 1660–1780, Aschehougs Norges historie 6. Oslo: Aschehoug, 1996.

  26. Strøm H. Kort Underviisning om De paa Landet, i Bergens Stift, meest grasserende Sygdomme, og derimod tienende Hielpe-Midler. Bergen: Hans Kongelige Majestæts privilegerede Bogtrykkerie, hos H. Dedechens Efterleverske, 1778.

  27. Strøm H. Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør, beliggende i Bergens Stift i Norge oplyst med Landkort og Kobberstykker I–II. Sorøe: Jonas Lindgren, det Ridderl. Akad. Bogtrykker, 1762–1766.

  28. Supphellen S. Den historisk-topografiske litteraturen i Noreg i siste halvparten av 1700-talet, regionalisme eller nasjonalisme? Heimen XVIII, 1979: 198–211.

Ole Georg Moseng

om@usn.no

Universitetet i Sørøst-Norge

Postboks 235, 3603 Kongsberg

Ole Georg Moseng er professor i historie ved Universitetet i Sørøst-Norge.