Forsidebildet

Høyt over Lustrafjorden i indre Sogn ligger Harastølen. Sett fra den andre siden av fjorden, slik som på Michaels forside, kneiser den store og flotte bygningen som et slott, hentet fra eventyret. Illusjonen brister hvis man kommer nærmere.

Det var styret for St. Jørgens hospital i Bergen som tok initiativ til å bygge et sykehus for fattige tæringssyke i Bergens stift. I Luster var tidens krav til tuberkulose- sanatorier oppfylt. Der var frisk luft, vakre omgivelser – og de smitteførende syke var isolert fra samfunnet ellers.

Den store bygningen åpnet i 1902 med 96 senger, stigende til 150 i 1950. Her levde pasienter og personale sammen i et tett samfunn. I 1958 var Harastølen og mange andre sanatorier blitt overflødige. I løpet av 56 års drift hadde ca. 15 000 tuberkuløse nytt godt av behandling der oppe. En epoke var over.

Harastølen ble psykiatrisk sykehus og deretter asylmottak en periode. Siden 1994 har anlegget stort sett vært ubrukt og har forfalt.

Hvorfor var egentlig frisk luft fra skog og fjell ansett som så gunstig ved tuberku- lose? Dette er det vanskelig å finne samtidig medisinsk dokumentasjon for. Lys kunne riktignok være bra, men skogsluft? Forklaringen er kanskje mer historisk enn medi- sinsk. Samtidig som tuberkulose herjet, utviklet det seg en såkalt «friluftsmedisin» og en kurstedskultur med styrking av helse som begrunnelse. Bemidlede gjester var velkomne til sanatorier med behagelig opphold, god mat og interessant tidsfordriv. Slike sanatorier, spesielt beregnet for tuberkulosebehandling, ble fra slutten av 1800-tallet også bygget over hele Europa – gjerne ensomt beliggende i skog, fjell eller ved sjøen, med en uklar medisinsk begrunnelse for plasseringen.

Tuberkulose hadde også belastende mørke sider – folks smittefrykt og tabuisering. Kanskje var de store sanatoriene også lagt langt fra folk for å få de syke vekk, en sosial utstøtning?

Omsorg med forvisning.