Profesjonsidentitet og profesjonell identitet

De polske overlegene tar med seg profesjonsidentiteten fra hjemlandet sitt. Heggen skriver at profesjonsidentitet er et eksempel på kollektiv identitet (2). Dette innebærer at en yrkesutøver «slutter opp om profesjonens formål og arbeidsmåter» og «innordner seg vedtekne mål og strategier».

De polske overlegene møter en ny virkelighet når de kommer til norske sykehus, og dette møtet preges av mye mer enn språk. De forteller at de jobbet intenst med å utvikle sin profesjonelle identitet, både som lege og andrespråksbruker. Utviklingen skjer over lang tid og er en reise for eventyrlystne.

Begrepet profesjonell identitet defineres som: «a person’s experience of understanding and mastering his or her profession, possessing adequate knowledge, and applying that knowledge to their work» (3). Essensen i profesjonell identitet er den personlige identiteten som dannes gjennom utøvelsen av yrkesrollen. Den bygges gjennom kunnskapen de erverver, og gjennom utdanningen i profesjonsfeltet, i møte med legens sosiale, kulturelle og språklige bakgrunn (2).

I studien til Skjeggestad et al. (4) rapporterte utenlandske leger at språkbarrierer de møtte i begynnelsen av sine opphold i Norge, skapte usikkerhet om legenes kompetanse som profesjonelle i Norge. De merket at språklige begrensninger og manglende systeminnsikt påvirket både samtaler med pasienter og samarbeid med kolleger, og det påvirket opplevelsen av identitet som lege i negativ retning. Konklusjonen i studien er at de fleste utenlandske leger i Norge lærer å redefinere identiteten sin som profesjonelle leger, og at de nye legene må drive denne læringsprosessen selv.

Gode språkferdigheter som en forutsetning

Jeg har forsket på interaksjon mellom polske spesialister og norske pasienter ved å analysere 40 opptak av lege–pasient-samtaler ved bruk av samtaleanalyse. I tillegg gjennomførte jeg intervjuer med 25 overleger med polsk som førstespråk.

Informantene i opptakene er åtte polske overleger med fem ulike spesialiteter. De representerer alle de fire regionale helseforetakene. De har bodd i landet fra ett til 14 år og snakker norsk på avansert nivå. Det betyr at alle deltakerne avsluttet et intensivt kurs i norsk på minst B2-nivået fra 3–6 måneder etter at de hadde kommet til Norge. Alle hadde tatt intensive språkkurs i norsk på en språkskole i Polen, først digitalt, deretter på campus i 3,5 måneder med undervisning mandag til fredag fra kl. 8–16. De hevdet selv at språknivået deres var enda høyere ved intervjutidspunktet siden de hadde bodd lenge i Norge.

Språkferdigheter på kurs og felles forståelse på arbeidsplassen

Nesten alle informantene pekte på en språklig virkelighet som de ikke var forberedt på, som den største utfordringen rett etter at de hadde begynt å arbeide i Norge. På norskkurset lærte de nemlig bokmål og bokmålsnært talespråk. De fleste var klar over at det også fantes et annet, sidestilt skriftspråk, nynorsk, og at det fantes betydelig dialektal variasjon i Norge. Det var likevel ikke forberedt på at de lokale dialektene i så stor grad skilte seg fra den varianten de hadde lært på norskkurs. De som hadde arbeidet i Helse Vest, nevnte under intervjuene at de første ukene på de nye sykehusene var preget av språkangst, spenning og mental tretthet. De opplyste videre at de først ble kvitt denne følelsen da de ble vant til de lokale variantene av språket etter mange måneder.

To leger nevnte at de i begynnelsen oppfattet norske navn på kroppsdeler som språklig sett veldig krevende og forvirrende. På kursene hadde de for eksempel lært at det norske ordet fot (lat. pes) motsvarer det polske ordet stopa (lat. pes), og de ble derfor overrasket over bruken av substantivet i betydningen «bein» (lat. membrum inferior), noe som er kjent fra flere norske dialekter. Flere dialekttalere brukte også mer lokale ord for ulike kroppsdeler som for eksempel «miotni» for «hofte» (av mjødm) eller «oksli» for «skulder» (av aksel). Først da pasienten pekte på den konkrete kroppsdelen, lærte legene disse dialektordene.

Det var ikke bare det vide spekteret av norske dialekter som forvirret legene. Også ansattes bruk av nabospråk (dvs. norsk og dansk) var en stor utfordring (5). Her følger et eksempel:

Ikke bare medisinsk personell som brukte nabospråkene, men også pasienter snakket noen ganger en blanding av norsk og svensk eller dansk. Informantene fortalte at disse pasientene forventet å bli forstått like godt av legen som norsktalende pasienter. Grunnen kan nok være at leger med norsk som førstespråk oftest kan føre en samtale med pasienter med dansk eller svensk som morsmål uten større problemer, selv om pasienten noen ganger må legge litt om på morsmålet og unngå for eksempel det som kalles «falske venner» (5), det vil si like ord med ulik betydning.

Små grammatiske avvik er ikke så farlig

Flere av informantene mine opplyste i intervjuene at de hadde vansker med å utrykke seg grammatisk korrekt i den første perioden i Norge, og at dette var en stor belasting for dem. Hvis de ikke greide å prate grammatisk korrekt, følte de at det var best å ikke ta ordet i det hele tatt, for ikke å tape ansikt som profesjonell i møter med pasienter. Dette behovet for å lage setninger med korrekt grammatisk struktur på målspråket førte til at de var bekymret for ikke å bli oppfattet som kompetente og dyktige behandlere av pasientene. Etter flerårig botid i Norge gikk det derimot opp for dem at de hadde lagt altfor stor vekt på å snakke grammatisk korrekt.

Positive tilbakemeldinger fra pasientene om grammatikken var imidlertid ikke nok til å tro på egne språkferdigheter. En av informantene sa det slik:

Dette sitatet viser at noen av informantene kom til å tvile på sine norskferdigheter, selv om legens språklige kunnskaper ikke representerte noen stor utfordring for pasientene. Den positive og rosende tilbakemeldingen i sitatet ovenfor ble ikke oppfattet av legen som tilbakemelding, men heller som en slags trøst eller oppmuntring.

Følgende avvikende grammatiske kategorier forekom hyppigst da jeg analyserte opptakene: 1) tempus og tidsuttrykk, 2) preposisjoner, og 3) bestemthet (både adjektiv og substantiv på norsk). Problemkildene som påvirket interaksjonen mest og som førte til eventuelle behov for avklaringer, var kvantorer (mengdeord) og bruk av tempus og tidsuttrykk. Studien viser også at pasienter i de fleste tilfeller reagerer på uidiomatisk bruk av ord og uttrykk, det vil si at pasientene initierer rettelser (1).

I utdraget under presenteres det et eksempel på uidiomatisk bruk av tempus i samtalen med pasienten:

1. L: hvor lenge bruker du den da eh.. mm.. alendronat?

2.   siden du startet med prednisolon ikke sant?

3. P: Hva sa du no?

4. L: eh… hvor lenge har du brukt alendronat?

5. P: den søtti milligramen?

6. L: ja.

Vi ser tydelig at legen først bruker feil tempus, det vil si presens i linje 1. I linje 3 reagerer pasienten på dette ved å spørre bredt: «Hva sa du nå?» uten å spesifisere hva som trenger å bli reparert, det vil si rettet på. Legen gjentar hele spørsmålet i linje 4, denne gangen i riktig grammatisk form, med riktig tempus, presens perfektum. Korreksjonen viser at legen forstod at den mulige kilden til problemet var språklig relatert. Vi vet jo ikke nøyaktig hva pasienten opplevde som problematisk under konsultasjonen, men legen endrer bare på det grammatiske, ikke noe annet. En mulig forklaring på legens feil bruk av tempus er at presens perfektum ikke finnes på polsk. I linje 5 ser vi at pasienten skjønte hva legen spurte om straks tempus ble korrigert («den søtti milligramen»). I linje 6 gir legen bekreftende svar på pasientens spørsmål som ble stilt i linje 5.

Dette eksempelet bekrefter at bruk av presens perfektum forblir problematisk for leger som kan norsk på høyt nivå. Lignende funn finnes også i en del andre studier som har undersøkt bruken av presens perfektum og preteritum på norsk (6–8).

Bedre kjennskap til den norske kulturen

Leger er en velutdannet yrkesgruppe som ofte kan flere enn to språk (personlig erfaring fra tidligere undervisning av leger fra ulike land, 2009–2019). Dette kan øke deres evne til å tilpasse seg, gjennom språklig raffinement, kulturell bevissthet og beherskelse av samtalens dynamikk (9). Leger kan ha bedre forutsetninger for å tilpasse seg et annerledes mønster å uttrykke seg på enn mange andre yrkesgrupper som har norsk som andrespråk.

Flere av informantene opplyste at de gjorde en innsats for å få bedre kjennskap til kulturen og landsdelen de hadde havnet i. Kunnskapen kunne dekke et bredt spekter. I ulike spesialiteter er lokal kontekst ofte avgjørende. I psykiatrien kan for eksempel kjennskap til norsk folklore være til hjelp for å forstå det pasienten beskriver. I ortopedi kan kjennskap til skiutstyr være til hjelp for å forstå en pasient som detaljert beskriver hvordan hen pådro seg et beinbrudd eller forstuet en ankel i skibakken.

Flere av legene fortalte at det tok ganske lang tid å bli vant til hva norske pasienter forventet av dem, særlig fordi de ikke bare vil ha en diagnose og behandling. De ville bli lyttet til, spurt om hva de selv tenkte om ulike behandlingsløp, og ikke minst ville de føle seg trygge på legen sin. Gode norskkunnskaper er nøkkelen til tilfredsstillende konsultasjoner for pasientene, men kjennskap til den norske kulturen hjelper også for å oppnå en god relasjon til pasienten.

Språkkorrektur på arbeidsplassen? Ja, takk!

Noen av informantene fortalte at de ikke hadde mulighet til å videreutvikle norsken sin på arbeidsplassen, fordi ingen av de ansatte hadde norsk som førstespråk, og de fleste hadde språkkunnskaper på lavere nivå enn legene selv (4).

Noen leger ba kollegene om å rette på eventuelle språklige feil. Dette var en bevisst strategi de som de benyttet for å få fremgang i å kommunisere på norsk. Overlegene kunne for eksempel henvende seg direkte til resepsjonister og sykepleiere på avdelingen og be dem om å si fra når de hørte språklige feil. De var mest interessert i å få korrigert uttalefeil, ordstilling og ukorrekt bruk av ord eller uttrykk i ulike sammenhenger. Én uttalte seg slik om resultatet av denne strategien:

En av psykiaterne jeg intervjuet beskrev også at hun i flere måneder brukte uttrykket spisekompetanse da hun mente spisskompetanse, og ingen av pasientene fortalte henne at hun brukte det feil. Hun oppdaget feilen først da hun så ordet i skriftlig form.

Den profesjonelle identiteten som lege og andrespråksbruker

Vi leser mye om utenlandske helsearbeidere i norske medier – ofte når en alvorlig feil er begått og pasientens liv står i fare. Det stilles høye krav til utenlandske helsearbeidere, og det kan det være gode grunner til. Men det er ofte ikke mye rom for språklige feil eller misforståelser i helsetjenesten (9).

Tidligere forskning (10–12) har vist at profesjonelle yrkesutøvere som er trent i én sammenheng ikke alltid er i stand til å overføre sin interaksjonsstil fra én kultur til en annen, selv om språket deres er nokså profesjonelt. Selv for leger med mange års erfaring fra hjemlandet kan det være vanskelig å forstå hvilke forventninger pasienter og kolleger har til hvordan man som lege skal kommunisere med dem på en ny arbeidsplass.

I denne sammenhengen kan legens identitet slites mellom det å være lege som profesjonsutøver og lege som andrespråksbruker, den er «collaborately constructed, moment-by-moment, by social actors in interaction» (13). Identiteter er videre «not the static possessions of individual speakers, but are negotiated, challenged and affirmed in interaction»(10). Det bør legges til rette for at kommunikasjonen på arbeidsplassen gir muligheter for videre språklæring, for eksempel gjennom tilbakemeldinger fra samtalepartnere, enten gjennom korreksjon fra pasienter eller ansatte.

I denne kronikken har jeg forsøkt å få frem at gode språklige ferdigheter i norsk hos utenlandske helsearbeidere er helt vesentlig. Samtidig vil jeg understreke at dette er bare én del av det å bygge en profesjonell identitet i et fremmed land, ikke minst i Norge hvor dialekter står sterkt og nabospråk fungerer greit for innfødte. Tenk på det når du neste gang møter en kollega som har norsk som andrespråk, som strever med å forstå dialekten din, eller du ikke skjønner hvorfor kollegaen maser så mye om at dere må spise lunsj sammen. Vis forståelse og rett gjerne på små feil i språket dersom du blir spurt om det. Ikke alle har muligheten til å finne en annen lege som har norsk som førstespråk på arbeidsplassen sin. Husk også at profesjonskompetansen allerede er på plass hos din utenlandske kollega, mens den profesjonelle kompetansen er under utvikling. Sett pris på innsatsen til din utenlandske kollega og bidra gjerne så godt du kan. Dette blir stadig viktigere ettersom mye tyder på at flere utenlandske arbeidere kommer til å bli ansatt ved norske helseinstitusjoner (14).