Tolking som samspill: «Dans for tre» – eller for enda flere

Tolking innebærer samspill. Kvaliteten på tolkingen avhenger ikke bare av tolken, men av samspillet mellom alle involverte parter – tolk, helsepersonell og pasient. En av nestorene innen tolkefaglig forskning, Cecilia Wadensjö, benytter metaforen «dans for tre» for å illustrere tolking som en interaktiv prosess (4). Denne «dansen», med tre eller flere deltakere, fungerer best når alle partene kjenner sine roller og oppgaver, sine «trinn», godt. Tolking handler derfor ikke bare om oversettelse mellom to språk utført av en tolk, men også om hvordan samtalepartene tilrettelegger for og bidrar til en effektiv tolkesituasjon.

Behov for forsvarlig kommunikasjon og tolking som løsning

Økt innvandring har ført til stort språklig mangfold i Norge, og over 300 språk er i bruk (5). Det er vanlig at helsepersonell og/eller pasienten ikke behersker norsk flytende. Språkbarrierer kan føre til negative konsekvenser som dårligere kvalitet på medisinsk omsorg og behandling og vanskeligere tilgang til helsetjenester (6). På den annen side gir bruk av kvalifiserte tolker i helsetjenesten mange gevinster, som økt tilgang til tjenester, økt pasienttilfredshet, færre feilbehandlinger og færre liggedøgn (3, 7, 8). Men for at kommunikasjon via tolk skal fungere godt, må en rekke forhold ivaretas.

Tilbakeblikk

Sitatet over fremhever en viktig forskjell – nemlig forskjellen mellom bruk av barn til tolking og bruk av profesjonelle, det vil si kvalifiserte, tolker. For mange minoritetsspråklige er tilgang til kvalifisert tolk avgjørende for å bli forstått og få riktig informasjon og hjelp. Likevel har det i årevis vært vanlig at barn trer inn som tolker, også til alvorlige samtaler om sykdom og behandling (9). Dette er en praksis som kan føre til alvorlige misforståelser, brudd på personvernet og, ikke minst, en uholdbar belastning for barn som får ansvar for voksnes livsviktige samtaler. Forbud mot bruk av barn som tolk ble vedtatt allerede i 2016 (10). Forbudet ble videreført i tolkeloven (§ 4). Likevel finnes det fortsatt eksempler på at barn brukes som tolk (11, 12).

En av grunnene til at det har vært vanlig å la ikke-kvalifiserte personer tolke, er at det har vært komplisert å få tak i kvalifiserte tolker. Tolking i offentlig sektor var lenge et uregulert felt, med få krav til faglig og etisk standard. Hvem som helst kunne få tolkeoppdrag. Profesjonalisering av tolkeyrket begynte for alvor først på slutten av 1990-tallet med etablering av ulike ordninger. Statsautorisasjons-ordningen for tolker ble innført i 1997, permanent tolkeutdanning på universitetsnivå ble opprettet på 2000-tallet og Nasjonalt tolkeregister (tolkeregisteret) kom i 2005 (9). Tolkeregisteret gir en oversikt over praktiserende tolkers kvalifikasjoner, og alle tolker i registeret har gjennomgått opplæring i etiske sider ved tolking, blant annet taushetsplikt og habilitetsavklaring. Antall språk og tolker i registeret har økt betydelig de siste årene. Status per 2026 er at 2902 tolker tilbyr tolking på til sammen 75 språk (13). Tolkeregisteret gjør det enklere å velge kvalifiserte tolker. Ifølge tolkeloven er det påbudt for offentlige organer å bruke kvalifiserte tolker, som i loven defineres som tolk oppført i tolkeregisteret (tolkeloven § 7). Selv om det er innført midlertidig dispensasjon, er tolkelovens intensjon klar på at barn, pårørende, eller andre ikke-kvalifiserte ikke skal brukes til tolking.

Til tross for disse tiltakene er det forhold som vedvarer. Tilgangen til kvalifiserte tolker i enkelte språk er fortsatt begrenset i noen deler av landet. En annen utfordring er at helsepersonell i en del tilfeller ikke er klar over at tolkeregisteret finnes, og at leverandører av tolketjenester er lovpålagt å levere tolker fra registeret (14).

Tolking som samspill, en «dans for tre», fordrer ikke bare kvalifiserte tolker, men krever også helsepersonell som er kvalifiserte tolkebrukere – som kjenner sine «trinn». Dette innebærer opplæring i praktiske ferdigheter i å gjennomføre samtaler med tolk, men også kunnskap om lover og ordninger, som tolkeloven og tolkeregisteret. Det er utviklet ulike opplegg hvor det gis opplæring i hvordan kommunisere via tolk på en profesjonell og etisk forsvarlig måte, men fremdeles er det lite opplæring i tolkebruk i grunnutdanninger (15, 16, 17). Tolkeloven krever at alle offentlige virksomheter som bruker tolk regelmessig, skal ha retningslinjer for bestilling og bruk av tolk (tolkeloven § 9).

Vedvarende utfordringer

Fremtidige utfordringer: nye teknologier

Den raske utviklingen i digitale teknologier, som tolking via skjerm og kunstig intelligens (KI), gir forventninger om enklere løsninger for kommunikasjon på tvers av språkbarrierer. Som sitatet over viser, uttrykker også pasientene tro på at teknologi kan være løsningen på språkbarrierer. Pasientens utsagn illustrerer et sentralt paradoks i dagens helsetjeneste. Digitale verktøy og kunstig intelligens har allerede bidratt til å redusere språkbarrierer, for eksempel gjennom fjerntolking (tolking via telefon eller skjerm) eller gjennom automatiserte oversettelsestjenester, tale til tekst-løsninger og tale til tale-løsninger. Disse teknologiene kan gi rask tilgang til informasjon og kan være et supplement i lavrisikosituasjoner, og fjerntolking kan være en løsning for å få lettere tilgang til kvalifiserte tolker over hele landet.

Samtidig reiser teknologien nye spørsmål (24). Fjerntolking er ikke en god erstatning for frammøtetolking i en rekke situasjoner, som for eksempel lange samtaler med flere deltakere. Dessuten krever fjerntolking spesiell tilpasning av utstyr og sikkerhet. Når det gjelder KI, fungerer ikke slike løsninger like godt på alle språk. Særlig for minoritetsspråk med begrensede treningsdata er grunnlaget for KI svakere enn for majoritetsspråk. Dette kan føre til feiloversettelser som kan få alvorlige konsekvenser i medisinske sammenhenger. KI mangler dessuten evnen til å tolke kroppsspråk, tonefall, emosjoner og andre kontekstuelle elementer som ofte er avgjørende for å forstå pasientens behov og tilstand.

I tillegg oppstår etiske og juridiske problemstillinger (25). Hvem har ansvaret dersom en KI-generert oversettelse fører til feilbehandling? Hvordan sikrer man personvern når sensitive helsedata behandles av algoritmer? Disse spørsmålene understreker at teknologi ikke kan erstatte kvalifiserte tolker, men heller bør ses på som støtte til tolken, for eksempel i tolkens forberedelser til tolkeoppdrag.

En utfordring for helsetjenesten er å balansere effektivitet og kvalitet, og utvikle klare retningslinjer for når og hvordan KI-baserte løsninger kan brukes. Teknologi kan være en del av løsningen, men den kan ikke alene ivareta pasientsikkerhet, etikk og likeverd i kommunikasjonen.

Helsepersonellets tur?

Til tross for betydelige fremskritt innen profesjonalisering av tolking i helsetjenesten – med innføring av tolkeloven, etablering av Nasjonalt tolkeregister og økt oppmerksomhet på kvalifisering – viser pasienterfaringer og forskning at det fortsatt gjenstår viktige utfordringer. Språkbarrierer kan føre til alvorlige misforståelser, feilbehandling og redusert pasientsikkerhet. Nye teknologiske løsninger, som KI, må brukes med varsomhet og kun i lavrisikosituasjoner, og kan aldri fullt ut erstatte menneskelig kompetanse i kritiske samtaler. Og det er helsepersonellets ansvar å sikre forsvarlig kommunikasjon.

Kvalifiserte tolker er avgjørende, men like viktig er helsepersonell som forstår sin rolle som tolkebrukere. Det krever kunnskap, etisk bevissthet og evne til å vurdere språklige behov – også når pasienten selv sier at tolk ikke er nødvendig.

For å møte dagens og fremtidens behov må tolking ses som et samspill – en «dans for tre» – der alle parter kjenner sine trinn. For at helsepersonell skal bli en mer kompetent danser, er det nødvendig med mer opplæring om kommunikasjon via tolk i helsetjenestene og mer tverrfaglig samarbeid mellom helseprofesjonsutdanningene og tolkeutdanningene. Bare da kan vi sikre likeverdige helsetjenester for alle, uavhengig av språk.

Artikkelen er fagfellevurdert.