Struensee som universitetsreformator

Struensees planer for å endre universitetets struktur kan ses inn i de forsøk på å modernisere universitetsutdannelsene som var påbegynt av den danske stat noen tiår før Struensee kom til makten. Disse moderniseringsforsøkene skriver seg tilbake til fundasen av 1732. Dette var den første gjennomgripende reform av Københavns Universitet siden 1539. Fundasen av 1732, som innebar endringer av sentraladministrasjonens funksjon samt tiltak som skulle forbedre universitetets faglige standard, førte til en rekke diskusjoner i de påfølgende tiår.* Se Ellehøj, S., Grane, L., og Hørby, K., Københavns Universitet 1479–1979, bd. 1: «Almindelig Historie, 1479–1788» København: G. E. C. Gads forlag (1991). Kapittelet om fundasen av 1732 og reaksjonene frem mot 1788 er skrevet av Birgit Løgstrup, ss. 315-539. Imidlertid var det først med Struensees reformplaner i 1771 at man så pretensjoner om omfattende forandringer av universitetet. * Forslaget om reform av universitetet ble forelagt kabinettstyret 4. januar 1771. Se Hansen, H. Kabinetsstyrelsen i Danmark 1768–1772, vol. 1. København: Rigsarkivet (1916), s. 215. Disse endringene speilet typiske opplysningsidèer, der fornuft og rasjonalitet dominerte på bekostning av religiøsitet, tro og kirkeliv. Som John Peter Collett har påpekt, omfattet reformplanen en total forandring av universitetets organisasjon, finansiering og læreplaner. I tillegg innebar reformplanene at universitetet også ville innta en ny rolle i samfunnet.^{* Collett (2011), ss. 23-62.}

Den mest radikale strukturelle endringen i 1771 dreiet seg imidlertid primært om en reorganisering av fakultetene, og sekundært om en endring av universitetets karakter som vitenskapelig institusjon. Etter reformasjonen i 1536 hadde Københavns Universitet blitt organisert i henhold til Philip Melanchtons (1497–1560) prinsipper for et protestantisk universitet, med det teologiske fakultet som organisasjonens midte.* Se Ellehøj, Grane og Hørby (1991), ss. 79–157. Universitetets fremste mål var dermed å utdanne prester, og presteutdannelsen foregikk i henhold til skolastiske prinsipper, med Bibelen som normativ autoritet. Det teologiske fakultet var også overordnet de andre fakulteter, og hadde myndighet til å regulere hva som ble undervist der. I løpet av det 18. århundre ble imidlertid teologiens plass i universitetssystemet, så vel som i samfunnet for øvrig, svekket. Dette var ikke minst forårsaket av bevegelser innenfor den protestantiske teologien selv, der bibelkritisk filologi i økende grad gjorde seg gjeldende som fortolkningsparadigme. Samtidig begynte samfunnet i generell forstand å stille spørsmål ved rettmessigheten av de overleverte trossannheter. I Tyskland så man også en etablering av en ny type universiteter fra slutten av det 17. århundre, der det juridiske fakultet ble tilkjent status på linje med det teologiske. Med dette ble teologien sideordnet med andre fag, og studentene tilkjent økt grad av akademisk frihet.

For opplysningsmannen Struensee, som i samtiden ble beskyldt for å være Spinozist og som var en nidkjær beundrer av den franske legen og ateisten Julien Offray de la Mettrie (1709–1751), fortonet tanken om et teologisk fakultet som privilegert i universitetssystemet seg som meningsløs.* Flere av skriftene i Luxdorphs trykkefrihetsskrifter beskylder Struensee for å være Spinozist, se Laursen (2000). Spinoza var kjent som samtidens største heretiker. Teologien kunne ikke lenger dominere de andre universitetsfagene; presumptivt sikker viten måtte erstatte troens domene. I forarbeidene til universitetsreformen, som var utarbeidet av Struensee, Berger og Oeder før Gunnerus ankom den danske hovedstaden, hadde de tre medisinerne derfor sidestilt det teologiske fakultet med de andre fakulteter på nesten alle områder.* Det var kun i to henseende at det teologiske fakultet hadde en privilegert posisjon. Dette gjaldt for det første under seremonier, der det teologiske fakultet skulle lede an. Dernest skulle også professor primarus ved teologiske fakultet automatisk tilkjennes rollen som universitetets viserektor, og dermed også den som var oppnevnt av regjeringen for å holde oppsyn med universitetet. Se Collett (2011), s. 39. Teologen Gunnerus aksepterte likestillingen mellom fakultetene, og anførte i tillegg en rekke andre forslag om endringer av universitetets struktur og oppbygning.* Blant disse var planene om å opprette et universitet i Norge. Se Andersen, H. W., Brenna, B., et.al., Aemula Lauri. The Royal Norwegian Society of Sciences and Letters. 1760-2010. Sagamore Beach. Ma.: Science History Publications (2009), ss. 16–19. Collett ser for øvrig endringsforslagene i relasjon til Immanuel Kants Der Streit der Fakultäten, fullført i 1798, men på skissestadiet allerede fra 1770. Som Kant ønsker Gunnerus ikke bare å løsrive de ulike fagene fra teologi, de skal også gis full autonomi som uavhengige kunnskapsfelt og tilkjennes egen intern jurisdiksjon. Se Collett (2011), s. 51. Blant disse talte en original idé om å gjøre Københavns Universitet om til primært å være en institusjon for utdannelse av spesialiserte forskere. Samtidig førte han et i pennen et konkret forslag om et eget universitet i Norge. Utarbeidingen av endringer ved det medisinske fakultet overlot han imidlertid til Christian Berger.

Bergers plan for å reformere det medisinske fakultet ble fyldig omtalt av Jul. Petersen allerede i 1891.* Jul. Petersen, «Om lægen Christian Johann Berger», Historisk Tidsskrift, Bind 6. række 3, (1891–1892), 1, ss. 339-432. I sin artikkel henviser Petersen til et promemoria fra Berger til Struensee, som ble skrevet i forbindelse med planene for endringene av fakultetet. I dette promemoriaet redegjør Berger i detalj for hvilke forandringer han ser for seg.* I følge Petersen er dette promemoria datert 21. november 1771. Collett påpeker imidlertid at dette må være feil, og at det angjeldende promemoria må være skrevet etter at Gunnerus hadde skrevet sin endelige rapport i desember 1772. Se Collett (2011), s. 61. Promemoriaet bærer preg av Struensees utålmodighet i forhold til å få endringer gjennomført, hevder Petersen, og følgelig fremstår de uten en nøye gjennomtenkt plan.* Petersen (1891), s. 396. Ikke desto mindre kan det, slik Petersen fremstiller det, ses inn mot opplysningstidens økte fokus på folks sunnhet og helse. Og for å forbedre folks helse måtte man også ha dyktige leger.

Et større offentlig ansvar for borgernes helse hadde vært en del av helstatens politiske program allerede i flere tiår før Struensee kom til makten. Den sosiale situasjonen i København kan synliggjøre behovet for offentlig innsats: Gjennom hele 1700-tallet økte andelen fattige i den danske hovedstaden, og i takt med opplysningens fremvekst økte også de offentlige bestrebelsene på å komme situasjonen i møte.* Henningsen, P., Patrioter og fattigfolk. Fattigvæsenet i Købenahvn ca. 1500–1850. København: Københavns statsarkiv og Københavns kommune (2005), s. 67. Kapittelet om fattigvesenet mellom 1770 og 1840 er skrevet av Keld Mikkelsen. I 1757 ble Det Kongelige Frederiks Hospital opprettet i København på initiativ av Adam G. Molkte (1710–1792).* Opprettelsen av dette sykehuset må ses i sammenheng med den kulturelle offensiv og de forsøk på å sette København på det europeiske kartet som ble gjennomført under Johan Hartvig Ernst Bernstorffs (1712–1772) regjeringsperiode mellom 1750 og 1770. Bernstorff og hans nærmeste politiske medarbeider, overhoffmarskalk Adam Gottlieb Molkte, hadde ambisjoner om å gjøre København til en europeisk metropol og å sette Danmark på verdenskartet. De iverksatte derfor en rekke politiske tiltak for å sikre at dette kunne gjennomføres. Blant disse var ideen om å invitere kunstnere til å bosette seg i byen, og å gi de lønn på statens bekostning. Samtidig initierte de vitenskapelige ekspedisjoner, som den store botaniske og zoologiske ekspedisjonen til Arabia i 1761. De tok også initiativer til prosjekter som skulle fremstille Danmarks historie. Dette resulterte i en bok av Paul Henri Mallet i 1755 (Introduction à l’Historie de Dannemarc). Se Fældbæk, O., Den lange fred 1700–1800. København: Gyldendals forlag (1998), ss. 155-256. Hensikten med opprettelsen av dette hospitalet var å hjelpe ubemidlede syke, samt å forbedre undervisningen i de medisinske fag. København skrev seg dermed inn i det som var en trend for europeiske universitetsbyer. Flere steder på kontinentet hadde man lignende stiftelser som kombinerte sykehusdrift rettet mot fattige og syke med klinisk opplæring av leger. I instruksen for hospitalets første medicus var det da også i detalj beskrevet hvordan undervisningen av legestudentene skulle foregå. Det skulle holdes klinisk undervisning en gang i uken, med opplæring i patologi, sykdommenes etymologi, farmakologi og menneskers temperamenter samt opplæring i hensiktsmessig og økonomisk bruk av de ressurser man hadde til rådighet.* Ellehøj, S., Grane, L., og Hørby, K., Københavns Universitet 1479–1979, bd. VII: «Det lægevidenskabelige Fakultet» (Melchior, J. C., Andreasen, E., Brøchner-Mortensen, K., Gjedde,, A., Møller- Christensen, V., Trolle, D. (red.)), København : G. E. C. Gads forlag (1979), s. 68. Etter opprettelsen av Frederiks Hospital fulgte raskt etableringen av andre institusjoner. Som det første av disse ble Almindeligt Hospital, Københavns første kommunale sykehus, stiftet i 1764 og innviet som pleiestiftelse fem år senere. Også her foregikk det klinisk undervisning av leger.

Christian Bergers reformplaner tematiserer først og fremst strukturelle forhold ved det medisinske fakultet. I følge Petersen retter han innledningsvis søkelys på personalets sammensetning og på den medisinske eksamen.

Dette, hevder han, er forhold som ikke er tatt opp i Gunnerus’ reformplaner. Berger foreslår navn på aktuelle kandidater til stillinger ved fakultetet, og kommer med innspill til hvor mye de skulle tjene. Dernest kommer han også med forslag til hvordan den medisinske eksamen skal gjennomføres. Det skulle avholdes to typer eksamener: den sedvanlige medisinske eksamen, samt en eksamen for ikke-akademikere. I tillegg skulle det avlegges en ved Kgl. Frederiks hospitals medisinske og kirurgiske avdelinger.* Petersen (1891), s. 399. Berger omtaler også den nylig gjennomførte fattigdomsforordningen i positive ordelag. Fattigdomsforordningen innebar blant annet en reorganisering og sentralisering av fattigvesenet, hvor en sentral pleieanstalt skulle erstatte de tre eksisterende institusjoner: Vajsenhuset, Opfostringshuset og Almindeligt Hospital.* Engelhardt, J: Borgerskab og Fællesskab. De patriotiske selskaber i den danske helstat 1769–1814. København: Museum Tuscalanums forlag (2010), ss. 167–168. Forordningen fastslo at de fattige hadde rett og plikt til å arbeide, og at staten skulle legge til rette slik at flest mulig kom seg i arbeid. Staten skulle også sørge for legehjelp til dem som var arbeidsudyktige på grunn av sykdom, og Berger var selv tiltenkt posisjonen som lege ved den nye pleieinstitusjonen. Utover disse spesifikasjonene for det medisinske fakultet gir Berger uforbeholden støtte til Gunnerus’ planer om endringer av universitetet. I tillegg kommer han inn i følge Petersen inn på forhold som ikke angår universitetet overhodet.* Petersen anfører her Bergers støtte til forslaget om å gjøre Langebæk til kongelig bibliotekar, i tillegg til at han anbefaler å gi Gunnerus tillatelse til å omdanne vitenskapenes selskap. Samtidig kommenterer han gasjer til professorer ved andre fakultet ved det medisinske. Petersen (1891), s. 399.

Struensees planer for reform av universitetet, slik disse gjennomføres av Gunnerus og Berger, må i overordnet forstand ses som et prosjekt i opplysningens ånd. Dette prosjektet vil forbedre og modernisere fakultetene, ikke minst slik at kunnskap og sikker viten blir sidestilt med fag som forvaltet religiøs tro og dogmatiske læresetninger. Når det gjelder endringsforslagene for det medisinske fakultet, handler dette primært om forslag til strukturelle forandringer. Ikke desto mindre bidrar de til å synliggjøre samfunnets tiltagende behov for en omfattende og solid legeutdannelse. Legen hadde en sentral rolle i det samfunnsovergripende opplysningsprosjektet, både i kurativ forstand så vel som en som kunne bidra til å forebygge sykdommer.

De offentlige reaksjoner. Luxdorphs trykkefrihetsskrifter

De offentlige reaksjonene i etterkant av forslaget til universitetsreform lot ikke vente på seg. Det er mange av dem, og de fyller over ett bind av Luxdorphs trykkefrihetsskrifter.* Hele bind 12 er viet universitetsreformen, mens man også finner enkelte pamfletter samlet i bind 10. Skriftene kommer i møte med Gunnerus’ forskjellige forslag, derunder ikke minst forslaget om å opprette et eget universitet i Norge.* Av til sammen 20 tekster i dette bindet tematiserer bind seks opprettelsen av universitet i Norge. De diskuterer også eksamensform, fakultetenes forhold til hverandre, oppbygningen av de ulike studier, en felles innledende eksamen for alle studenter, professorenes arbeidsvilkår og lønninger i tillegg til en rekke andre forhold som Gunnerus har gjort til kjenne i sin plan. Hva angår reformen av det medisinske fakultet og behovet for endring av legeutdannelsen, er det to av skriftene som særlig er interessante. Det ene av disse diskuterer først og fremst konkrete forslag til endringer av det medisinske fakultet, mens det andre drøfter hva en lege skal være og ikke skal være. Med dette drøfter denne teksten også indirekte legeutdannelsens viktigste oppgaver.

Legevitenskapens tilstand

Teksten Ortophili tanker over Lægevidenskabens nærværende og nødvendige Forbedring i Dannemark og Norge, er publisert 19. oktober 1771 og i følge Henrik Horstbøll skrevet av Rudolph Buchhave (1737–1796).* Skriftet er anonymt utgitt, men det oppgis at teksten er trykket av Paul Herman Höecke. Skriftet følger dermed det to uker gamle reskriptet som pålegger forfatterne åpenhet i forhold til enten å oppgi forfatterens navn eller dets utgiver. Dersom forfatteren er Rudolph Buchhave dreier dette seg om en meget skrivefør lege og spesialist i botanisk medisin. Buchhave, som på dette tidspunktet arbeidet ved Sorø Akademi, blir i samtiden særlig kjent for sine studier om nellikroden, som han mener har febernedsettende egenskaper. Dette fører han etter hvert inn i en litterær strid med Johann Clemens Tode i tidsskriftet Nye Sundhedstidende i 1781. I denne artikkelen er forfatterens viktigste anliggende å forklare hvorfor og hvordan legestudiet må endres.* Bolle Willum Luxdorph, Trykkefrihedens Skrifter, bd. 10. Teksten er relativt omfattende, 48 sider. Han understreker innledningsvis legens nøkkelposisjon i samfunnet: folks helse er det offentliges ansvar, påpeker han, likeledes som at sunnhet og god helse blant folk flest på sin side kan bidra til å sørge for statens velstand. I tillegg til sin kurerende virksomhet er legene også viktige for opplysning av folk flest. De er i stand til å drive med forebyggende arbeid og til å gi råd som vil gavne samfunnet. Legekunsten kunne gi grundige forklaringer på «Skabelsen, Opholdelsen, de Bibelske Sygdomme, aandelige Anfægtninger og Siele-Virkninger», og det kunne også gi gode regler for «Ægte-Standen, Børneopdragelsen, Kirketugt o.s.v.».* Ortophili tanker over Lægevidenskabens nærværende og nødvendige Forbedring i Dannemark og Norge ss. 4-5. Legeutdannelsen var dermed svært viktig i universitetssystemet, og også grunnleggende i forhold til alle andre vitenskaper. De medisinske patrioter burde dermed bestrebe seg på å ta ordentlig tak i medisinutdannelsen, påpeker han, og for å hjelpe de på vei, vil han selv komme med noen forslag til hvordan dette skal skje.

Skribenten deler deretter opp sin artikkel i to deler, der første del er om den beskuende, altså den teoretiske, legevitenskapen, mens andre del omhandler legens kliniske praksis. Hva den teoretiske legevitenskapen angår, innleder forfatteren med et forslag om å effektivisere studiet. Det er slett ikke nødvendig, mener han, at studentene må oppholde seg ved det medisinske fakultet i åtte til ti år før de avlegger den endelige eksamen. Dette gjør man ikke ved utenlandske institusjoner, og det er dermed ingen grunn til at man ikke også skal kunne korte ned på studietiden i København. Et eksempel på en disiplin hvor man kan gjøre opplæringen mere effektiv er undervisningen i anatomi, som forfatteren definerer som en av grunnpilarene i legenes utdannelse. Her har foreleserne ved Københavns Universitet vist seg å være usedvanlig ineffektive: «ikkuns aarlig høres en til toe af dens Deele, og 3 til 4 Aar gaae bort, inden man med alle Deelene komme til Ende». Det er ingen grunn til å trekke dette over så lang tid, mener han: Undervisningen i anatomi burde effektivt kunne gjennomgås på to år.^{* Ibid., ss. 8-9.}

Tekstforfatterens andre forslag når det gjelder den teoretiske legevitenskapen, går ut på å flytte det medisinske fakultet ut av byen.* Dette forslaget gjenspeiler andre innlegg i Luxdorphs samlinger som angår universitetsdebatten, der det foreslås å legge hele universitetet utenfor København. Forfatteren av Raisonnemens over Kiøbenhavns Universitet Af Forfatteren af Upartisk Undersøgelse om de Academiske Examina ere Videnskaberne og Lærdommen til Gavn eller Skade, anfører det at universitetet er anlagt i København for å være en mangel. Han henviser igjen til et av Københavns mange tidsskrift, Jacob Badens anmeldermagasin Kritisk Journal for 1771, s. 76, der dette også skal være gjort til et tema. Forfatteren i Luxdorphs samlinger siterer sågar også Kritisk Journal i denne sammenheng. Se Luxdorph bd. 12. Han anfører flere årsaker til at et slikt grep kunne være fordelaktig. For det første ville ikke studentene bli fristet av de mange forlokkende muligheter som fantes i storbyen, som for eksempel Københavns «friere levemaade» og mange selskapeligheter. Dette var distraksjonsmomenter som dro studentenes oppmerksomhet bort fra det de egentlig skulle konsentrere seg om. I København var også lærerne alt for opptatt med eget klinisk virke: «Naar en Lærere bliver fra Morgen til Aften kaldet fra en Syg til en anden; saa er det naturligt, at han enten alldeles maae afstaae fra Forelæsning, eller og, da han i disse Forretninger ikke kan tænke paa andet, end de forekommende Gienstande; saa faaer han megen liden Tiid til at berede sig til Forelæsningen».* Ibid., s. 11. For å hindre et slikt dobbeltvirke burde lønningene for de medisinske professorene ved universitetet være av et slikt omfang at det ville være mulig å underholde en familie for det man tjente. Professorlønningen burde dermed ikke være mindre enn 1000 riksdaler årlig.* Dette beløpet er ikke spesielt høyt sett opp mot andre yrker i samtiden. Til sammenligning var Balthasar Münter i følge historieprofessoren Laurids Engelstoft (1774–1851) honorert med 4000 riksdaler for oppgaven med å omvende Struensee året etter at dette skriftet trykkes. Dette beløpet var 1/3 mer enn hva en general i hæren kunne forvente å få i årslønn. Se Glebe-Møller, J.: «To oversete optegneler om Struensee og Münter», København: Kirkehistoriske Samlinger (2009), ss. 303-306. Forfatteren innrømmer imidlertid at det å flytte medisinutdannelsen ut av byen også vil kunne by på problemer: Den anatomiske vitenskap forutsatte at det var nødvendig tilgang på døde kropper til studiebruk. Det var dermed om å gjøre at det medisinske akademiet lå i nærheten av et hospital eller et tukthus, som kunne sørge for at tilgangen på legemer til studiebruk var tilfredsstillende.* «Der maatte altsaa ved Academiets Anlæg sees paa, at en nødvendig Deel af døde Legemer kunde haves til Anatomiekammeret, baade paa den Tiid, da man kan betiene sig af dem, og saa ofte man behøvede dem; thi ellers vilde Academiet tabe meget, baade af Nytte og Anseelse. Et nærliggende Tugthuus og Hospital borttog denne Vanskelighed, naar det tillige var overflødigt paa Lemmer». Ibid., s. 14. Samtidig hevder forfatteren at det vil være mest tjenlig at et slikt akademi ble anlagt i en kystby, og påpeker samtidig at de anførte forhold også vil gjelde for et eventuelt universitet i Norge. Dersom man gjennomfører disse endringene, mener forfatteren at man vil oppleve rik tilstrømming av utenlandske studenter, i tillegg til at man vil se økt søkning av studenter fra Norge og Danmark. Dette kan også forhindre at man er nødt til å hente inn utenlandske leger til klinisk tjeneste i helstatens avsidesliggende strøk.

I forhold til den utøvende legekunsten er forfatteren mest opptatt av å sikre at leseren får en forståelse av legevitenskapens særegenhet og fortreffelighet. Samtidig vil han forhindre at kvakksalvere av ulike slag får slippe til som behandlere av de sykdommer som måtte ramme befolkningen. Og begrepet kvakksalvere omfatter i denne sammenheng også kirurger. Dette er også kunnskap som må ut til folk flest, påpeker han, og viser til at forskjellen mellom leger og kirurger er ukjent for allmuen. For en kirurg er overhodet ikke en lege, selv om han i mange tilfeller utgir seg for å være det, og til alt overmål også blir behandlet slik av omgivelsene.^{* «Man ser jo Vundlægerne og andre Fuskere i Lægekonsten, at være antagne baade hos smaae og store Folk, Lærde og Ulærde, baade i ind- og udvortes Sygdomme, ligesom de hertil havde de største Rettigheder og Privilegier». Ibid., s. 20.}

Forfatteren bruker mye plass på å understreke at kirurger ikke må tilkjennes samme status som legen, på å vise at de ofte fremviser lav moral og at de tar seg til rette og utnytter sine pasienter.* «Ligesom Vundlægerne have taget sig den Frihed at bestyre Folkets Helbred og Liv; saaledes synes de fleste ogsaa at ville hærske over deres Pung. Man seer ikke sielden med Beundring deres ublue Regninger paa det, de kan have forrettet, at være af den Beskaffenhed, saa man snart maatte falde paa den Tanke, at Almuen skulde af disse Mennesker tilkiøbe sig Livet». Ibid., s. 38. Til støtte for sine argumenter om de to profesjonenes faglige ulikhet viser han til den «lærde Zimmermann» og den «grundige Tissot», hvor man hos disse «vil finde de overtydenste Beviiser af oven anførte». Det er derfor å ønske, fortsetter han, at det «burde sættes Grændser for enhver især, saa at Vundlæger, Lægedomskræmmere, Barberer og Badere kunde blive hver ved det, de havde lært, og ikke ustraffet fornærme Lægerne eller hinanden indbyrdes».* Ibid., ss. 21-22. Med henvisningen til Tissot og Zimmermann viser forfatteren til to av samtidens mest kjente sveitsiske leger, Johann Georg Zimmermann og Auguste Tissot. Forfatteren tegner deretter opp en liste med grupper av ulike kvakksalvere som han mener fornærmer legen og legekunsten, og som det er viktig at folk flest har kjennskap til. Denne listen er helt klart ordnet etter rang. I den første klasse finner man regiments- og divisjonsfeltsskjærere, i andre klasse finner man stadskirurger, andre typer kirurger og barberere, mens man i den siste klasse finner «Lægedomskræmmere, Badere, Jordemødre, Quaksalvere, Markskrigere, Omløbere, kloge koner og Signekiærlinger». Denne siste gruppen står så langt fra det legevitenskapen driver med at det burde være forbundet med de strengeste straffer dersom disse påberopte seg å drive med den utøvende legekunst, påpeker forfatteren.

Ved Københavns universitet tas den kirurgiske utdannelse tas opp som en del av den medisinske utdannelse først i 1837. Se Melchior, Andreasen, Brøchner-Mortensen, Gjedde, Møller-Christensen og Trolle (red.) (1979), s. 92.

Et viktig bidrag for å forhindre at slike personer kommer til som behandlere i det offentlige rom vil være å forbedre studentenes kliniske utdannelse, fortsetter han. På denne måten ville de få innsikt i og kunne behandle en rekke av de sykdommer som nå lå under kirurgenes arbeidsfelt. Den eksisterende praksis ved Kgl. Frederiks hospital må anses for å være for begrenset, og det beste ville være om studentene kunne få være med leger på sykebesøk. Dette ville gi en god innføring i sykdomslære: blant allmuen forekom de «mest mærkverdige Sygdomme», og om legestudentene fikk kjennskap til disse, ville det uten tvil berike den medisinske vitenskap. Samtidig vil det være viktig å offentliggjøre mer fra den behandling som foregår ved Kgl. Frederiks hospital.* «Havde Lægerne meere at forrette iblandt Almuen, hvor de mest mærkverdige Sygdomme forekomme, saa vilde vi uden Tvivl see vores Videnskab aarlig beriiget med vigtige Bemærkelser, som naa bliver skiulte under Vundlægernes Vankundighed, hvilke vel kan see de Syge; men ikke allertiider Sygdommen, hvorpaa det dog egentlig komme an. – Skulde man under den nærværende medicinske Forfatning kunde vente sig noget Viktigt af saadanne Iagttagelser; saa maatte man have der fra vores Friedrichs Hospital, som de Syges og Elendiges almindelige Tilflugtsstæd. Hvorfore bliver det da ikke offentlig bekiendtgjort, hvad vigtigt herinde kan forekomme?» Ibid., ss. 33-34. Dette er «en offentlig stiftelse til almindelig Nytte», og kunnskap derfra burde kunne brukes i opplysnings øyemed. I dette henseende har man kommet vesentlig lenger i nabolandet Sverige, slik som man også har i andre land, påpeker han.

Avslutningsvis i skriftet kommer også forfatteren inn på forhold som ikke angår legeutdannelsen direkte: Det bør for det første innføres en ny medisinalforordning, ettersom den daværende var nesten hundre år gammel, full av mangler og burde forenkles. For det andre bør det opprettes koppeinnpodningsanstalter på landet. Forfatteren kommer i denne sammenheng med konkrete forslag til hvordan dette skal kunne skje: Det bør «bygges eller udsøges tvende Huuse i hvert andet eller tredie Amt i en og samme Bye; dog hver Bygning for sig adskilt: Det ene maatte være Bereedelses- Huset, og det andet Indpodnings-Huuset».* Ibid., s. 47. Til disse husene burde barna komme så tidlig som mulig for å bli innpodet, helst ikke mer enn to-tre dager gamle. Når virkningene av dette blir kjent blant mødrene, antar forfatteren at denne praksis vil bli alminnelig antatt.

Leger og kvakksalvere

Den andre teksten vi skal se på her, Philantropos om Quaksalvernes Skadelighed i en Stat, Tegn hvorpaa man kan kiende dem fra de Sande Læger, og middel til at utrydde dem, omhandler ikke direkte legeutdannelsen, men tematiserer forskjellen mellom en lege og en medisinsk sjarlatan. Teksten er skrevet i en latterliggjørende og sarkastisk tone, og den gir i så måte et typisk eksempel på den tonen som ofte preget trykkefrihetsskriftene.* I tillegg til å komme med allmenne og generelle råd om hvordan man skal skille en ordentlig utdannet lege fra en sjarlatan, er det klart at forfatteren har en bestemt person i tankene. Denne personen er referert til som «Doctor Zer O***». I Horstbølls bibliografi er for øvrig ikke forfatteren oppgitt, men teksten er trykket hos I. Rudolph Thiele. Kvakksalverne i legekunsten kan beskyldes for de fleste samfunnsonder, mener forfatteren, og lister opp noen av dem: misbruk av kaffe og te, fråtseri, drukkenskap, veneriske sykdommer så vel som kopper. Mot dette «fuskervæsenet i Lægekunsten» ser forfatteren det som sin oppgave å advare: «Da nu den Skade, som disse Fuskere gjøre, og som Publicum bør tage sig i Agt for, er mig mere end noksom bekiendt, saa befaler Menneskekiærligheden mig, at advare det om den Skade det iler til, i det det overlader helsen og Sundhed til dette Afskum af Læger, ja til den første, som fraaer det Indfald, at give sig ud for en Læge, da dog det samme Publicum giver sig den største Umage for at opspørge den beste Skomager, Skreder eller Skoflikker i hele Byen, naar de behøver den. Livet derimod, Sundheden, de dyrebareste Ting paa Jorden, agte de saa ringe».* Philantropos om Quaksalvernes Skadelighed i en Stat, Tegn, hvorpaa man kan kiende dem fra de Sande Læger, og middel til at utrydde dem, s. 5. Legeutdannelsen gir den kunnskap som gjør at en lege blir i stand til å behandle en pasient på riktig måte. En lege med ordentlig skolering vet hvordan man skal hjelpe og understøtte den sykes natur. I de tilfeller hvor sykdommen har kostet pasienten livet til tross for at han har vært behandlet av en lege med universitetsutdannelse har sykdommen vært mektigere enn middelet, påpeker forfatteren, med referanse til Ovids Ex Ponto (interdum plus valet arte malum). Hos dem som derimot dør under oppsyn av en kvakksalver, har middelet derimot bidratt til å forsterke sykdommen.

Forfatteren angir deretter en rekke tegn hvorpå man kan kjenne en fusker fra en ordentlig utdannet lege. For det første kan man se det. Fuskeren går rundt med «stads og pragt i Klæder, hvorved de søger at forhøye deres Værd», i tillegg til de har latt seg «pine under en Haarskiæreres Tang, for at faae sit Haar opsat». Den legeutdannede ter seg derimot redelig og skikkelig, både i klesveien og i fremtoning for øvrig. For det andre vil en legeutdannet kritisk etterprøve sin vitenskap. Dette står i motsetning til sjarlatanen, som tror han vet alt og er langt dyktigere enn andre, og som skryter og praler av alt han har fått til. Samtidig vil en sjarlatan foreskrive en rekke medikamenter som de lærde vet at ikke har effekt, også medisiner han har funnet opp selv.* I denne sammenheng er personangrepet mot Doktor Zer O*** svært direkte. Forfatteren skriver: «Af dette Slags er vor Zer O***s Opfindelse af et Baand imod Abortum, hans Øyne- og Tandvand, o.a.m. MISUM TENEALIS AMICI! Er det ikke latterligt? Af samme Beskaffenhed er hans medicinske Viin, som er tillavet af lutter hidsige Midler, og et Specificum imod alle Sygdomme, men i Besynderlighed foreskrevet af ham til en ulyksalig svindsottig og et andet af Gigt tærende Menneske ». Ibid., s. 13. I tillegg eier han ikke moral: med makt forsøker han å innynde seg hos syke som ikke har søkt denne såkalte legens råd. For å avsløre slike fuskere bør det medisinske fakultet inn i bildet, mener forfatteren: Man bør «lade ham overhøre af det Medicinske Fakultæt, som dog bør have Omsorg for Menneskenes Sundhed, om han er dyktig til at være Læge, eller ikke, og naar hans Uvidenhed er aabenbaret, rent forbyde ham Praxin».* Ibid., s.15. Samtidig mener han at hovedstadens aviser burde oppgi behandlende leges navn i tilknytning til dødsannonsene. På denne måten ville man, i de tilfeller legen var en ukjent, fordre «Regnskab af ham, for hvad han havde foresksrevet den Afdøde i hans Sygdom, og derefter bekiendtgiøre, om han var dyktig eller udyktig til at udøve Lægekonsten».

Bak sarkastiske vendinger og en latterliggjørende tone i denne teksten ligger det et vesentlig tilsnitt av tidstypisk opplysningstenkning. Forfatteren vil ha leseren til å forstå hva legekunsten innebærer. Det er en seriøs vitenskap som grundig må etterprøves, i motsetning til overtro, juks og uvitenskapelighet. De som utøver legevitenskapen, ter seg også i henhold til denne vitenskapens seriøse karakter. Det medisinske fakultet og den kunnskap dette fakultetet forvalter, står i motsetning til det sjarlatanen står for. Fakultetet får dermed rollen som de som skal etterprøve og garantere for dem som påberoper seg retten til å utøve legekunsten.

Sammenfatning

Denne artikkelen har rettet oppmerksomheten mot Struensees reformplaner for universitetet, og noen av offentlighetens reaksjoner på dette. Fokuset har særlig vært på legeutdannelsen og forståelsen av hva en lege skal være, slik dette er omtalt i Luxdorphs trykkefrihetsskrifter. På kort sikt skjer det lite med reformplanene for universitetet i København i etterkant av Struensees fall. Gunnerus dør i 1773, året etter at han kommer tilbake til Norge, det medisinske fakultet i København blir gjenstand for en omfattende reform femten år etter dette igjen, og et norsk universitet opprettes ikke før i 1811. Ikke desto mindre er tekstene fra Luxdorphs samlinger viktige for etableringen av en offentlig opinion. De gjør folk flest vant til å mene noe om universitetet, om legeutdannelsen og leger, og de viser at alle har mulighet for å ytre seg. De er typiske vitner for sin egen tid: de løfter frem opplysning og sikker viten, til fordel for irrasjonalitet, spekulasjoner og tro.

Som tekster retter skriftene som er gjennomgått over søkelys mot hva en lege skal være. Dermed tangerer de også spørsmålet om hva slags leger det medisinske fakultet skal utdanne. Den ene av tekstene over diskuterer i direkte forstand en endring av det medisinske fakultet, den andre har klare meninger om hvordan legen skal fungere. Uansett innhold og form bidrar de begge til at et politisk tema kommer frem på en offentlig arena. De foregriper også den folkeopplysning som skjer med den ekspanderende tidsskriftsoffentligheten, som i økende grad og gjennom en rekke utgivelser legger vekt på sunnhet og forebyggende helsearbeid. Tekstene viser på denne måten hvordan Struensees lovgivning og politiske virke åpner opp for opplysning på et allment plan. Et av de politiske grep som bidro til å frata ham makten, den svært radikale trykkefrihetslovgivningen, fikk altså konsekvenser langt utover de femten måneder han selv satt ved makten.