Bakgrunn

I 2015 var det blitt mer og mer klart at de vanlig brukte lærebøkene i samfunnsmedisin og sosialmedisin i Norge både begynte å bli utsolgt og trengte oppdatering. Samtidig foregikk en del revisjonsarbeid vedrørende studie­planene, og enkelte lærere valgte å bruke artikler, kompendier og nett­ressurser istedenfor lærebøker. Det hadde dessuten vist seg at norske studenter som hadde medisinsk utdannelse fra utlandet, og utenlandske leger som skulle avlegge prøve for å bli autorisert i Norge, manglet en oversikt over hva som var forventet av dem innenfor de samfunnsmedisinske fagene. Samfunnsmedisinmiljøet i Trondheim v/ professor Steinar Krokstad tok derfor initiativ til å innby lærere fra de andre fakultetene for å drøfte saken. Hvordan skulle problemet angripes?

Ved møtet i Trondheim 20. mai 2015 (1) delte man erfaringer og planer, gikk gjennom hva som fantes og ble brukt av trykt lærestoff og drøftet hvorvidt det var aktuelt å utarbeide felles lærestoff. Man ble enige om å tenke på saken et års tid, og samlet seg derfor igjen til møte på Kongsvoll (2) 30.–31. mai 2016. Samfunnsmedisinens stilling ved de fire fakultetene siden sist ble drøftet, og man fant at det var aktuelt både med samordning om felles læringsmål og å forsøker å få til en felles lærebok.

Neste møte ble etter invitasjon fra Bergensmiljøet avholdt på Solstrand 29.–30. mai 2017 (3). Her drøftet man felles læringsmål helt konkret, blant annet på grunnlag av en liste over læringsmål ved fakultetene, utarbeidet av professor Ingvild Sandøy (UiB). Det var også enighet om at en felles lærebok ville være fordelaktig å ha, og professor Magne Nylenna tok på seg ansvaret for å se på et slikt prosjekt.

Man ble også enige om å konkretisere planene for samordning og lærestoff nærmere på et fjerde møte, avholdt på Sem, Asker 28.-29. mai 2018 etter invitasjon fra miljøet i Oslo v/professor Gunnar Tellnes.

Samfunnsmedisin på Sem

Til møtet forelå et detaljert og variert program. (Deltakerliste er vedlegg 1.)

Dessuten var det på forhånd mailet ut en omfattende liste over forslag til felles læringsmål. Denne bygde på Ingvild Fossgard Sandøys liste fra Solstrand, men var nå utvidet og oppdatert av Anne Kveim Lie (UiO) og Ingvild Fossgard Sandøy, og ble tatt opp til diskusjon.

Helse i det store perspektivet

De 23 deltakerne ble ønsket velkommen av Asker kommunes ordfører Lene Conradi. Hun fortalte om hvordan Asker kommune satset tungt på folkehelse over en bred skala, fra strategisk forebygging gjennom helsevennlig stedsutvikling til rusforebygging på lokalnivå. Til belysning brukte hun elementer fra Asker kommunes Folkehelseplan 2015-2026. Hun minnet også om hvordan slikt helsearbeid på bred front var forankret i FN’s bærekraftmål, spesielt 3, 10 og 17.

Professor Geir Arild Espnes (NTNU) utdypet tankegangen som var presentert i ordførerens innledning ved å drøfte helsefremmende forskning og undervisning om salutogenese. Helsearbeid må ikke bare høre hjemme i helsevesenet, men også skje på nivået «over» medisinen, hvilket ofte er helsepolitikken.

Samfunnskunnskap, f. eks. om demografisk og sosial utvikling over tid, må trekkes inn. Legene må engasjeres, men også folk utenom helsefagene må ha medisinske kunnskaper.

Medisinen «eier» sykdomsterminologi og patologiforståelse, framholdt Espnes, men stilte spørsmål ved om vi har terminologi og begreper for å beskrive helse og helseutvikling i det store? Befatter egentlig medisinen seg i stor grad med helse at large – eller mest med sykdom og sykelighet? Han minnet om prinsippene fra Ottawa-charteret (1986): Bygge helsefremmende offentlig politikk, skape støttende omgivelser, styrke kommunale tiltak, utvikle personlige ferdigheter og å reorientere helsetjenesten – altså et ressursperspektiv på helse.

Det ble en del diskusjon, og Betty Pettersen (NTNU) påpekte problemet med legerollen i dette bildet og med det ulne forholdet mellom fastlegens arbeid og folkehelsearbeid.

Harmonisering av undervisning, læringsutbytte og eksamen i samfunnsmedisinske fag

Sem-møtets tunge tema var drøftingen av samkjøring av undervisningsaktiviteten ved de fire fakultetene. Tankene om dette hadde riktignok modnet seg gjennom flere år og flere møter, men de var nå også under et ytre påtrykk gjennom RETHOS-prosjektet (Retningslinjer for helse- og sosialutdanningene), der en programgruppe for medisinutdanningen er i arbeid. Karen Walseth Hara redegjorde for dette. Samkjøring vil således bli nødvendig i alle fag.

Diskusjonen av dokumentet med forslag til læringsutbytter som var lagt fram av Anne Kveim Lie og Ingvild Sandøy, ble omfattende. Problemet var å komme fram til en liste som er så detaljert at alle relevante temaer er kommet med, eller kan innpasses i formuleringene. Samtidig må listen ikke være av større omfang enn at den gir en klar profil. Den må være et «minste felles multiplum» og kunne tillate lokale varianter.

Flere av deltakerne ytret bekymring for at større områder var kommet dårlig med, f. eks. medisinsk historie, som eksisterer som et samfunns­medisinsk fag ved alle fakultetene.

Epidemiologi var heller ikke med, noe som skyldtes at dette fagets innpasning i studiet er noe forskjellig ved fakultetene. Flere oppfattet dette som uheldig.

De mange momentene som kom fram, ble innpasset i listen etter hvert under diskusjonenes og møtets gang. Etter møtet kom det enda flere innspill, slik at et dokument med omforent innhold først forelå 14. juni 2018, altså etter møtet. Det er resultatet av forberedelser og diskusjoner så langt. Oversikten over læringsmål skal gjennom en høringsrunde og godkjenningsprosess ved fakultetene, så justeringer kan forekomme senere. Liste pr. september 2018 er presentert her (5).

Til diskusjonen og til formuleringen av fortegnelsen over læringsmål forelå det for øvrig et (udatert og usignert) notat fra Det medisinske fakultet ved UiO om hvilke ord man var pålagt å bruke. I et så vidt uryddig temaområde kan felles ordbruk ubetinget være nyttig, slik at man ikke snakker «fordi hverandre». Men også disse ordene kunne vært gjenstand for drøfting.

Drøftingen av læringsutbytter hang sømløst sammen med drøftingen av felles eksamensformer som var satt på neste dags program. I denne bolken drøftet man viktige temaer som elektronisk eksamen og andre nyere former for testing av kunnskaper og ferdigheter. Multiple choice-eksamen kom også opp denne gang, med denne eksamensformens fordeler og ulemper.

Anne Kveim Lie fortalte om det nye kommersielle nett-tilbudet passmedicine.com som er skreddersydd for at studentene skal bestå eksamen – og nettopp det. Ettersom eksamen er sterkt styrende for hva studentene leser, lærer seg og legger vekt på, blir hvordan man legger an eksamen og utformer eksamensoppgavene noe av det viktigste man gjør i en harmoniseringsprosess. Utarbeidelse av lærebøker og annet undervisningsmateriell bør også rette seg etter dette.

Vedtak: Det ble enighet om å sette opp eksamensoppgaver som hovedsak ved neste års samling, som foreløpig er planlagt i Trøndelag i mai 2019.

Lærebøker for grunnutdanning og spesialistutdanning for leger og til opplæring av andre grupper

Henning Mørland, leder for Norsk forening for samfunnsmedisin (NSAM), redegjorde for den nye spesialiststrukturen og den nye spesialistutdanningen, som er regulert i en ny forskrift. Studentene blir nå autorisert og kan «­slippes løs på befolkningen» ved avlagt cand. med. eksamen, mens de før måtte gjennom halvannet års turnustjeneste før de fikk autorisasjonspapiret i ­hånden.

Turnustjenesten er erstattet av en første obligatorisk del av spesialistutdanningen (LIS1). Første kull startet sin sykehustjeneste i denne 1.9.2017, og skal over i kommunehelsetjenesten fra 1.9.2018. Når første del er gjennomført, kan legene gå videre til de enkelte spesialitetene (LIS2 og LIS3), de første fra 1.3.2019. Sammenliknet med den gamle strukturen er alle grenspesialiteter omgjort til hovedspesialiteter.

Spesialistgodkjenningen skal bygge på at fastsatte læringsmål er oppnådd og godkjent. Det er således både en kvalitativ vurdering og kvantitative krav til gjennomført tjeneste. Alle spesialiteter har læringsmål som er hjemlet som vedlegg til spesialitetsforskriften. System og regelverk for allmenn­medisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin er gjort mest mulig analoge med sykehusspesialitetene.

Universitetene har ingen formell rolle eller noe formelt ansvar i spesialistutdanningen, men universitetslærere vil fortsatt være viktige som lærerkrefter.

Magnus Løberg (UiO) fortalte om KloK-faget i Oslo (Kunnskapshåndtering, leiing og kvalitetsforbedring), et fag som undervises i studiets moduler 3, 7 og 8 og på mange måter supplerer samfunnsmedisinundervisningen. Noe tilsvarende finnes også i Trondheim og Tromsø.

Lærebøker ble drøftet i forbindelse med alt dette. Lærebøker bør lages slik at de kan være til nytte både i legenes grunnutdanning og i spesialistutdanningen, blant annet fordi de har definisjonsmakt over hva som hører med og hva som faller utenfor fagområdet, især hvis det til grunn for dem ligger et sett av læringsmål som det er allmenn enighet om.

Diskusjonen gikk mye på i hvilken grad man kunne klare seg med, eventuelt burde fortrekke, enklere materiale. Dette kunne være Powerpointutskrifter, nettsider som stadig oppdateres, opptrykte kompendier med relevante artikler etc. Ole Jacob Møllerløkken (UiB) refererte erfaringer med bruk av den elektroniske læreboka i arbeidsmedisin.

Konklusjonen på meningsutvekslingene var at det nok fortsatt var aktu­elt med overgripende lærebøker, f. eks. som den læreboka i samfunnsmedisin som har vært drøftet ved de tre foregående interfakultære samlingene. Det viste seg også i diskusjonen at flere av de tilstedeværende, og også andre, syslet med lærebokprosjekter innefor sine spesialområder, f. eks. trygde­medisin, sosialmedisin og medisinsk historie.

Betydningen av å ha en referansegruppe med deltakere fra de ulike fakultetene, ble understreket. For den overgripende læreboka i samfunnsmedisin som har vært drøftet på tidligere møter og som Magne Nylenna har under arbeid på Gyldendal Akademisk, ble det eksplisitt satt ned en referansegruppe til støtte for forfatteren. Vedtak: Referansegruppe for Nylennas lærebok i samfunnsmedisin består av Johanne Laue (UiT), Anne Kveim Lie (UiO), Ingvild Fossgard Sandøy (UiB) og Gunnhild Åberge Vie (NTNU).

Veien videre

I siste del av møtet ble det knyttet tettere bånd mellom fagene og møtestedet man befant seg på, nemlig NaKuHel-senteret. Annette Sett Gjessing fortalte om aktivitetene i Asker. De ulike NKuHel-aktivitetene ble drøftet og satt opp mot en utvikling der man hadde fått større behov for et supplement til det vanlige helsevesenet, kombinert med et behov for profesjonell helsefremming. Foredragsholderen arbeidet med salutogen tenkning i praksis, blant annet i samarbeid med høgskoler og universiteter, blant annet i undervisning på masternivå. Hennes erfaring var for øvrig at sykepleiere ofte var bedre enn leger i salutogen tenkning.

Oppsummering og oppfølging

Det lot til å være allmenn enighet om at møtet hadde vært vellykket. To viktige mål i møteserien var nå nådd, nemlig 1) at man ønsket å harmonisere undervisningen i samfunnsmedisinske fag mellom de fire fakultetene, og 2) at man støttet utarbeidelse av lærestoff i henhold til dette.

Det var enighet om å arrangere et nytt møte i 2019. Dette ble foreslått lagt til Trøndelag i mai 2019, og med eksamensoppgaver som et hovedtema.

Vedlegg 1: Deltakerliste