4.1 Økonomisk utvikling i de ytre vestlige distriktene

Trelasthandel, sagbruksvirksomhet og skipsfart var fra gammelt av den næringsmessige basis for kystdistriktene i Telemark. Næringslivet i Telemark var, sommange steder ellers iNorge, sterkt avhengig av internasjonale konjunktursvingninger. Siste halvdelen av 1800-tallet var vanskelige tider i så måte. Etter en nedgangsperiode i 1860-årene kom en kraftig oppgang i første del av 1870-årene. Dette skapte stor optimisme og førte til overinvestering i flere sentrale næringer. Men 20-årsperioden 1875–96 ble i hovedsak en sammenhengende depresjonsperiode med økonomisk stagnasjon, som særlig rammet skogbruk, trelast og skipsfart.^{* Nerbøvik 1986 s. 64-65.}

Dette gikk spesielt hardt ut over kommunene i Kragerø-distriktet, som i særlig grad var avhengig av trelasthandel, skipsfart og skipsbygging. Trelastprisene i utlandet sank helt ned til det halve etter 1875 og ble først varig bedre etter 1896 med unntak av en svak oppgang i første del av 1880- årene.* Steffens 1916 s. 299-300. Overgangen fra seilskip til dampskip gikk langsomt i Kragerø, der det var mange eldre redere. Noe av denne nedgangen ble oppveiet av iseksporten, som nådde sitt høydepunkt rundt 1900.* Steffens 1916 s. 331. Kragerø var Norges største eksportør av is til Europa, og denne virksomheten var en vesentlig faktor for omleggingen til dampskip i distriktet, når denne først kom i gang. Tabell 1 illustrerer de økonomiske nedgangstidene i Kragerø by i 1880- og 1890-årene:* Steffens 1916 s. 291-94

Også annen virksomhet slet i motgang i Kragerø-distriktet mot slutten av 1800-tallet. Ødegården apatitgruver i Bamble herred startet i 1872 og var blant de største i Telemark. Verket hadde sitt høydepunkt i begynnelsen av 1880-årene, da rundt 800 mann arbeidet der.* Sem 1987 s. 57. En mengde kjøpmenn og håndverkere slo seg ned, og i 1883 fikk tettstedet egen fast lege, som bodde ved verket. En sykekasse basert på midler både fra arbeidernes lønn og bidrag fra verket ble opprettet alt i 1875.* Sem 1987 s. 160. Arbeidslønningene var gode etter datidens forhold, men virksomheten gikk kraftig tilbake i 1890- årene på grunn av konkurranse med apatitproduksjon i utlandet, særlig i Amerika.* Sem 1987 s. 91-100. Fra 1880-årene kom storindustri til Bamble i forbindelse med produksjon av papir og cellulose med Bamble Cellulosefabrik, som forårsaket betydelige miljøproblem (artikkel 6).

Som ellers i kystdistriktene var fiskeri her en viktig næring fra gammel tid. Fiskerne solgte fisken selv, inntil fiskehandlerne tok over. Betydelig eksport foregikk fra Langesund som hadde isfri havn. I 1890-årene kom overgangen til trålfiske etter reker.* Årskrift for Bamble historielag 1980 s.135.

4.2 Økonomisk utvikling i Skien og de ytre områdene i øst

I motsetning til de vestlige kystområdene gjennomgikk de østlige områdene i Telemark en betydelig vekstperiode i tiårene fram mot 1900. Dette omfattet i særlig grad Skien by og de folkerike nabokommunene Solum og Gjerpen. Skien bys beliggenhet gjorde at byen tidlig ble det administrative sentrum i regionen. Under siste delen av 1800-tallet kom et nytt oppsving i sagbruksdriften, som hadde sin bakgrunn i ny industri og nye produkter. Telemark kom tidlig med i utviklingen av treforedlingsindustrien, som for alvor skulle gjøre Norge til et industriland.

I 1860-årene var næringsvirksomhet og handel i Skien preget av passivitet. Dette endret seg i 1870-årene, da næringslivet ble modernisert gjennom etablering av nye høvlerier og tresliperier for produksjon av tremasse.* Østvedt 1959 s. 2. Gjennom dette åpnet det seg nye muligheter for å utnytte mer av tømmeret. Kombinasjonen av store mengder vanntilgang, havneforhold for store skip og god kapitaltilgang var bakgrunnen for disse nye intitiativene. Denmoderne tremasseproduksjonen ble kombinertmed annen virksomhet som mekanisk verksted, metallstøperi, møllebruk og frørenseri. Med utgangspunkt i tresliperiene ble såUnion bruk stiftet i 1873med sikte på papirproduksjon, som etter hvert gav arbeid til mange og ble en grunnpilar for næringslivet i Skiensdistriktet fram til vår egen tid.* Østvedt 1959 s. 28. Et tresliperi ved Skotfoss i Solum herred – 6 mil nord for Skien – ble i 1882 slått sammen med Union til ett firma for å produsere papir, cellulose og tremasse.* Østvedt 1959 s. 67. I 1890-årene og videre var det stor byggevirksomhet på Skotfoss, og en tettstedsbebyggelse vokste fram her.* Helland 1900 (II) s. 308. Papirproduksjonen ved Union var snart den største i Skandinavia. Ved inngangen til 1900-tallet var det rundt ti betydelige treforedlingsanlegg i dette området. Det var først og fremst overgangen fra trelasthandel til tremasseproduksjon som gjorde at Skiensdistriktet hadde økonomisk framgang på tross av nedgangstidene. I 1880- årene komdet også i gang tresliperier iGjerpen, og her lå ogsåNorges første fabrikk for produksjon av sulfittcellulose på Vadrette anlagt i 1884. I disse årene ble det også startet opp fabrikasjon av teglstein og flere steinbrudd i Gjerpen herred.^{* Christensen 1978 s. 793-810.}

Sammen med den store bybrannen i Skien i 1886 førte den nye virksomheten til at det ble en hektisk virksomhet med en stor mengde fremmede arbeidere og håndverkere, som strømmet til distriktet både fra nabobyer, fra hovedstaden og fra Sverige og Tyskland.* Østvedt 1959 s. 232. En rekke industrielle anlegg ble etablert eller videreutviklet i Skien i 1880- og 1890-årene, selv om det ikke var mange nyetableringer av stort format. Et unntak var Skien Aktiemølle, grunnlagt i 1891, som var en erstatning for den gamle møllevirksomheten, somforsvant i bybrannen.* Østvedt 1959 s. 302. I 1898 hadde Skien by 25 industribedrifter med en samlet arbeidsstyrke på 655 personer.* Helland 1900 (II) s. 119. Dette var grunnlaget for veksten i samlet formue (se tabell 2) og i befolkningsmengde i Skien i nittiårene.

I Porsgrunn-Eidanger-området fikk treskurd og trelasthandel et oppsving etter 1860, delvis som en følge av at denne virksomheten i Skien ble erstattet av tremasseproduksjon der.* Tønnessen J. N. 1957 s. 289. I Porsgrunn var det ikke naturlige forutsetninger for tremasseindustri. Byen og området rundt fikk derfor merke følgene av krisen som rammet trelasteksporten og seilskipsfarten utover i 1880-årene. Men ledig arbeidskraft og kapitalakkumulasjon gjorde det likevel mulig å etablere en betydelig industrivirksomhet på tross av de dårlige tidene.* Tønnessen J. N. 1957 s.353. Den klart største bedriften var Porsgrunn porselensfabrikk, grunnlagt i 1887, som i 1895 hadde 208 arbeidere.^{* Helland 1900(II) s. 65.}

4.3 Trange tider i bondesamfunnene i de indre og midtre distriktene

Helt framtil 1900 var det jordbruk og skogbruk somdannet grunnlaget for bosetningen i størstedelen av indre og midtre Telemark. Utgangspunktet var selvbergingshusholdet basert på tradisjonelt jordbruk, mens skogen gav et visst overskudd i penger. Den store befolkningsøkningen gjennom 1800-tallet førte til at det ble trangt om plassen. Resultatet var at garder ble oppdelt og marginale områder dyrket opp av husmenn. Utvandringen lettet presset noe, og mange fikk etter hvert kjøpe den jorda de hadde drevet. Men en stor gruppe ble værende som tjenestefolk eller eiendomsløse arbeidere. Disse var særlig sårbare for økonomiske svingninger, og under dette skiktet var en betydelig gruppe fattige.

Overgangen fra selvberging til pengehushold var et framtredende trekk i mange telemarksbygder gjennom siste del av 1800-tallet. Kommunelege Glatved i Drangedal beskriver de økonomiske og sosiale forholdene i sin årsberetning for 1883.* Glatved PB 1883: Håndskrevet årsrapport om økonomiske og sosiale forhold i Drangedal herred fra kommunelege Glatved. Vedlegg til medisinalberetning fra Kragerø legedistrikt 1883. Skogbruket var viktigste næringsvei. Jordbruket og derved matproduksjonen kom i bakgrunnen, slik at bygdene måtte innføre viktige matvarer som mel, smør, kjøtt og flesk og ellers alminnelige forbruksvarer. På grunn av «overdreven» skoghogst oppsto en stor «inderstestand », altså lønnsarbeidere i skogbruket. Tidligere gjorde dårlige kommunikasjoner at maten i hovedsak måtte produseres innenbygds, der husmannsvesenet vokste fram og kulminerte i 1860-årene. Senere skapte nye handelsmenn, veier og skipstrafikk på innsjøene liv og røre i den tidligere avstengte bygda. Dette førte til en overgang fra husmenn med jord til lønnsarbeidere. Disse levde «fra hånden til munden», unge gutter tjente like mye som voksne menn og giftet seg tidligere enn før, men hadde ingen ting å falle tilbake på. Kosten for lønnsarbeiderfamiliene var mer ensidig enn for husmannfamiliene, og doktor Glatved mente å ha konstatert at sykeligheten også var større.

En del industristeder i midtre og øvre Telemark var sentrale elementer i bygdesamfunnene på 1800-tallet. Et slikt sted var Ulefoss, der det hadde vært sagbruk fra gammel tid. Slekten Aall hadde drevet dette fra slutten av 1700-tallet og satte i gang med tremasseproduksjon i 1880-årene. Denne virksomheten vokste betydelig fram mot 1900.* Ytterbøe 1975 s. 203-205. Ulefos Jernværk var den andre gamle bedriften på dette industristedet. Familien Cappelen omdannet det gamle jernverket basert på Fensgruvene i Holla til jernstøperi. I tillegg drev Cappelen sagbruksvirksomhet og fra rundt 1890 også produksjon av tremasse. I 1891 bodde det 831mennesker i verkets arbeiderboliger.Det var 10,8 personer per hus, som var vesentlig større boligtetthet enn i Telemark for øvrig, også i byene. Lønnen for vanlige arbeidere var relativt god. Jernverksdriften var hele tiden koblet til Fensgruvene, somi siste halvdel av 1800-tallet sto for en betydelig del av Norges samlede rujernproduksjon.^{* Ytterbøe 1975 s. 244-264.}

Gruvedriften har lange tradisjoner i Telemark og gav periodevis kjærkommen sysselsetning også i øvre Telemark. Men forkomstene var gjerne for små til stabil drift over lengre tid. Åmdal kopperverk i Vest-Telemark hadde vært drevet i perioder fra 1690-årene.* Grimdalen 1996 s. 460-463. Under flere engelske selskaper økte produksjonen fra 1870-årene til en topp i 1884, da over 300 personer arbeidet ved verket. Arbeidere kom fra mange kanter, og gruvesamfunnet var nokså isolert fra bygdesamfunnet for øvrig, slik det ofte var i slike sammenhenger. Arbeidet var helsefarlig, og verket hadde egen doktor.* Grimdalen 1996 s. 470-71. Men fallende kobberpriser førte til at driften ble kraftig redusert i 1890-årene, og fra 1888 til 1893 gikk arbeidsstokken ned fra 313 til 101 arbeidere.^{* Grimdalen 1996 s. 473.}

Det første tresliperiet ved Tinnefossen ved Notodden kom i drift i 1872, men markedet var da dårlig.* Hansen 1963 s. 42-52. Etter et forsøk med en papirfabrikk i 1888 ble en ny bedrift – Tinfos Papirfabrik – anlagt i 1894, og denne virksomheten medvirket til framveksten av Notodden som administrativt senter og veiknutepunkt i de indre, østlige områdene i Telemark. Sett i forhold til lønningene i jordbruket var lønningene ved Tinfos ganske høye, og det var 12 timers arbeidsdag.^{* Hansen 1963 s. 69-70.}

4.4 Sentrale trekk ved befolkningsutviklingen

Befolkningsutviklingen i Telemark i siste halvdel av 1800-tallet er godt dokumentert gjennom folketellingene i 1855, 1865, 1875, 1891 og 1900. Tabell 3 viser forandringer i folkemengder i alle byer og herreder i Telemark i disse årene, gruppert etter de sju legedistriktene. I to tilfeller er tall for enkelte sogn ført opp, fordi grensene for legedistriktene her ikke følger herredsgrensene. Det gjelder for Hovin ogMøsstrand sogn.

Det framgår at hele det ytre østlige området og i særlig grad Skien by og de to folkerike nabokommunene hadde en kraftig befolksvekst, mens det tilsvarende vestlige området opplevde en nedgang, særlig for Kragerø by og Bamble herred.

I de midtre og øvre bygdene var det i hovedtrekk en betydelig befolkningsnedgang først i perioden, som avtok fram mot århundreskiftet. Her spilte en rekke lokale forhold inn. I Hollen herred økte befolkningen på grunn av ekspansjonen i industrivirksomheten på Ulefoss, mens de fleste herredene opplevde fraflytting. Også Heddal herred i Sauland fikk økt befolkning på grunn av framveksten av Notodden som administrasjonsenter og knutepunkt for trafikken fra Kongsberg. Befolkningsnedgangen i Lårdal legedistrikt før 1900 skyldtes i særlig grad nedgangen i industrivirksomheten ved Åmdal gruver iMo herred.

I Skien-distriktet økte gruppen 15–30 år som følge av de økonomiske oppgangstidene, da personer i arbeidsdyktig alder strømmet til både fra de indre distriktene i Telemark og fra steder lengre borte. I Kragerø-distriktet skjedde det en viss forskyvning mot eldre aldersgrupper, noe som trolig hadde sammenhengmed nedgangen i arbeidmuligheter innen skipsfarten i 1890-årene. I de øvrige distriktene Lårdal og Tinn avtok antall personer i gruppen 15–30 år,mens gruppen over 60 år økte.Utvandring og flytting til byene var særlig stor i disse indre distriktene. Også i Kviteseid og Hollen økte andelen over 60 år. I det østlige området, Sauland legedistrikt, snudde utviklingen noe i 1890-årene, men folketellingen for 1891 for dette distriktet viser tilsvarende økning innen de eldre aldersgruppene som de for andre indre distriktene.

4.5 Samferdselen

Gjennom middelalderen og helt fram til nyere tid var Telemark på mange måter et lukket land. Særlig gjaldt dette de øvre bygdene, der det oppsto en kultur med et sterkt særpreg. Telemark skiller seg fra de fleste andre bygdene i Norge ved at der ikke er et hoveddalføre, men derimot mange mindre som deler seg utover som greinene på et tre. Fra mange av disse kunne man i eldre tid bare komme i kontaktmed sentrale strøk ved reise over store innsjøer, noe som var særlig problematisk vinterstid. I forbindelse med nasjonalromantikken i første del av 1800-tallet ble Telemark oppdaget av norske landskapsmalere og noe senere av folkeminnesamlere.

Rundt 1850 skjedde det store forandringer, idet nye kommunikasjoner og industri gjorde sitt inntog. Hovedveien fra Skien over Ulefoss og oppover i Telemark ble lenge vedlikeholdt av gårdeierne, som også hadde plikt til å holde den farbar om vinteren.* Ytterbøe 1975 s. 64-65. Veidekket var dårlig, vedlikeholdet mangelfullt, og mange satte seg fast særlig i vårløsningen. Først etter 1900 ble veien gruslagt og vedlikeholdet utført av veivoktere.

Fram til midten av 1800-tallet hadde bøndene skyssplikt, etter hvert mot betaling. I 1860-årene kom opprettelsen av skysstasjoner, som ble finansiert av kommunene og bortsatt til stasjonsholdere mot godtgjørelse og skjenkerett.* Ytterbøe 1975 s. 74. Trafikken på de store innsjøene langs vassdragene fra Skien og oppover i fylket hadde fra gammelt hatt stor betydning.Det var et stort framskritt da det ble satt igang transport med dampskip på disse.

Mellom Skien og Heddal ble hjulbåten «Stadsråd Stang» satt i drift i 1852. Samtidig ble en tilsvarende båt «St.Olav» satt i drift på vannene inn- over i Vest-Telemark. Av hensyn til tømmertransport, turisttrafikk og annen samferdsel ble så Telemarkskanalen bygget og fullført i 1892, først til Nordsjø og videre til Heddal, og noe senere fra Nordsjø til Dalen. Dette førte også med seg en betydelig veibygging mellom kanalbåtenes anløpsteder og bygdene omkring. På denne måten ble også vesentlige deler av de vestlige fjellbygdene trukket ut av isolasjonen.

Under siste del av 1800-tallet ble også jernbane, veinett med skysstasjoner, innsjø-dampskip og kystbåttrafikk bygd ut.* Helland 1900(I) s. 506-43. I 1876 kom det dampskip mellom Kristiania og Skien for vare- og persontrafikk.* Østvedt 1959 s. 89. Jarlsbergbanen fra Drammen gjennom Vestfold til Skien sto ferdig i 1882, med sidelinje til Brevik i 1895. Derfra gikk det båtruter videre sørover langs kysten. Veinettet i Telemark var stort sett i dårlig stand før 1900 også etter datidens målestokk. Ca. halvparten var bygget med sterke stigninger og dårlig veidekke, slik at transportevnen ikke var stor. Vedlikeholdet var mangelfullt mange steder, særlig der det foregikk ved pliktarbeid og ikke ved veivoktere.^{* Ytterbøe 1975 s. 64.}

4.6 Oppsummering

Den økonomiske utviklingen i Telemark i den lange nedgangsperioden 1875–96 var ulik i de forskjellige distriktene. For distriktet rundt Kragerø var disse årene svært vanskelige som følge av krisen innen trelasthandel og skipsfarten basert på seilskip, og resulterte i at den samlede formuen og befolkningsmengden sank i 1890-årene. Distriktet rundt Skien opplevde økonomisk oppgang basert på overgang fra trelasthandel til tremasseproduksjon. Befolkningsmengden økte i stadig raskere tempo fram mot århundreskiftet som følge av stor tilstrømning av innenlandsk og utenlandsk arbeidskraft. En sterk utbygning av samferdselen i Telemark både til vanns og til lands medvirket til dette og åpnet også gradvis de indre distriktene. Disse lå mer geografisk isolert i Telemark enn i andre regioner, fordi trafikken ikke passerte gjennom ett hoveddalføre. De gamle bondesamfunnene gikk i denne perioden for alvor over fra selvberging til pengehushold, og nyutvikling av industrivirksomhet kom i gang flere steder, som Notodden, Ulefoss og Åmdal, selv om flere av disse fikk økonomiske problemer i 1890-årene.

I perioden 1860–1900 framstår Telemark som en region med store forskjeller i samfunnsutviklingen, og således egnet for et studium av hvordan dette innvirket på folkehelsen og det lokale helsearbeidet etter at sunnhetsloven kom i 1860.