Anatomiens arne

Hva med å forflytte seg flere hundre år bakover i medisinens historie og å være der hvor de store anatomer studerte og arbeidet? Der for eksempel Andreas Vesalius (1514 – 1564) eller William Harvey (1578 – 1657) hadde sin gange, eller der Marcello Malpighi (1628 – 1694) underviste og skapte fagene histologi og embryologi?

I Bologna er dette mulig. Langs den store, noe halvferdig utseende S. Petroniusbasilikaen midt i byens sentrum går en handlegate. Som så mange steder ellers går fortauet overdekket av en søylerekke. De forskjelligste slags forretninger har sine elegante utstillinger ut mot kolonnaden, riktig et sted å flanere.

Den medisinsk-historisk interesserte turisten går imidlertid vaktsomt bortover langs forretningene og ser etter en port som fører inn til kvartalets indre. Der er den. Fra en firkantet gårdsplass med søyler fører en gammel trapp opp til annen etasje, der det første man legger merke til er fargerike veggdekorasjoner med navn og omtale av blant annet kjente medisinere. Du oppdager at du står ved inngangen til et meget stort bibliotek. Det er imidlertid ikke det du er ute etter. Du spør damen i resepsjonen om det ikke ville være mulig å få se det gamle anatomiteateret? Joda, hun finner frem et nøkkelknippe, tar deg med bort i søylehallen mot gårdsplassen og låser opp.

Da er du tilbake i renessansen. Du står i det auditoriet fra kobberstikkene – et rektangulært rom , rikt dekorert med utskårne trefigurer, med benker rundt et disseksjonsbord.

På vei sørover gjennom Italia legger man uten videre merke til hvordan byen Bologna ligger ved en naturlig overgang mellom det flate slettelandet i nord og det kuperte landskapet lenger syd og vest. Denne beliggenheten, midt i ferdselen, har selvsagt også vært medvirkende til byens sentrale posisjon innenfor kulturlivet. Bologna er således et av de eldste universitetene i Europa, grunnlagt 1119.

Universitetet befant seg lenge rundt i byen i forskjellige lokaler , men i 1561 bestemte pave Pius IV at alt skulle samles i én bygning. Denne fikk navnet Palazzo dell’Archiginnasio og sto ferdig i 1563. Her holdt Universitetet til inntil 1803, da flyttet det til Palazzo Poggi i nærheten – en bygning som fortsatt er universitet, men som nå (1990) gir et ytre preg av alt annet enn vitenskap og skjønne kunster; plakater og spraybokser har gjort sitt inntog overalt.

Det er altså til det forhenværende universitetsbygget man skal gå hvis man er en historisk eskapist. Og jeg kan forsikre – kontrasten til livet utenfor er voldsom.

I Itakia er man vant til at murverk er det vanlige i gamle bygninger. Når auditoriet som nå kan sees i Palazzo dell’Archiginnasio, det anatomiske teater som ble innredet i 1637, er holdt i tre, beror dette på en gammel tradisjon om at innredninger for vitenskapelig aktivitet skulle kunne demonteres og flyttes hvis behovet meldte seg. Det gjorde det åpenbart ikke. Det nye auditoriet var for øvrig innrettet spesielt for anatomiens bruk, noe man tydelig ser.

Enkelte mindre forandringer er blitt foretatt i årenes løp, blant annet ble i 1732 to figurer ved talerstolen erstattet med figurer som viser kroppens muskler.

Den 29.1.1944 var imidlertid en trist dag for den gamle bygningen. Som følge av et bombeangrep raste deler av den sammen, men den er blitt pietetsfullt restauret – til glede for pilegrimer til medisinens Mekka.

Slik ser i dag Bolognas gamle universitet ut fra utsiden – ikke mye som forteller om fortidens vitenskap. Men strengt tatt er det lite som er nytt. Falmede fresker til minne om de gamle augurer finnes i søylegangen i annen etasje.* Siden jeg tok bildene i 1990 er universitetsanlegget i Bologna blitt fint oppusset. (alle foto ØL 1990)

Over disseksjonsbordet svever Apollon utskåret i tre.

Tidsskr Nor Lægeforen 1991;111:801, 803, 805.