Hvor er halen?

Når nyttårsskifter inntrer, ynder journalister, avistegnere og andre kulturbærere å være allegoriske. Det nye året fremstilles gjerne som et nyfødt barn, mens det gamle året vakler ut i en oldings skikkelse. Og så parafraseres det dypsindig over alt som ligger bak oss, og over de nye mulighetene, alt det ukjente som nå ligger foran.

Det er en fare med metaforer. Folk kan begynne å spekulere over dem. Henge seg opp i dem. Den lille babyen for eksempel. Som i henhold til norsk forventet levetid for tiden (1994) skal leve sitt liv med ca. 74,9 ganger den normale hastighet hvis det er en gutt, og i et enda mer oppjaget tempo, 80,6 ganger så raskt, hvis det er en pike.

Skal året bestå av barnelall på etterjulsvinteren, pubertetsopprør når våren melder sin ankomst, en smule voksen kreativitet når sommeren kommer (men da drar alle på ferie), tiltakende reaksjonært stabeiseri om høsten? Før året tar til å røre rundt i senil tåke oppunder jul?

Kanskje er det slik, bare at vi ikke har tenkt over det.

Men da lurer jeg på følgende: Er et noen små tegn, er det noe ved den nyfødte som kan gi en pekepinn om hvordan året blir? Har ungen f. eks. anlegg til horn, det ville være interessant for mange. Stikker det frem noe som kan bli til en hestehov? For den saks skyld en dårelokk?

Eller skjuler det seg en hale? Er det en hulder som vokser opp?

Kanskje er det simpelthen den skinnbarlige vi holder i armene. Der Geschwänzte er en omskrivning av djevelen på tysk, og det er nok ikke for ingenting.

Se godt etter halen i januar. Er den der, vil det nok ha gitt seg utslag innen desember.

En bacchantinde holder en drueklase i vejret for en lille satyr. Relieff i marmor, utført i Roma i 1833 av Bertel Thorvaldsen (1770 – 1848), nå i Thorvaldsens museum i København. Foto ØL.

Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: 5.