article

Å lære å se

Blant de forkunnskapene jeg synes folk burde ha før de bli sluppet inn på et medisinstudium , er en viss innsikt i kunsthistorie. Mange vil synes dette er et nokså sært krav å sette, men jeg mener det alvorlig. Det er ikke kunstkunnskapene jeg først og fremst tenker på, men det er den evnen man oppøver til å se og til å tolke det man ser. Det er egenskaper som etter mitt skjønn er helt vesentlige i alt legearbeid. Å observere og registrere og syntetisere observasjonene, for deretter å sette dem inn sin sammenheng. Det er det vi må gjøre når vi stiller en diagnose, og det er det samme vi må gjøre for å få noe ut av et kunstverk.

Man må begynne tidlig. Jeg tror det er meget viktig å lære barn å oppleve kunst mens de er små. Lære at kunst er et språk som må forstås. Forstår de språket, da skjønner de også fortellingen.

Jeg hadde for mange år siden med meg junior i Alte Pinakothek i München. Vi travet rundt. Jeg fortalte entusiastisk, og han hørte interessert etter. Men da vi kom ut, sa han plutselig:

Du, fattern, det var fine bilder, men det var jo det samme hele tiden. – ??

– Ja, det var bebudelsen og Maria og korsfestelsen og Leda med svanen og alt det der om igjen og om igjen.

Jeg hadde ikke sett på kunsten på den måten. Det er klart at alt det som ligger bak kunsten, sammenhengen, symbolikken og hentydningene, det må man være eldre for å forstå. Barn og unge er konkrete.

Derfor må innføringen i kunst og kunsthistorie være konkret, tilpasset utviklingsnivået. For eksempel la barna tegne det de ser. Oppleve det konkrete gjennom fingrene, så får den intellektuelle opplevelsen komme på et senere modningstrinn.

Det er imponerende å se hvordan museumslærere kan få stoffet til å fenge når det blir lagt frem på rett måte.

Forsidebildet er fra museet for moderne kunst i Mexico City, der bl.a. det kjente bildet De to Fridaer (1939) av Frida Kahlo (1907 – 54) henger. Her satt skoleklassen musestille og opplevde kunst.

En god bakgrunn for dem av elevene som senere måtte bli leger.

Øivind Larsen

Tidsskr Nor Lægeforen 2001; 121: 2247.