Rikshospital fra 1826 – men hvordan?

Rikshospitalet ble åpnet i 1826. Den første historieboken om Rikshospitalet ble gitt ut allerede i 1827, og det var Frederik Holst som hadde skrevet den.* Larsen Ø, Børdahl PE. Hvorfor et ”almindeligt Hospital for Riget”? S. 11-26 i: Natvig JB, Børdahl PE, Larsen Ø, Swärd E. red. De tre Riker – Rikshospitalet 1826-2001. Oslo: Gyldendal akademisk, 2001. Her forteller han om alle overveielsene bakom opprettelsen av hospitalet. Tross høy sykelighet var det ikke tradisjon for å ty til sykehusinnleggelse uten i spesielle tilfelle, f. eks. smittefare eller situasjoner der det å ligge syk hjemme, ofte langvarig, ikke var mulig. Og ofte var det ikke offentlige midler til dette heller.

Det var imidlertid klart at sykehus beregnet på behandling med restitusjon som mål, ikke bare oppbevaring av pasienter, var et behov som tvang seg fram.

Det nye medisinske fakultetet trengte et undervisningshospital av tilsvarende type som Det kongelige Frederiks Hospital i København. Studentene måtte få anledning til å se og å lære om slike sykdommer og skader som de ville treffe på når de sto der på egen hånd i sin praksis. Sammensetningen av pasientpopulasjonen de fikk lære å kjenne under studiet måtte tilsvare læringsmålene. Da trengte man et stort hospital som betjente en stor befolkning. Å finne ut hvordan forskjellige hensyn skulle veies mot hverandre i en slik sak, var slett ikke lett.

I Christiania var man heldig fordi Militærhospitalet i Akersgata, den store tømmerbygningen som var oppført 1805–1807, allerede sto der. Den kunne oppgraderes fra å være nøkternt militærleirpreget til å fylle de krav man den gang hadde til et sivilt sykehus. Åpningen av Rikshospitalet i 1826 var begynnelsen på en lang utviklingsprosess. Det var et stort sprang forover for norsk medisin – man var nå kommet på linje med utlandet når det gjaldt klinisk undervisning – om enn det nye undervisningssykehuset foreløpig ikke kunne måle seg med forbildene i København, Wien, Berlin og Paris.

Medisinsk kunnskapsflyt systematiseres – tidsskriftet Eyr

I København var det et stort universitetsbibliotek, også med medisinsk litteratur. I bygningen til det kirurgiske akademi i Norgesgade (i 1877 omdøpt til Bredgade), som lå vegg i vegg med Frederiks Hospital, var det også bøker og fagtidsskrifter. Det ble en prioritert oppgave for det ferske universitetet i Norge å bygge opp et tilsvarende fagbibliotek.

Medisinske tidsskrifter kunne man også abonnere på i Norge. Et problem var naturlig nok økonomien, men viktigere for anvendeligheten var det at vi ikke hadde tidsskrifter som formidlet norsk kunnskap til norske lesere. Det forelå et informasjonsbehov som ikke var dekket.

Dette behovet for nasjonale medier gjaldt også andre fag. En løsning var da å etablere «hybridtidsskrifter». Forskjellige fagfelt som delte publikasjonskanal, måtte ikke være altfor ulike, for da ble det blant annet vanskelig å verve abonnenter. Det ble forsøkt å ha med medisinsk stoff i Tidsskrift for Naturvidenskaberne. Det var blitt opprettet i 1823. Frederik Holst redigerte medisinsk stoff der i 1824 og 1825. Det viste seg da at det ikke var gangbart å blande elitistisk vitenskap fra andre fag, rettet mot de høyere akademiske sirkler, med jordnær informasjon om medisin og helse for praktiserende leger. Derfor skjedde det i 1826 noe som i det medisinhistoriske bakspeilet var banebrytende: Det første norske, rendyrkede medisinske fagtidsskriftet kom ut med sitt første nummer.* Nylenna M, Larsen Ø. Eyr –portrett av et tidsskrift. Michael 2015; 12: Supplement 17.

Tidsskriftet ble kalt Eyr etter den nordiske gudinne for helse. Michael Skjelderup og Frederik Holst var redaktører. I årene fram til siste nummer i 1837 ble det her publisert lærerike medisinske kasuistikker, statistikk over helse og helsetjenester, presentasjon av nye bøker. referater fra utenlandske medisinske tidsskrifter, foruten aktuelle notiser og praktisk informasjon, alt holdt i et godt, norsk, medisinsk fagspråk.

Eyr hadde en tydelig pedagogisk profil. Blant annet står det mye om de såkalte responsa medica, om hvordan man skal avfatte medisinske uttalelser. Dette må sees i sammenheng med redaktøren Michael Skjelderups interesse for rettsmedisin. Norge på 1800-tallet var tidvis et voldelig samfunn, der legen kunne bli tilkalt for å utferdige uttalelser om skader eller dødsfall. Slike uttalelser kunne bli avgjørende rettsdokumenter. Derfor måtte de være klare, grundige, etterrettelige og skrevet slik at de var forståelige for lesere utenfor medisinen. Selv godt utdannede leger hadde nødvendigvis ikke så mye erfaring med å forfatte uttalelser.

Øvrighetspersoners famling med penn og papir i et omseggripende byråkrati fant for øvrig sted i mange sammenhenger på denne tiden. Den første norske «musikal», braksuksessen fra 1825 Fjeldeventyret, lagd av forfatteren Henrik Anker Bjerregaard (1792–1842) og komponisten Waldemar Thrane (1790–1828), har da også omgangen med snirklete kansellispråk som et hovedpoeng. Skuespillet er munter komedie i dag, men hadde alvorig og aktuell snert på 1820-tallet. En leges uttalelse kunne for den anklagede bety forskjellen mellom streng straff og frifinnelse når retten ble satt.

Prosjektet Eyr var så vidt ettertiden kan forstå, finansiert gjennom abonnementsinntekter. Med en målgruppe som var i størrelsesordenen 150, var bare det å få tidsskriftet utgitt, en bragd i seg selv. Tabell 9.5. viser størrelsen på det norske medisinske miljøet rundt 1826. Det nye tidsskriftet hadde riktignok også noen andre interessenter på sin adresseliste. Uansett: Antallet potensielle lesere var ikke stort. Et eget, nasjonalt fagtidsskrift ble likevel en milepæl for etableringen av en nasjonal, norsk medisin.

En bremsende faktor for spredning av kunnskap i Norge via skriftlige medier, var dårlig leselys, spesielt i mørketiden og før parafinlampen ble oppfunnet i 1853. Vi må anta at dette slo til også for Eyr.

Læseselskabet – hovedstadens leger tar grep

Ved midten av 1820-årene hadde flere leger vært på studiereiser til utlandet, og forståelsen av hvor nødvendig det var å ha god kontakt med utenlandsk medisin var økende. Det nye universitetsbiblioteket abonnerte således på en del sentrale internasjonale tidsskrifter. De i den medisinske verden som var ivrige etter å følge med, syntes ikke dette var nok. Bevilgningene til universitetsbiblioteket strakk ikke til for å betale for flere abonnementer, blant annet fordi bibliotekets driftsmidler også skulle gå med til nedbetaling av gjeld.

Tretten personer, hvis navn vi dessverre ikke kjenner nøyaktig, men som åpenbart tilhørte Christianiamiljøet slik vi kjenner det fra Eyr, dannet derfor sommeren 1826 et «Læseselskab».* Grøn F. Det norske medicinske Selskab 1833-1933. Festskrift ved Selskabets 100-års jubileum. Oslo: Steenske boktrykkeri Johannes Bjørnstad A/S, 1933. (Figur 9.6.) Som vi skjønner av tabell 9.5. var det medisinske miljøet i Christiania lite og tett. Det er derfor ikke å undres over at leseselskapet ikke etterlot seg noe arkivmateriale som – i det minste til nå – har latt seg oppdrive. Tretten personer, der det fleste omgikkes daglig, trengte neppe formalia for å bli enige om hvordan tidsskrifter skulle sirkuleres. Sannsynligvis er det Frederik Holsts anbefalinger vi aner i utvalget av tidsskrifter – han hadde nettopp vært på studiereise i Frankrike og England.

Se gjennom de to fortegnelsene i figur 9.7 og 9.8 over Leseselskapets og Universitetsbibliotekets tidsskrifter. Begge listene er interessante. Universitetsbiblioteket hadde valgt i hovedsak tyske tidsskrifter og to danske. Læseselskabets liste hadde mer flukt over seg, med abonnement på franske, engelske og endog et amerikansk tidsskrift.

Legg også merke til at flere av tidsskriftene ser ut til å være gitt ut av sammenslutninger av leger. Dette er et tegn på den «assosiasjonsånden» som etter hvert også kom til Norge. Disse sidene fra Eyr hever enhver tvil om at det var de tretten legenes initiativ til å slutte seg sammen i et Læseselskab som var starten på den foreningen som ble til Det norske medicinske Selskab, uansett om formaliseringen av denne først skjedde i 1833.

Det er ingen svenske tidsskrifter på listene. Fra Danmark savnes Bibliothek for Læger, opprettet 1809. Hvorfor?

En ting er sikkert: Hvis medlemmene av Læseselskabet skulle pløye seg gjennom alle tidsskriftene etter at budet hadde vært der hver uke, og attpåtil hadde vært på Universitetsbiblioteket og fordypet seg i tidsskriftene der, har de hatt det travelt. Men mulighetene for å holde seg faglig oppdatert på toppnivå må unektelig ha vært til stede.

Tre tiltak med langsiktige virkninger

Opprettelsen av Rikshospitalet, oppstarten av Eyr og stiftelsen av Læseselskabet i 1926 kan også sees i et transisjonsperspektiv. De utgjør hver for seg begynnelsen på en utvikling som over tid spredte seg og ble alminnelig akseptert, slik at et nye nivåer innstilte seg etter en tid, her på tre felter.

Hva et sykehus skulle være, var ikke klart definert rundt 1800. Det fantes sykehus som bare var «hus for syke», dvs. for syke som ikke kunne forpleies der de bodde. Lasaretter til bruk under epidemier var slik. Militærlasarettene kom i samme kategori.

Sykehus som tross navnet sykehus bare hadde en funksjon som fattighus og sykehjem, har vi her i boken allerede hørt om fra Rosteds Kongsberg. En institusjon for spedalske som St. Jørgens Hospital i Bergen var innrettet for pasienter med en spesiell diagnose. Det samme var radesykehusene rundt i landet, beregnet for pasienter med den særnorske sykdommen Radesyge, den Holst hadde skrevet doktoravhandling om.

I Christiania hadde vi et spesialsykehus for kjønnssykdommer.*Holmberg S. Det veneriske sykehus – det første kurative sykehus i Norge. Michael 2023; 20: 47-63. Vi hadde altså i og for seg helseinstitusjoner, men de var for spesielle grupper og det var ingen fellesnevner. Det nærmeste vi kom et alminnelig sykehus for befolkningen, beregnet på allmenn sykdomsbehandling, var antakelig det såkalte Civile Sygehus i Christiania, der professor Sørenssen styrte. Det var egentlig ikke «alminnelige sykehus» av noen størrelse i Norge, slik det var ute i verden. Eksempler: Det kongelige Frederiks Hospital i København var fra 1757 og Wiener allgemeines Krankenhaus hadde historie tilbake til 1693.

Det nye Rikshospitalet satte standard for hvordan et alminnelig sykehus skulle være, i samsvar med tidens krav. Utviklingen gjennom to hundre år fram til i dag har vært kronglete, men idealene om å være en offentlig institusjon som har sykdomsbehandling som målsetting for egen virksomhet, eventuelt som kan formidle behandling for de fleste andre aktuelle sykdommer og pasientgrupper, står fast. I tillegg har det vært en norm om forskning, om å skape ny kunnskap, blant annet ved å systematisere erfaringer fra arbeidet ved sykehuset. Og det akademiske rasjonale for å opprette Rikshospitalet var at det skulle gis undervisning.

Etableringen av Eyr hadde likeledes etterdønninger som fortsatt er der.. Her presenterte redaktørene medisinsk kunnskap og relevant kontekst innenfor en ramme som de mente passet for en lege i Norge. Stoffet var avfattet i et norsk medisinsk språk som var faglig presist, men som også kunne leses av andre. Den pedagogiske linjen var klar – f. eks. er kasuistikkene gjerne så detaljerte at de kan leses med utbytte den dag i dag, da som grunnlag for å stille en moderne diagnose og for å vurdere datidens behandling – tross de metodiske problemene slik tolkning av eldre medisinsk kildemateriale medfører.

Leger og fagutvikling

To store artikler om den nye medisinerutdanningen i Norge hadde vært publisert i det både den gang og nå litt vanskelig tilgjengelige, men nå digitaliserte tidsskriftet Budstikken (1824, nr. 26–33 og 1827, nr. 73–79). Artiklene er oppsummert i Eyr (1827;2:261–267). Der etterlyses mer vitenskapelighet blant medisinerstudentene.

Figur 9.8 Transkripsjon av liste i figur 9.7 (Eyr 1827; 2: 78–79)

Med sin praktiske målsetting skiller medisinerne seg litt fra studenter i andre fag. Her hadde Eyr en klar profil – som allment tidsskrift for leger skulle det være plass for toveis kommunikasjon, dvs. manuskripter fra leserne. Slik ble det også. Eyr skapte en standard for formidling av medisinsk kunnskap gjennom å være et allment fagtidsskrift. Det ble videreført gjennom etterfølgeren Norsk Magazin for

Lægevidenskaben. Det hadde en førende rolle som oppdaterende fagtidsskrift for leger fra 1840 og i 99 år. Magazinet gikk imidlertid inn i den nordiske fellessatsingen Nordisk medicin i 1939, uten at det kan sees at denne viktige forandringen hadde vært skikkelig forberedt. Magazinet mistet da sin selvstendige betydning for norsk medisin, selv om norsk medisinsk stoff fortsatt var å finne i Nordisk medicins spalter sammen med annet.

Fra 1886 til 1939 hadde Magazinet en konkurrent, nemlig det fortsatt eksisterende og etter hvert store Tidsskrift for Den norske legeforening. Det har – og har hatt – en mer standspolitisk målsetting. Likevel formidles nye forskningsresultater og oppdaterende kunnskap der.

Det var Eyr som slo an tonen i norsk medisinsk tidsskriftflora. Med Eyr ble en norm knesatt – normen om at leger skal holde seg faglig oppdatert. Eyrs redaktører bidro dermed til utformingen av en nasjonal legerolle.

Læseselskabet var uttrykk for et ønske om vitenskapelighet. Dette ønsket hadde to aspekter – det ene var selvsagt å formidle ny og oppdatert kunnskap til bruk i praktisk medisin. Det andre formålet var å styrke legestandens anseelse blant andre akademikere. Dette siste må sees i lys av at man i de første årtiene hadde to typer legestudenter, de som hadde lært latin og avlagt examen artium, og de som var tatt opp til studiet uten å ha lært latin, de såkalte preliminarister. Sammenliknet med andre studentgrupper kunne derfor medisinerne bli oppfattet som en broket skare.

Ideen om Læseselskabet smittet. I årene like etterpå fikk vi leseselskap som abonnerte på medisinske tidsskrifter også i enkelte andre norske byer. Å få inn tilegnelse av ny kunnskap som en integrert del av medisinsk virke, ble tilstrebet og også oppnådd.

I 1829 ble det blant annet startet et såkalt «øvelsesselskap» for medisinske studenter i Christiania, den første spore til Medicinerforeningen. Her var opplegget at studentene skulle møtes og presentere medisinsk kunnskap for hverandre. Universitetslærernes ønske om vitenskapelighet hadde slått an.

De første universitetslærerne la stor vekt på kunnskapsformidling og stimulering av egen kunnskapsutvikling. De nye medisinerne skulle være med på å skape kunnskapsgrunnlaget for sitt eget arbeid – å forvalte det faglige grunnlaget for det de gjorde i sitt yrke.. I studiet av profesjoner, undersøkelser av utviklingen av forskjellige yrker, er det at gruppen har hånd om eget kunnskapsgrunnlag ansett som et av de viktigste kjennetegnene som definerer en profesjon.

Hendingene i 1826 var således starten på mye.