Den demografiske transisjon
Fra ca. 1815 og fram til 1930-årene skjedde det en langsom forandring av befolkningssammensetningen i Norge, fra et land med høye tall for fødsler og død til det motsatte, lave fødsels- og dødstall. Sammen med forandringer i levekårene, medisinen, helsevesenet og samfunnet ellers bevirket dette at det stilte seg inn en ny normaltilstand også for folkehelsen. I forhold til enkeltmenneskenes tidsperspektiv innenfor denne lange perioden, kommer de lange linjene egentlig først fram når man ser på transisjonen i historisk lys.
Finn fram Statistisk Årbok for året 2000.*Statistisk årbok. Oslo: Statistisk sentralbyrå, 2000- Se på figuren som dekker forsatsen, og som her er gjengitt som figur 3.1. Eller enda bedre: Slå opp i Espen Søbyes store bok Folkemengdes bevegelse 1735–2014 – En tabellstudie* Søbye E. Folkemengdens bevegelse 1735-2014 – En tabellstudie. Oslo: Forlaget Oktober AS, 2014. og les om hvordan den norske befolkningens størrelse og sammensetning har endret seg som følge av ytre og indre krefter. Men hva med helsen oppi alt dette, for enkeltindividene og på det overordnede plan – folkehelsen?
Se nøye på figur 3.1.og tenk over hva den forteller. Den er et langsgående bilde av forandringene i den norske befolkningens dødelighet, fødselstall og migrasjon. Vi ser av alle kurvene at befolkningen har forandret seg totalt på de 265 år som diagrammet dekker. Søbyes bok går enda lenger fram mot vår tid. Vi har gått fra én befolkningsmessig og helsemessig normaltilstand til en annen normaltilstand. Innenfor perioden spriker kurvene, før de samler seg når den nye normalen er i sikte. Befolkningen er blitt en annen, ikke bare fordi menneskene er blitt noen andre, men fordi sammensetningen av befolkningen er annerledes.* Larsen Ø. Transisjonsbegrepet og velferdsstaten. Michael 2014; 11: 516-529. Artikkelen står i Michael hefte 4, 2014, årgang 11 og har tittelen De langsomme forandringer. Heftet inneholder flere relevante artikler.
Innenfor figurens tidsspenn er selve den demografiske transisjon en kortere, men likevel lang periode som skiller seg ut. Den skjer fra ca.1815 som en langsom forandring, i løpet av godt over hundre år før den flater ut.
Det er vanlig å dele den demografiske transisjon inn i faser, der det i den første er høy dødelighet og mange barnefødsler, slik det var i Norge fram til 1800-tallet, deretter en fase hvor forholdene gjør at dødeligheten synker, mens fødselstallet holder seg høyt, slik at folketallet øker. Deretter kommer en tredje fase der det blir færre fødsler, men folketallet øker likevel, fordi folk blir eldre. I den fjerde fasen har både dødelighet og fruktbarhet nådd lave nivåer, slik at befolkningsveksten stanser opp, hvis ikke andre mekanismer kommer inn, slik som f. eks. innvandring.
.jpg)
Figur 3.1. Den demografiske transisjon i Norge 1735–2000.
(Figur fra forsatsoppslaget i Statistisk Årbok 2000.)
Alt etter forutsetninger og påvirkninger kan disse fasene være noe forskjellige, også innenfor de enkelte samfunn, sosialt og geografisk. For Norges vedkommende er 1800-tallet den perioden da det meste foregikk. Samfunnet beveget seg langsomt fra en normaltilstand til en annen – som en tilsynelatende avsluttet prosess. Derfor konsentrerer vi oss her om dette tidsrommet.
En dystopisk framtidspessimist vil kunne stille spørsmålet om det er helt sikkert at den demografiske transisjon er en avsluttet prosess. Kanskje kan utviklingen skru seg selv tilbake. Det er nok av historiske eksempler på sivilisasjoner som er gått mer eller mindre under. Romerrikets fall er et av dem.
Fra allmennhistorien vet si at det også er andre, betydningsfulle transisjoner innenfor samme tidsperiode som ikke er med på figuren, f. eks. innenfor økonomi, utdanning, personlige holdninger, sykdomsoppfatning og mye mer. De hører også med i folkehelsekonteksten. Men ikke alt skjedde på samme tid. Dette har betydning for hvordan folk som levde innenfor perioden opplevde sin tid. For dem var det sannsynligvis klart at de var på vei inn i en «ny normaltilstand». Deres opplevelse av samtiden dannet premisser for avgjørelser som i sin tur virket inn på prosessen videre. Derfor blir kildesituasjonen for den som ser tilbake påvirket av samtidens oppfatninger.
Eksempel: De døde forteller ikke. Ved den demografiske transisjonens begynnelse er dødeligheten blant spedbarn, barn og unge meget høy. Vi vet fra tallene hvilket helseproblem dette var, men vi vet lite om hvordan de som døde opplevde sin sykdom og død. Snart var de bare tall. Dette slo inn på flere måter. Blant annet ble sykdomsbetegnelsene forholdsvis lite spesifiserte, fordi ordene og uttrykkene man brukte, dekket behovet. Det ble annerledes da dødeligheten sank og de som døde oftere var eldre med et sykdomsforløp av langvarig sykdom bak seg. Et godt eksempel er tuberkulosen, en sykdom som fikk nye spredningsbetingelser i det nye samfunnet på 1800-tallet. (Se figur 1.1.) Den medførte, som vi skal se i egne kapitler senere i boken, plager og problemer på mange plan. Tuberkulosen var en svøpe som herjet med samfunnet. I historiens lys kan en sykdom som for tiden er bekjempet, også bli til tall i statistikken. For en beskrivelse av tidens folkehelse er imidlertid opplevelsen av sykdommen og dens innflytelse essensiell.
Slike demografiske transisjoner har foregått – og foregår fortsatt, eventuelt har ennå ikke begynt – også i andre av verdens samfunn. Tidspunkt og hastighet er oftest forskjellig, men mønsteret later til å være allment. På et visst tidspunkt i samfunnsutviklingen ser det ut til å komme en slik demografisk transisjon – kanskje en naturlov?
Folkehelse er underlagt et samspill mellom ytre og indre faktorer, og også en balanse mellom kortsiktig og langsiktig perspektiv. Situasjonen i 1800-tallets Norge er et utgangspunkt for å drøfte nettopp dette – de langsomme forandringer og de lange linjer i historien.