Sykdom. skader og risiko gjennom yrket

I kyst-Norge, der kontakten med omverdenen kunne være mer livlig enn i innlandet, var det et problem at når båtene som kom inn, brakte de også med seg smitte. Ved de store fiskeriene i sesongen dro mange båtlag av sted til der fisken var, med midlertidig boplass i enkle og overfylte fiskevær. Dette var effektiv yrkesbetinget smitteoverføring. At man enkelte steder valgte å opprette egne fiskerilegeordninger og sykestuer i sesongen, var en naturlig konsekvens. Kanskje hjalp dette den enkelte syke og løste praktiske problemer for båtlaget, men om ordningen bremset eller forverret smitten, kan diskuteres. Alternativene var få. Den midlertidige arbeidsmigrasjonen som fiskeriene medførte, var viktig i store deler av kyst-Norge, og dannet blant annet premisser for hvordan helsetjenesten ble utbygd f. eks. i Nordland fylke.* Fiskerihelsetjenesten. Fiskerienes rolle i utviklingen av det nordlandske helsevesen. Nordland fylkeskommune, 2003.

Det er mulig at slik nær kontakt med forskjellig smittestoff førte til noen grad av immunitet. Men det hjalp ikke så mye dersom det var forrige smittebølge man hadde ervervet motstandskraft mot, mens det nå var ny smitte som kom inn utenfra. Man måtte mestre så godt man kunne Ofte var folkemedisinske husråd like effektive som det legen kunne tilby. Det er således grunn til å anta at for store deler av befolkningen var holdningene til sykdom annerledes enn senere – man aksepterte mer.

Det gjaldt også innenfor arbeidslivet, men med et skille mellom dem som hadde sitt daglige virke i egen bedrift, f. eks. på eget gårdsbruk eller i sin egen sjark, og dem som hadde sitt arbeid i f. eks. en industribedrift, der arbeidsmiljøet ofte ble et forhandlingstema for å få klarere ansvarsfordeling. Arbeidstilsynet, først kalt Fabrikktilsynet, ble opprettet i 1893. Fabrikkinspektørene hadde stor makt i sin innsats mot skader og sykdommer som skyldtes arbeidet.

Fiske, sjøfart og arbeid på eller ved sjøen var farlig. Forlis og drukningsulykker var hyppige. Dette tiltok også, ettersom skipsfarten utviklet seg, og Norge lenge hang igjen og fant det lønnsomt å benytte gammeldagse seilfartøyer, også etter at damp og motor var kommet til. Transport av varer der tiden underveis ikke var så viktig, var en nisje for tradisjonelle seilskip. 1894 skal ha vært et «annuus horribilis» for ulykker på sjøen.* Søbye E. 1894 – annuus horribilis. Oslo: Statistisk sentralbyrå, 2000. (artikkel, ssb.no) Også her får man – sett i historiens lys – en følelse av man i større grad aksepterte livets utrygghet. Men en nihilistisk innstilling er en tvilsom mestringsstrategi.

Aksepten for at sjøfolk mistet livet ved forlis, drukning og sykdommer, især smittsomme, hang sammen med markedet som styrte skipsfarten. Norge hadde ved slutten av århundret en handelsflåte som hadde vokst formidabelt. Det var et stort antall relativt små treskip som ble utkonkurrert da dampskipene overtok hegemoniet på sjøen. I 1878 var det 63 000 sjøfolk i Norge. I 1890-årne var det rundt 200 skipsforlis i året. Antall personer som årlig mistet livet var gjennomsnittlig 231. De gamle treskipene var ofte bygd, eid og bemannet lokalt. For å sikre inntjeningen var det fristende med overlast, f. eks. dekkslast, og det kunne bidra til forlis. Dampskip kunne være fem ganger så dyre, så overgang til damp krevde en annen finansiering og eierstruktur. Mange norske sjøfolk måtte bøte med livet på grunn av den langsomme omstillingen. Hvorvidt det i dette lå kyniske kalkyler bakom fra rederinæringens side, er et spørsmål vi lar ligge her.

«Akerselva, du gamle du grå»

er første linje i en velkjent vise fra 1906 av Vilhelm Dybwad (1863–1950). Den er et egnet eksempel å bruke som utgangspunkt for å se på de konstant pågående langsomme forandringene i industriens framvekst.

Den 9,8 km lange Akerselva i Oslo har et fall på 149 meter og 20 naturlige fosser. Kraften fra samtlige av dem ble tidlig tatt i bruk på forskjellig vis. Elvebreddene på begge sider ble tett bebygd med industribygg. Dette ga en konsentrasjon av arbeidsplasser som i seg selv var en urbaniseringsfaktor. Samtidig ble elva brukt som vannkilde – og som resipient fra kloakk og spillvann fra bedrifter. Forebygging av vannbåren smitte fra Akerselva ble en viktig oppgave for byens helsemyndigheter. Elva har derfor også på andre måter en spesiell plass i hovedstadens helsehistorie.

Det er bra at historien om fortidens arbeidsplasser bevares. Men «stillbilder» av fortiden kan kamuflere samtidighetens dynamikk. Eksemplet Akerselva igjen: Siden industrialiseringen begynte, har det her foregått kontinuerlige forandringer hele tiden. Bedrifter, bygninger, forurensninger og farlige arbeidsplasser har kommet og gått. Ved slutningen av den demografiske transisjon kunne det se ut som om Akerselva hadde gjennomgått en transisjon den også, fra en normaltilstand som en landsens elv til en ny normal som hovedpulsåren i en blomstrende industri.

Århundret som fulgte etter 1900, viser imidlertid at det for Akerselvas vedkommende ikke var noen transisjon likevel. Langsomt inntraff forandringer som førte deler av elvemiljøet tilbake til slik det engang var. På 2000-tallet var det igjen klart vann, laks og kreps i Akerselva. Livsfarlige reimskiver, utslipp av kjemikalier, industrirøyk og støy var blitt borte. Verken romantiserende bevaring eller litterære elendighetsbeskrivelser yter rettferdighet til arbeidsmiljøets utvikling –på godt og vondt.

Også 1800-rallets jordbruk hadde mange faremomenter innbakt, selv om mange av oppgavene og arbeidsteknikkene hadde lange og uendrede tradisjoner. Enten arbeidet foregikk i skogen, på sagbruket, på jordet eller i fjøset var faren for å bli skadet alltid tilstede. Besøker man et landbruksmuseum og har arbeidsmedisinske øyne, vil man kunne forbauses over hvor lite hensyn det ofte var tatt for å forebygge skader. Og brakk man et bein eller en arm, eventuelt satte øksen i kneet, kunne det være svært alvorlig. I denne delen av arbeidslivet var kampen mot tradisjoner og uforsiktighet seig. Den tiltakende mekaniseringen i landbruket førte ofte med seg en del forebyggende tiltak fra utstyrsprodusentenes side. Men verneutstyr oppfattes ofte som noe som både er i veien og noe for pyser. Traktorer velter fortsatt.

I historien om yrkesskadenes utvikling i Norge er det et eksempel som kan tjene som et sinnbilde – å bruke hjelm i arbeidet. Fra å være veikt ble det tøft. Til slutt er hjelmbruken blitt selvfølgelig. Man er naken på anleggsplassen uten hjelm. Men dette tok mange årtier.

Spørsmålet kan trekkes videre. Hvordan har tidens holdninger til arbeids- og industriutvikling vært med de åpenbare innvirkningene på natur, levekår og arbeidsmiljø? Var storbyens særpreg blikket mot framtiden? Var smelteverkrøyk i vestlandsfjorder lukten av penger? Hvilken rolle har individuell helse og folkehelse hatt som begrunnelse og argumentasjon? Dette er et forskningsområde i seg selv.

Arbeidsmedisin og folkehelse

Arbeidsforholdene i den nye industrien i de urbaniserte områdene er omfattende beskrevet, både faglitterært og i skjønnlitteraturen. Den industrielle revolusjon kom mange årtier senere i Norge enn i land vi sammenliknet oss med, f. eks. i England og Tyskland, så vi var forberedt.

Interessen for arbeidsmedisinske forhold var ganske tidlig på plass i den nye industrien. De nye arbeiderorganisasjonene støttet opp under dette, så det var en tydelig dynamikk. Arbeidsmedisinen utviklet seg sterkt både internasjonalt og i Norge framover inn på 1900-tallet. Store bedrifter var ofte paternalistisk styrt, og det var en fordel for denne utviklingen – forutsatt at bedriftene var en medspillere i helsearbeidet, slik de ofte var. Hygieneprofessor Haakon Natvigs (1905–2003) og overlege Eyvind Thiis-Evensen sr.’s (1906–1998) omfattende oversikt over utviklingen viser at arbeidsmedisin var et felt samtiden ikke tok lett på.* Detaljert beskrivelse og bibliografi i: Natvig H, Thiis-Evensen sen. E. Arbeidsmiljø og helse – Yrkeshygienens og berdiftshelsetjenestens frembrudd og utvikling i Norge. (1983, 2. utgave 1989.) Oslo: Norsk Bedriftshelsetjeneste, 1989.

Arbeidsmedisinen som medisinsk fagområde smeltet etter hvert sammen med de øvrige samfunnsmedisinske fagene og ble samlet under faget hygiene. Slik var det ved inngangen til 1900-tallet og slik forble det i ca. 50 år, da oppsplittingen i spesialfelt igjen gjorde det vanskelig å holde oversikten, både for dem som var innenfor og dem som var utenfor fagfeltene. Det var en overgripende sosialhygienisk tilnærming med impulser fra kontinentet som i første del av 1900-årene som var den rådende ideologi blant samfunnsmedisinske fagfolk.

Eksemplet mat til folket

Urbaniseringen medførte mange nye arbeidsoppgaver. La oss se på servicebransjer som eksempel. Å unngå skjemt mat ble en oppgave med nye dimensjoner når f. eks. en matforgiftning kunne ramme store grupper av befolkningen samtidig. Det offentlige hygienearbeidet fikk derfor næringsmiddelhygiene som en meget viktig komponent. Her kunne kommersielle interesser, kunnskapsmangel og mangelfulle praktiske erfaringer hos aktørene skape et urent farvann for hygieneinspektørene fra sunnhetskommisjonen.* Natvig H. Lærebok i hygiene. Oslo: Institusjonen Scheibler, 1958. Arbeidsmedisin og næringsmiddelhygiene kunne gli over i hverandre på denne tiden.

Se på bilde 25.3. fra Oslo Slaktehus. Både arbeidsmiljøet og håndteringen av slaktet. det som skal bli mat, gir sett med nåtidsøyne grunn til bekymring.

Industriell produksjon og distribusjon av mat og andre livsnødvendigheter til en bybefolkning som ikke lenger hadde samme bånd til primærnæringene, har sin egen interessante historie. En del av historien er at man her fikk et voksende antall nye arbeidsplasser med uvante potensielle helsepåvirkninger. I et høyt arbeidstempo kan pølsemakerens skarpe kniv lett komme borti en tommelfinger.

Også selve ernæringen måtte påkalle hygienikernes og helsemyndighetenes interesse. Eksempel: Produksjonen av smør hadde ikke kunnet følge med befolkningsøkningen, slik at margarin var kommet inn som et tilleggsprodukt, laget i nye fabrikker som måtte kontrolleres. At margarinen i seg selv kunne medføre helsefare, visste man ikke da.*Haanes H. Det farlige oljeeventyret: historien om hval- og fiskefett i margarinen. Stamsund: Orkana forlag, 2023.

Samfunnsvekst og folkehelse

Urbanisering og modernisering betydde ny vekst for samfunnet som sådant. Men tapte man noe? På individplanet har vi allerede omtalt svekkelsen av tradisjonelle kunnskaper og ferdigheter – «tacit knowledge». I primærnæringssamfunnet, eller hvis man hadde nære kontakter der, bare visste man hvordan hus skulle vedlikeholdes, ljåer skulle slipes, kaker skulle bakes, solbrenthet skulle behandles.

Yrkesdiversifiseringen har fortsatt og er faktisk blitt en beredskapsfaktor, når folk ikke lenger kan klare seg uten strøm, vann, mobiltelefon og matbutikk i nærheten. Dette er en langsom forandring og en lang historisk linje som også har med organiseringen av arbeidslivet å gjøre, og ikke bare er beredskaps- eller boligpolitikk.

Samfunn uten Oldenburgs kategorier?

Også når temaet er arbeidsforhold, må «first, second, and third places» sees i samspill med hverandre, hvis man bruker Oldenburgs analysemodell. La oss avrunde kapitlet med et eksempel der «first, second, and third place» var smeltet fullstendig sammen – et gammelt vestnorsk klyngetun, som vi ser i figur 25.4.