Innledning

Digitalisering har endret en rekke av premissene for bruk og distribusjon av bildediagnostikk i samfunnet. De organisatoriske tilpasninger har ennå ikke funnet sin form, men vi er inne i en tid med vesentlige endringer av systemisk kommunikasjon og teknologinivå generelt innen helsetjenesten. Det har blitt reist mye kritikk mot den medisinske omsorgen for eldre i sykehjem, både i dagspressen og i offentlige rapporter (1,2). Digital radiografi med ny detektorteknologi kan sammenkobles med lette, enkle røntgenapparater som er enkle å transportere og kan brukes ved sykesengen. Etter spesifikasjoner fra Frode Lærum ble det opprettet et samarbeid der utstyrsleverandøren Canon og deres norske representant Decotron AS satte sammen en enkel og lett transportabel prototyp for digital radiografi (fig. 1).

Høsten 2004 ble det igangsatt et prøveprosjekt i Oslo med følgende målsettinger:

• 1. Prøve ut prototypen av lett røntgenutstyr med digital radiografidetektor, tilpasset mobile røntgenundersøkelser og med mulighet for elektronisk overføring av bildene på via bredbåndsnett eller via CD (compact disc).

• 2. Prøve ut transportsystemet og få erfaringer med å ta bildene i sykehjemsrommene.

  

• 3. Undersøke hensiktsmessighet i forhold til pasienter, rekvirenter og sykehjemmene i forhold til nåværende ordninger for polikliniske røntgenundersøkelser.

Prosjektet var finansiert av Høykom, et statlig program for innføring av bredbåndstjenester i offentlig sektor, administrert av Norges Forskningsråd.

Materialer og metoder

Pilotprosjektet ble gjennomført i tiden 1. oktober 2004 til 28. februar 2005 i Oslo. De to første månedene var tjenesten bare tilgjengelig for seks sykehjem. Senere kunne alle sykehjem i Oslo benytte seg av tjenesten, men det ble ikke tilstrebet å utnytte full kapasitet. Undersøkelsene kunne rekvireres av sykehjemsleger, og ble meldt direkte til utførende radiograf.

«Røntgenbilen» (fig. 2) var bemannet hverdager 0800–1600 med fast radiograf (Sigmund Oswold). Bildene ble tolket ved Ullevål universitetssykehus (UUS), Radiologisk divisjon, Seksjon for muskel- skjelett (overlege Johan Castberg Hellund). Arkiv- og svarhåndtering inngikk i UUS’ ordinære poliklinikk. Ved øyeblikkelig hjelp og tilstander som trengte umiddelbar behandling ble sykehjemmet varslet telefonisk av ansvarlig radiolog. Dersom radiografen så, eller fikk melding om, forandringer som krevde umiddelbar sykehusinnleggelse, laget han en ekstra CD-plate som kunne følge pasienten til bruk for lokalsykehuset.

Diskusjon

Senere år har det ved en rekke anledninger blitt pekt på mangelfull standard på medisinske tjenester i sykehjem (1, 2). Å gi adgang til mobil røntgenservice kan bety en begynnelse for utvidet medisinsk service overfor den største – og voksende – institusjonaliserte pasientgruppen i Norge. Pasientene er svært dårlige og nesten enhver forflytning av dem vil føre til stress og traumatisering. Det er derfor et sterkt etisk imperativ i å kunne gi dem helsetjenester av palliativ og funksjonsforbedrende art i det miljøet de er. Erfaringene tilsier også at dersom de må flyttes til sykehus, vil det medføre lange opphold før de kan tilbakeføres (E. Møinichen, pers. komm).

Erfaringene fra dette pilotprosjektet med «røntgenbil» i Oslo gir grunnlag for videre utprøving og systematisk organisering av en slik diagnostikk tjeneste. Prototypen av lett røntgenutstyr med digital radiografidetektor, var stabil og robust. Læringsperioden for apparatur og arbeidsmåte var nokså kort, og det var færre problemer med prototype-utstyret enn det vi hadde forventet.

Transport og det å ta bildene i sykehjemsrommene gikk greitt. Apparatet var lett å forflytte og det var plass nok ved sengene til å få tatt bildene, selv om noe improvisasjon måtte finne sted.

På tross av minimal informasjon om tilbudet, økte etterspørselen og antall sykehjem som benyttet seg av det raskt. Det ble mot slutten av perioden gjort fra 1–7 undersøkelser pr. dag, på tross av at høy kapasitetsutnyttelse ikke var målet med undersøkelsen. Svært mange sykehjemsleger og annet personale uttrykte spontant at de ønsker et slikt tilbud med mobil røntgen.

Spørreundersøkelsen var hemmet av at vi i prosjektet ikke hadde anledning til å føre eget pasientregister. Svarprosenten indikerer at vår undersøkelse må følges opp med mer systematiske, prospektive «outcome»- undersøkelser.

Imidlertid er resultatene fra de svarene som kom inn svært klare. 72 % var skjelettundersøkelser. Det var forventet ettersom falltendens og degenerative lidelser er velkjente fenomener blant geriatriske pasienter. Majoriteten av undersøkelsene hadde konsekvenser for behandling og/eller pleie.13 % av pasientene hadde ikke fått noe alternativt bildediagnostisk tilbud, som regel på grunn av dårlig almenntilstand. I fire tilfeller hadde strev og omkostninger med å få pasienten til røntgen blitt for stort, selv om pasienten selv egentlig kunne klart det (mistanke om degenerative lidelser, mindre alvorlige traumer).

For 14 % av pasientene i materialet hadde sykehusinnleggelse blitt alternativet til mobil røntgen, og halvparten av disse ville blitt sendt med ambulanse. Til sammen hadde dette gitt betydelige alternativkostnader for helsevesenet.

8 % av pasientene ble innlagt som følge av, eller etter bruk av den mobile tjenesten. Disse ville egentlig ikke hatt behov for tjenesten, ettersom de kunne blitt røntgenundersøkt etter innleggelse. Men det betyr også at 92 % av de som benyttet seg av tjenesten, kunne undersøkes i sine vante omgivelser og slapp å forflyttes. I samfunnsøkonomisk perspektiv fikk man et merforbruk av tjenesten hos de 13 % som var for dårlige eller ikke ville blitt sendt til røntgenundersøkelse av annen grunn. En tilbudsindusert økning i forbruk av røntgentjenester er ikke vurdert, men vil sannsynligvis også finne sted.

Konklusjoner

Erfaringene med prøveprosjektet gir sterke holdepunkter for at mobil røntgenservice til sykehjemspasienter vil gi en teknisk robust tjeneste med betydelige gevinster for majoriteten av brukerne. Det vil bidra til å heve den medisinske kvaliteten, unngå sykehusinnleggelser og pasienttransporter, og gi bedre diagnostisk presisjon og muligheter for pasientbehandling lokalt i sykehjemmene.