Andre grupper som også kan etterspørre mobil service

Andre grupper som det kan være uetisk, uhensiktsmessig, eller ressurskrevende å forflytte for røntgendiagnostikk, vil man sannsynligvis finne i hospicer, rehabiliteringsinstitusjoner, fengsler, ved store arrangementer, katastrofer, omsorgsboliger og i enkelttilfeller endog i private hjem. Behovene for slike grupper er ikke vurdert her. Men det er sannsynlig at det vil bli en tilbudsindusert etterspørsel for mobil røntgenservice også blant slike når tjenesten først er etablert.

Hvor mange biler med røntgenutstyr vil være nødvendig?

I større byer med korte avstander vil man med en bil kunne utføre inntil tolv undersøkelser per dag. Beregnet ut fra 250 arbeidsdager i året mellom 0800 og 1600, og ingen aktivitet søn-/hellig- og feriedager, vil kapasiteten være inntil 3000 undersøkelser per bil per år. Antakelig vil mellom fire og åtte undersøkelser per bil per dag være et mer realistisk aktivitetsnivå, dvs. 1500 undersøkelser pr bil i året.

Utover landet vil kapasiteten pr bil være omvendt proporsjonal med kjøreavstanden. Apparatkostnadene pr undersøkelse øker proporsjonal med kjøreavstandene; jo færre undersøkelser, jo høyere apparatkostnader.

Kapasitet og driftskostnad pr bil vil avhenge av hvilken sammensetning av institusjoner den enkelte bil skal betjene i forhold til bilens base, beregnet ut fra antall beboere i hvert sykehjem (behov) og avstand. Kostnaden pr undersøkelse må derfor beregnes for hvert enkelt sykehjem. Antakelig er det pga geografiske avstander behov for over 35 biler på landsbasis.

I Helse Øst RHF bor 1/3 av den norske befolkning. I denne landsdelen er det høy befolkningskonsentrasjon og forholdsvis korte avstander. Med en kapasitet på ca 1500 undersøkelser per bil/år, synes 6–8 biler å være et rimelig behov på kort sikt.

Helse Nord RHF omfatter 430 000 mennesker, ca 10 % av befolkningen. I denne landsdelen er det svært store avstander som reduserer kapasiteten pr bil. Ved stipulert behov på rundt 3600 undersøkelser pr år, og kapasitet på to undersøkelser pr dag pga. kjøreavstander, kan det være behov for sju «røntgenbiler» her. Behovene i de regionene som omfattes av de øvrige tre RHF’ene vil antakelig ligge mellom disse tall.

Risiko for dobbeltkjøring med ambulanse for pasienter som må innlegges pga røntgenfunn, kan kompenseres ved å bruke større biler med utstyrt for båretransport. Da kan man ta pasient og følgeperson med fra sykehjemmet ved behov for returtransport. Det kan gi samfunnsøkonomisk gevinst, ettersom dobbelkjøring med ambulanse unngås. Direktiver, profesjonsavtaler og definisjoner for ambulansetransporter kan hemme innføring av en slik praksis.

Investeringskostnader

Bil

Bilene som skal bringe det tekniske utstyr rundt, kan være ganske små og lette, men utstyrt med rullestolrampe for lasting og transport av røntgenutstyret. De bør være tempererte av hensyn til elektronikken, men kan ellers være utstyrt som varebil. Det må være plass til blyfrakker og annet periferiog kommunikasjonsutstyr.

I forprosjektet er det benyttet en Renault Kangoo personbil for rullestoltransport.

Kostnad kr. 200 000–350 000 per enhet.

I områder med store avstander kan det være hensiktsmessig å ha mulighet for å ta med pasienten tilbake til base/sykehus, i tilfelle undersøkelsen viser at innleggelse er påkrevd. Da vil man trenge en større bil for å kunne ta med sykebåre og følgeperson i tillegg til røntgenapparatet.

Kostnad for større bil med mulighet for båretransport estimeres til kr. 350 000 – 400 000.

Røntgenapparat og detektor

Apparatene benyttet i forprosjektet har vært av type Sedecal DRAGON SP-HF 4.0 med integrert Canon computer og CXDI-50G digital røntgendetektor. Ordinær listepris er kr. 1 550 000 inkl. mva.

Ved større anskaffelser og innkjøp, og ved at flere alternative leverandører etter hvert kommer inn på markedet med kompatibelt utstyr, vil man anta at kostnaden for røntgenutstyr og detektor over tid reduseres noe.

Annet/IT

Lap-top PC for overføring av data via WLAN kr. 20 000

Blyfrakker og periferiutstyr, mobiltelefon og GPS: kr 30 000

Estimert investeringskostnad pr bilenhet min. kr. 1 500 000, max. kr. 1 900 000

Driftskostnader

Betaling/takster

Ettersom de regionale helseforetak har «leverer»-ansvar for spesialisthelsetjenester og pasienttransporter, vil de også være den naturlige instans for finansiering av mobil medisinsk service utenfor sykehus.

Dette kan skje gjennom rammeavtaler, driftstilskudd, eller på grunnlag av anbudsutskriving.

Helseforetakene kan velge å organisere tjenestene selv, eller delegere dem til et av sine underforetak. Men de kan også gå inn i avtaler med andre (eller alle) de andre regionale helseforetakene for en overregional/nasjonal organisering, der det enkelte RHF betaler for sin del av tjenestene etter en avtalt fordelingsnøkkel.

Det finnes ingen egne, offentlige takster for mobile røntgenundersøkelser. Erfaringer viser at det tar flere år å få etablert slike. Men det er presedens for at takster, for eksempel for alternative eller sammenlignbare helsetjenester, kan brukes etter avtale med Helse- og omsorgsdepartementet/ Rikstrygdeverket. Nåværende takster for konvensjonelle røntgenundersøkelser (inkl. egenandel) i RTV-systemet vil alene ikke kunne dekke utgiftene for mobile røntgentjenester.

Alternativkostnadene etter tariff for ambulansetransporter (to per poliklinisk undersøkelse) vil godt kunne dekke driftsutgiftene for «røntgenbiler ». En kombinert anvendelse av takstene for ambulanse og røntgen, kan etter avtale benyttes dersom man velger å sette i gang en tjeneste før ordinære takster foreligger. Da ville man vinne erfaringer som kan gi bedre oversikt over de reelle kostnadene som bør ligge til grunn for offentlige takster ved ordinær drift.

Oppgaver for en overregional operasjonssentral

• * Overvåke tjenestens kvalitet og effektivitet, ha det overordnede ansvar for alle deler av tjenesten.

• * Flåtestyring; sikre god ressursutnyttelse og raske responstider for «røntgenbilene». Sentralen skal motta, distribuere og følge opp bestillinger fra hele landet.

• * Drive opplæring av personalet (radiografene) og fagutvikling av røntgentjenestene (i samarbeid med radiografene som betjener «røntgenbilene» og radiologene i tolkningssentralen).

• * Drive, sikre og videreutvikle data/kommunikasjonssystemene og standardisere programvare.

• * Innkjøp, vedlikehold og overvåkning av røntgenapparatene. Overvåke strålehygiene og dosimetri.

• * Innkjøp av de radiologiske tolkningstjenestene. Overvåke kvalitet og effektivitet (responstider/svar-rutiner) i den leverte radiologitjenesten og samhandlingen mellom denne, røntgenenhetene og sykehjemmene.

• * Ha drifts- og regnskapsansvar for personale og biler i befolkningstette områder

• * Eventuelt «outsource» regnskaps- og driftsansvar for noen enheter i marginale befolkningsområder til enkeltmannsforetak etter en «franchising» metode, for å komme nærmest mulig et solidarisk helsetjenestetilbud.

• * Være den organisatoriske basis for framtidig utvidelse av et tjenestetilbud til å omfatte annen medisinsk service utenfor sykehus (EKG, kliniskkjemiske tjenester, eventuelt video-/bildebaserte, telemedisinske spesialistkonsultasjoner for dermatologi, ØNH, m.v.)

For å øke den radiologiske kompetanse og effektivitet, bør tolkningstjenesten gis et stort volum, og dermed også sentraliseres til ett sted. Radiolog/tolkningstjenesten vil kunne forlange ny bildetaking ved mangelfulle projeksjoner eller dårlig eksponering. Radiologene må – som i dag – ha ansvar for å melde umiddelbart tilbake til rekvirerende lege ved tilstander som krever akutt behandling, ved mangelfulle pasientopplysninger eller indikasjoner for undersøkelsene.

Radiologitjenesten (bildetolkningen) kan «out-sources» i det offentlige eller private marked (til en radiologisk avdeling i sykehus eller privat institutt). Med dagens kommunikasjonsteknologi er det ikke behov for å benytte de ulike lokalsykehus’ røntgenavdelinger for bildetolkning. I løpet av få år vil man automatisk og rutinemessig kunne rute bilder og rapporter fra en tolkningssentral inn i lokalsykehusenes PACS-fil for vedkommende pasient. Derved blir undersøkelsene like tilgjengelig som om de skulle ha vært tatt i lokalsykehuset.

Bemanning og arbeidsflyt (Fig. 1)

Operasjonssentralen tar i mot rekvisisjoner, dirigerer bilene og har ansvar for å overvåke og koordinere alle deler av tjenesten.

«Røntgenbilene» vil være bemannet med, og kjørt av, en person med radiografisk spesialkompetanse. Etter rekvisisjon fra ansvarlig sykehjemslege kjører radiografen bilen fra base til sykehjem, triller apparatet opp på pasientens rom og foretar røntgenundersøkelsen. Bildet kommer på skjerm etter tre sekunder. Radiografen sjekker bildekvalitet og projeksjoner, eventuelt gjør en foreløpig tolkning og sjekker åpenbar patologi, før undersøkelsen sendes over nett eller brennes på CD-plate for endelig tolkning fra radiolog. Ved patologi brennes ekstra CD-plate som går med pasienten til lokalsykehuset om innleggelse er indisert.

Datafilen med undersøkelsen overføres til radiologs PACS-konsoll i tolkningssentralen over en av følgende alternativer:

• * Via trådløst WLAN til internett a) i sykehjemmet, b) ved WLAN Telenor «hot spot» ved Statoil-stasjoner.

• * Over bredbåndsnett fra stasjonær PC i sykehjemmet, eller fra radiografens lap-top tilkoblet annen lokal bredbånds-kontaktpunkt.

• * CD-plate avleveres røntgenavdelingen for nedlastning til sykehusets PACS (low-tech, men datasikker temporærløsning).

  

Tilgjengelighet

Den mobile røntgentjenesten bør som minimum være operativ mellom kl 0800 og 1700 fem dager i uka. Det er et kostnadsspørsmål om samfunnet ønsker tjenestetilbud med vakter for kveld og natt. Utenfor arbeidstid må pasienter som er akutte syke og trenger undersøkelser som ikke kan vente til neste dag, legges inn i / sendes poliklinisk til sykehus som ved dagens ordning.

Lokal organisering, nedslagområde som for enkeltforetak (HF/sykehus)

Man ville da ha fått en rekke uavhengige, små og mellomstore organisasjonsenheter rundt om i landet, fortrinnsvis kanskje i de tett befolkede områdene. Fordeler kan være at røntgenbilene nærmest kan administrere og styre seg selv, eller være et tillegg til tilsynelatende relatert virksomhet. Ulemper kan bli en mindre fokusert og fragmentert tjeneste som del av eksisterende enhet med annet primærfokus. De organisasjoner innen RHFene som tilsynelatende ligger nærmest i å organisere tjenestene ville kunne være:

• * Sykehus – ettersom de både har røntgenavdeling og ofte har nær tilknytning til AMK- sentraler, og har det overordnede ansvar for spesialisttjenester i sykehjemmene i et avgrenset og definert område

• * AMK-sentraler – på grunn av deres erfaring med flåtestyring av bilpark

• * Røntgenavdelinger – fordi de har radiologisk kompetanse og radiografer og i dag er de lokale leverandører av røntgentjenester (i konkurranse med private institutter).

• * Legevakt (Oslo, Bergen) – ettersom de ofte får ansvar ved akutt sykdom hos sykehjemspasienter, og kan ha egen røntgenservice.

• * Private leverandører av røntgentjenester (for eksempel Capio Røntgen AS, Sentrum Røntgeninstitutt), eller firma som driver omsorgs-, beredskaps- eller transporttjenester etter anbud og vurdering (for eksempel Falken).

Regional organisering

Det enkelte RHF setter opp og driver en dedikert enhet for sitt nedslagsområde, eller setter det ut på anbud i henhold til forventet behov, kvalitetskriterier, tilgjengelighet og responstid. Ulempene blir fortsatt svært begrenset størrelse på enhetene, som kan gi vansker for kvalitetssikring og fagutvikling av tjenestene, og problemer med å utnytte et profesjonelt apparat for flåtestyring. En slik regional enhet kunne eventuelt blitt tilordnet et sykehus eller underliggende divisjon som kan drive det på RHFets vegne.

Det kan bli uhensiktsmessig når en ny organisatorisk innfallsvinkel for røntgentjenester tillegges et eksisterende, konvensjonelt system (for eksempel eksisterende røntgenavdelinger). Gamle holdninger og prioriteter kan få dominans over de nye krav og muligheter som etablering av eksternalisert medisinsk service vil gi. Konkurransen om faglig oppmerksomhet i en effektivisert og produksjonsorientert radiologisk hverdag, som har så mange andre nye bildediagnostiske modaliteter på agendaen, kan bli vanskelig. Sykehjemspasienter er en stor gruppe med betydelige helseproblemer, dårlige leveutsikter og liten medisinsk-faglig prestisje, og har til nå fått lite oppmerksomhet i radiologiske fagmiljø og publikasjoner. Lite faglig oppmerksomhet for konvensjonelle røntgenundersøkelser fra en pasientgruppe med lav faglig prestisje er sannsynligvis ikke noen heldig kombinasjon, og bør peke i favør av en dedikert organisering som kan stille krav og ha sanksjonsmuligheter i tilfeller av nedprioritert respons.

Hvem kan ha interesser i en mobil røntgentjeneste?

Den enkelte sykehjemspasient har liten eller ingen makt utover at det er etisk riktig av samfunnet å tilby den samme tilgjengelighet til funksjonsforbedrende og symptomslindrende behandling som det andre pasienter med tilsvarende sykdommer eller plager får. De pårørende og pleiere kan påvirke, mens sykehjemspasientene selv er dårlige til å hevde sine interesser, bl.a. på grunn omfanget av demens blant dem. Deres makt ligger som gruppe i at de er mange, og at de blir langt flere i løpet av kommende tiårsperiode. Men de har få talerør og lite markerte interesseorganisasjoner.

Sykepleiere, pleiemedhjelper og andre ansatte vil ha interesse i å slippe å avse en følgeperson som må være med pasientene til ekstramural poliklinisk diagnostikk eller behandling. Fravær på 4–5 timer «stjeler» pleieressurser fra de øvrige pasientene og gir økt arbeidsbelastning for gjenværende personale.

Sykehjemsleger og sykepleiere vil ha interesse i å kunne betjene sine pasienter best mulig. Det blir faglig mer tilfredsstillende å få diagnostikkressurser slik at pasientbehandling kan iverksettes lokalt. Men da må de også ha ressurser til å kunne iverksette og overvåke behandlingen. Et alternativ for dem kan være å sende pasienten til sykehus og derved slippe ansvar og ekstra arbeid. En del sykehjem har faste sykehjemsleger, én lege som har ansvar for alle pasientene. Andre har fastleger som betjener de enkelte pasienter, dvs. at ulike leger har pasientansvar inn i samme sykehjemspopulasjon. De kan ha ulike ambisjoner som igjen kan føre til internt ulike behandlingstilbud.

Sykehjemsadministrasjon og -eier ønsker medisinsk omsorg på et fornuftig nivå til lavest mulig kostnad.

Lokalsykehusene som skal betjene sykehjemsbeboerne ved innleggelse, vil helst unngå disse pasientene. De er pleiemessig tunge, ofte demente eller urolige, og har høy medisinsk kompleksitet. Erfaringene tilsier at det kan være vanskelig å skrive dem ut, de blir liggende lenge når de først har blitt lagt inn. Sykehusene vil heller bruke ressursene på lettere pasienter som de raskt kan skrive ut, og som blir økonomisk gunstigere for dem.

Røntgenavdelinger i sykehus eller private røntgeninstitutter har interesser fordi bildediagnostikk er deres primær- og kompetanseområde. Alt som angår slik diagnostikk vil på et eller annet vis bli forelagt dem, og det kan synes naturlig at undersøkelsene blir tolket og tilbakerapportert fra røntgenavdeling. Det gjelder også drift og vedlikeholdsansvar for røntgenutstyr, og til dels grensesnittet mot sykehusenes PACS (digital bildearkivering og bildekommunikasjon). Røntgendiagnostikk i sykehjem vil kunne fortone seg som et nytt «forretningsområde». Røntgenfaglig er undersøkelsene svært konvensjonelle og «enkle». Det er for det meste skjelett-, thorax- og abdominalundersøkelser. Slike undersøkelser har for tiden lav faglig prestisje i forhold til dem som blir gjort med CT (computertomografi), MR (magnettomografi) og ultralyddiagnostikk. Intervensjonsradiologi (pasientbehandling) og molekylær/funksjonell bildediagnostikk (PET/CT; MR, fMRI) har langt større faglig fokus. I faglige diskusjoner blir det hevdet at gerontologisk/geriatrisk radiologi ikke har noe berettigelse som eget område, de enkelte undersøkelser skal finne sin plass i faget gruppert etter organ eller modalitet. Samvirke av aldrende organer og funksjonssvikt har vakt lite interesse innen radiologi. Dessuten gir konvensjonelle røntgenundersøkelser dårlige refusjonstakster. Og pasientene krever høy pleiefaktor den tiden de er i avdelingen, de går ut over effektiviteten. De kan bli liggende i flere timer i røntgenavdelingenes korridorer før transport tilbake til sykehjem, på grunn av komplisert logistikk og lav prioritet i forhold til akuttmedisin (AMK-ansvar). Det er sannsynlig at røntgenavdelingene vil ha høy faglig (eier)interesse, men lav økonomisk interesse i drift av mobil røntgen for sykehjem, i forhold til deres øvrige plikter og oppgaver.

AMK

AMK-sentralene har ansvar for så vel ordinære pasienttransporter med ambulanse som ved medisinske nødssituasjoner. Deres kompetanse ligger i flåtestyring av sykebiler og organisering ved medisinske nødssituasjoner. De har erfaring i livreddende førstehjelp og forflytning av syke og skadde pasienter. De har imidlertid ingen erfaring i drift eller vedlikehold av komplisert bildediagnostisk utstyr, og besitter ingen røntgenfaglig kompetanse. For transport av polikliniske pasienter for røntgenundersøkelse, er det behov for en ambulansetransport fra sykehjem til sykehus/institutt; og deretter en transport tilbake etter undersøkelsen. Dette vil bli honorert som to utrykninger, og krever store ressurser fra ambulansetjenesten. I forhold til medisinske nødssituasjoner, er den faglige prestisje av sykehjemsoppdragene liten, og logistikken forholdsvis komplisert. Man forsøker å «samle opp» disse pasienttransportene, slik at belastningen på ambulansene blir mindre. Det fører imidlertid til lengre ventetid i poliklinikk/sykehuset for enkeltpasienter.

Oppdragene gir en brukbar refusjon for ambulansetjenesten, de selv oppgir i overkant av kr. 2000 pr kortere tur. I Oslo vil en komplett slik tur/retur transport koste rundt kr. 4000 og er således den overlegent største enkeltkostnad i forbindelse med røntgenundersøkelser av sykehjemspasienter. For AMK-sentralene vil altså forholdet være motsatt av røntgenavdelingenes; høy økonomisk (ressurs) interesse, men antakelig lavt faglig eierforhold til mobile røntgentjenester.

Uformelt har representanter for tjenesten uttalt at de gjerne skulle slippe de polikliniske sykehjemspasientene, det ville gi dem bedre mulighet for kvalitetsforbedring og beredskap ved nødssituasjoner. Å omdisponere ressurser fra dem vil på kort sikt være problematisk, fordi de ikke kan kvitte seg med ambulansebiler eller personale før en mobil spesialisthelsetjeneste har ført til en substansiell reduksjon av transportoppdrag. Dessuten sier man at de reelle utgiftene for AMK egentlig er mindre enn det som blir oppgitt, ettersom transport av polikliniske sykehjemspasienter er en lavprioritert tilleggsoppgave på deres laveste teknologinivå.

Biler/biler med båreplass

For å unngå dobbeltkjøring med ambulanse for pasienter der undersøkelsen viser at pasienten må legges inn, kan det være hensiktsmessig å velge en så stor bil at den kan utrustes med enkel sykebåre og plass for følgeperson/ sykepleier. Dette kan være særlig effektivt i områder med store geografiske avstander. Bilen kan da ta med seg pasienten til sykehus dersom undersøkelsesresultatet tilsier det. En forutsetning er at radiografen, som også er sjåfør, og alternative aktører, godtar en slik fleksibel og samfunnsøkonomisk gunstig løsning. Radiografen må eventuelt ha en eller annen autorisasjon for syketransport.

Ultralyddiagnostikk

Ultralydundersøkelser egner seg godt for mobil diagnostikk på grunn av tilgangen til lette og relativt rimelige apparater. Apparatene veier 2–5 kg, og har bildekvalitet og tilleggsfunksjoner (doppler, cardioprogrammer m.v.) som er på høyde med apparater som veier 200 – 400 kg. Prisene varierer fra kr. 60 000 – 250 000, mens mer stasjonære, «high-end» apparater gjerne koster 1–2 mill. kr. I Norge vil ambulante ultralydundersøkelser måtte foretas av radiologer. I Sverige har man tatt dette i bruk i Stockholms län (dr. Jaroslava Landers). I utlandet (USA, Canada, England etc.) spesialutdanner man radiografer til sonografører. I Norge må man forvente at slike også etter hvert blir tilgjengelige, dersom ikke de kliniske legene utdanner seg og i større grad tar ultralyd i bruk som del av sine kliniske undersøkelser. Ultralyd har fortsatt et stort potensiale for videre utbredelse i helsevesenet, forutsatt nødvendig opplæring og kvalifisert bruk.

EKG

Det finnes lette, bærbare EKG-apparater på markedet, og et norsk firma har spesialisert seg på å utvikle et system for EKG som sendes over det ordinære telefonnett for tolkning.

Klinisk-kjemi

Medisinsk service utenfor sykehus kan også omfatte ulike klinisk-kjemiske analyser eller prøvetaking. Det finnes allerede i større byer, men kan virke tilfeldig organisert fra sykehus eller private laboratorier som en «add-on» service for andre tjenester. Nye organisasjonsmodeller bør kunne ta slike tjenester opp i seg, for å kunne tilby tjenestene også i mer grisgrendte strøk og for å gjøre dem mer robuste. Miniatyriserte multifunksjons analyseapparater finnes i markedet, men hensiktsmessigheten av å installere dem i bil har ikke blitt utredet i forbindelse med denne rapport.

Video-/bildebaserte, telemedisinske spesialistkonsultasjoner

Særlig i Nord-Norge (Nasjonalt senter for telemedisin) har man arbeidet med – og funnet betydelige gevinster ved å foreta spesialistkonsultasjoner innen dermatologi, ØNH, og endog psykiatri ved hjelp av to-veis audio/video kommunikasjon. Lignende systemer kan etableres ved hjelp av lett videokonferanse- eller lap-top baserte IP-systemer som kan fraktes i «røntgenbilene».

Franchising

I områder med marginal pasienttilgang, kan man vurdere et franchisingopplegg for å redusere kostnadene for mobil røntgentjeneste og annen medisinsk service. Enkeltmannsforetak kan stå for drift og regnskap av en «røntgenbil», men må betale seg inn for å benytte operasjonssentralens tilkallings-, kommunikasjons/tolknings- og innkjøpsordninger, samt kurs og kvalitetssikring. Honoraret til en operasjonssentral kan være volumavhengig. Som tegn på kvalitetssikret tjeneste, teknisk system og drift kan «røntgenbilene» benytte seg av operasjonssentralens logo («branding»). Hensikten med en slik ordning må være å sikre at en større del av sykehjemspasienter og andre utover landet kan ha nytte av tjenesten, i tråd med en solidarisk helsetjeneste under et fortsatt forsvarlig kontrollsystem. Et franchising-opplegg vil kunne organiseres uansett om «morbedriften» er offentlig eller privat eid, men er sannsynligvis avhengig av politisk aksept. Franchising vil representere noe prinsipielt nytt innen offentlig helsetjeneste.

Internasjonalisering

På grunn av revolusjonen innen elektronisk kommunikasjon og digital bildebehandling og -arkivering, har det begynt å arbeide seg opp et internasjonalt marked for fjerntolkning av røntgenbilder. Dette markedet vil i framtida utvikle seg i forhold til hensiktsmessighet, jus og kostnader. Mobil røntgendiagnostikk vil ligge til rette for dette, ettersom så vel flåtestyring som bildetolkning er frikoblet fra å være nær pasienten der undersøkelsen finner sted.

Det er en trend at pasienter reiser over landegrenser for diagnostikk og behandling, styrt ut fra behandlingstilbud, kostnad og kompetanse/kvalitet. Internasjonal helse har fått en ny dimensjon også pga. økt mobilitet. Norge er styrt av nordiske avtaler og EU-bestemmelser. Det er derfor ikke gitt at man vil ha full styring med denne utviklingen nasjonalt. På den andre siden kan også Norge utnytte situasjonen ved selv å utvikle hensiktsmessige tjenestetilbud som er tilpasset nye muligheter, krav og behov i samfunnet, og som etterspørres i utlandet.

Det er flere eksempler på at utenlandsk kapital og firma tilbyr helsetjenester i Norge. Firmaet Capio er svensk eid og har gått inn med flere helsetjenestetilbud i Norge, særlig innen bildediagnostikk. Capio er finansiert av halvoffentlige arbeidstakerfond («löntagar-fonden»). Det er et politisk spørsmål om Norge også skal bygge opp helsetjenester som kan tilbys utlendinger eller være operative i utlandet. Innen næringsliv og industri har man etablert selskaper i semioffentlig/halvprivat regi («Hydro-modell»). Dersom en utenlandsetablering av et norsk tiltak ville føre med seg at man får en enda mer robust og kostnadseffektiv helsetjeneste i Norge, kunne det vurderes å gjøre slikt innenfor en organisasjon som alternativ til en offentlig, rent nasjonal organisering. Store og befolkningstette markeder i de nære nordiske land vil kunne ligge til rette for utprøving av nye internasjonale modeller.