article

Originalartikkel: Siv Frøydis Berg

Himmelbrev i koleraens tid

Michael 2021; 18: 307–24.

I mer enn tre hundre år sirkulerte himmelbrev i Europa – brev som påsto seg skrevet av og signert Jesus Kristus selv og sendt med en engel til menneskene. Det skulle tros på, kopieres og hadde beskyttende egenskaper. Som et kjedebrev fra reformasjonstida ble den påfallende stabile teksten i ettblads-format oversatt fra ulike språk, mangfoldiggjort gjennom trykk og håndskrift og spredt over landegrensene.

En enestående rettssak i 1853 utfordret himmelbrevenes autentisitet og autoritet, og bedømte dem som blasfemi. Rettssaken sammenfalt med kolerautbruddet i Drammen og Christiania, og er en sjelden mulighet til å komme nærmere hvordan himmelbrevene ble forstått i en konkret historisk samtid. Hvorfor reagerte myndighetene nettopp nå? Hva var koblingene mellom himmelbrevene og epidemien, mellom offentlighetens bekymring for den «uopplyste klasse» og dem som ifølge avisene også var målgruppa for himmelbrevene? Rettssaken og pressedekningen gir uttrykk for en ny rasjonalitet i opplysningstenkningens kjølvann, der også forestillinger om sykdom og samfunnsansvar spilte inn.

Sensommeren 1853 ble to gategutter brakt inn til politiet i Christiania for å ha solgt himmelbrev. Guttenes brev ble beslaglagt og brukt som bevismateriale i en langvarig rettssak som strakk seg gjennom tre rettsinstanser, der boktrykkeren Jacob Wulfsberg (1809–1882) og kremmeren Peder Hansen Brandevold til slutt ble dømt for blasfemi i Høyesterett.

For Wulfsberg kom tiltalen som en overraskelse: bare et tiår tidligere hadde han produsert tilsvarende himmelbrev for salg uten at det avstedkom en eneste reaksjon. Denne gangen hadde han trykt opp et større parti brev på bestilling av Brandevold – 2000 til ham, 1500 til Wulfsberg selv, for salg til et interessert marked i «en viss Klasse av Befolkningen». Selv betraktet han himmelbrevene som ufarlig underholdning#Wulfsberg 1853, 3 (1).. I 1853 var imidlertid situasjonen en annen. Dette året, fra slutten av juni til november slo koleraen til for tredje gang, hardere enn noensinne. Utbruddet i Drammen spredte seg raskt til Christiania, og flere tusen døde. Koleraen rammet de fattige hardt.

Hva var det for slags brev myndighetene reagerte sånn på?#Denne artikkelen bygger på to tidligere arbeider: Berg 2017 (1) og Berg 2019 (2).

Wulfsbergs himmelbrev

Wulfsbergs trykte himmelbrev inngår i en flere århundrelang nærmest ubrutt tradisjon. Fra 1600-tallet og helt til begynnelsen av 1900-tallet ble trykte og håndskrevne himmelbrev i ettbladsformat spredt over hele Europa og over til Amerika#Forestillingen om brev fra Gud er gammel. Den eldste skandinaviske beskrivelsen av et «himmelbrev» er trolig i kvadet Leidarvisan, («veiviseren»), nedtegnet rundt 1150, hvor himmelbrevet omtales på en måte som tyder på at tilhørerne kjente fenomenet. Noe av det første den opposisjonelle, lutherske danske presten Hans Tausen trykte da han etablerte sin trykkpresse i Viborg i 1528, var nettopp et himmelbrev oversatt fra tysk, over flere sider. Omtrent på denne tida må det en-sides formatet ha etablert seg. Da biskop Niels Palladius i reformasjonens tjeneste lot sitt himmelbrev trykke i 1555, var oppsettet på en side. Selve teksten er imidlertid helt ulik den som skulle sirkulere de kommende hundreår, og faller derfor utenfor himmelbrevene som omtales i denne artikkelen. I referanseartikkelen Himmelbreve fører Kr. S. Jensen fortellingene om himmelbrevene tilbake til apokryfe skrifter, og nevner dem omtalt i middelalderen. Han etablerer det fruktbare skillet mellom disse eldre forekomstene av brev fra Gud og de «moderne» himmelbrevene i ettbladsformat, og beskriver hvordan de bredte seg ut, særlig i Nord- og Øst-Europa, særlig Romania, på Island, i Tyskland og England. Jensen 1895 (4). For spredningen av anglosaksiske himmelbrev, se Hebing 2012 (5). Referanseartikkel for norske himmelbrev er Paulsen 2002 (6)..

Michael-2021-03-(10)

Figur 1: Himmelbrev 1853. Nasjonalbiblioteket.

Foto: Are Flågan

Figur 2: «1604-brevet», forside og bakside. Nasjonalbiblioteket.

Foto: Are Flågan

Wulfsbergs himmelbrev var i sannhet et mirakel, skulle man tro teksten#Himmelbrev 1853 (7).. En engel hadde åpenbart seg for en mann ved navn Just, på en landevei utenfor København («den syndigste by i hele Christenheten»): tre ganger viste han seg, først i simple bondeklær, for å be Just fortelle presten sin at Gud i himmelen ikke fikk fred for «de fattiges Suk og Raab» og menneskenes store synder, tredje gang slo han kappen til side, viste seg for Just i sin lysende herlighet og overrakte ham brevet som var skrevet med forgylte bokstaver. «Giv akt på dette brev», står det med fete typer etter introen, og fortsetter i jeg-form helt til underskriften: «Jeg, Jesus Christus, haver dette Brev med min egen guddommelige Haand selv skrevet» […] «JESUS af Nazareth er mit Navn, som lader dette Brev tilsyne».

Søndagen skal holdes hellig, står det, hår og ansikt skal ikke smykkes til hofferdighet, de rike skal dele med de fattige, den neste skal ikke baktales. Generelle befalinger i en språkdrakt publikum nok ville ha gjenkjent fra prekestolen gjentas og glir i hverandre, i en messende, muntlig tone. Brevet er stilet til den syndige menneskeheten, maner til omvendelse og fremmer en generell eskatologi:

Og havde de Fattiges Suk ikke været til, da havde der ikke kommet Grøde paa Jorden i 3 Aar; og dersom de ikke omvender sig, da skal Verden ikke staa i 9 Aar; der skal blive saa stor Krig, at den ene skal kives med den anden; der skal blive saa stor Sygdom og Pestilenze, at den, som lægger sig frisk om Aftenen, skal være død om Morgenen; Der skal blive saa stor Elendighed, at Menneskene skal raabe af Jammer.

Men tar man teksten på alvor, er brevet er mer enn en meddelelse. Som gjenstand, frembrakt av Guds egen finger, og bærende på Guds egne ord, har det magiske egenskaper som var det en avatar av Gud selv, som en relikvie. Like ofte som himmelbrevene i ettertid er betegnet som søndagsbrev», har de blitt kalt «amulettbrev». Det lover evig frelse, men også beskyttelse i det dennesidige: «Jeg vil tilspørge Eder paa den yderste Dag, og Eders Næste og Naboer: hvo som haver dette Brev i sit Huus eller paa sig bær, da skal Ild og Vand aldrig skade ham.»

Det helt bærende premisset i gjenstanden kjøperen holdt i hånda og som Wulfsberg trykket opp, er tro, og tvil – ikke på Gud generelt, men på at brevet er sant. Den som tvilte på brevet, eller skjulte det, var fordømt og skulle dø, mens den som trodde på det, skulle velsignes. Men det var ikke nok å tro. For full effekt skulle måtte brevet vises fram, forkynnes – og skrives ut:

Jeg Jesus Christus selv haver skrevet dette Brev med min egen guddommelige Finger: og hvo som haver dette Brev, skal den ene efter den anden lade udskrive; omendskiønt han haver bedrevet saa mange Synder som Sand i Havet, Græs paa Jorden og Stjerner paa Himmelen, skal de dog forlades hannem.

Et brev etter et annet, som om Guds stemme utgjorde et kor, til frelse og forbedrelse. Teksten er en påstand, den har et trefoldig budskap som maner til handling: Brevet er sant; det skal vises fram, og det skal mangfoldiggjøres. Dette er selve kjernen i himmelbrevet.

En lang tradisjon

Himmelbrevet tilhører den «lille litteraturen» – småskrifter av alle slag, som viser, flyveblad, hustavler, religiøse traktater, av alle slag. I motsetning til dyre bøker var de raske å produsere, de fikk plass i kremmernes skjepper for salg på markeder og gårder langs landeveien. De var tilgjengelig for en rimelig penge, utbredt og populære i brede lag av folket#Fet 1995, s. 243 (8), Brandtzæg 2018 (9).. Som Fredrik Paasche elegant oppsummerte himmelbrevets posisjon mellom lek og lærd: «Himmelbrevet hører ikke netop til den høiere teologiske litteratur og blev ofte bekjæmpet av den herskende kirkelige dannelse … Men i ekstatisk bevægede tider var det allltid forhaanden.»#Paasche 1914, s. 103 (10).. Det fantes et marked for religiøse skrifter på siden av den etablerte lutherske statsreligion. Himmelbrevene har flere ganger blitt knyttet til den folkelige visjonslitteraturen, der både mirakeltro og eskatologi sto sterkt#Amundsen 1995 (11), Amundsen, Pollan & Schumacher et al, s. 237-238 (12).. Samlet tegner dette et bilde av at himmelbrevene var allmuens tekster.

En avgjørende forutsetning for himmelbrevenes mangfoldiggjørelse er utviklingen av trykke- og skriveteknologi. Utover 1700-tallet, og samtidig med at trykketeknologien ble mer utbredt, utviklet også brevteknologien og håndskriftkulturen seg. Papir ble rimeligere. For stadig flere, og både menn og kvinner, ble det viktig å kunne skrive, i en verden der postgang og kommunikasjon gjorde avstander stadig mindre. Trykk og håndskrift var ikke to konkurrerende medier der en var overlegen eller foretrukket framfor den andre, men to medier som «jobbet sammen»#Berndtsson, Fischer og Mattsson et al. 2017 s. 8 (13).. Dette gjaldt i høy grad for både produksjonen og salg av himmelbrevene. Trykte brev ble skrevet av og satt i sirkulasjon, håndskrevne varianter ble fanget opp i trykte brev. Vakkert håndskrevne brev var verdt en skilling, og trykte, ofte ­dekorerte og kolorerte himmelbrev med basunspillende engler, frukt- og blomsterranker, var attraktive og sjeldne innslag i en bildefattig tid#Selv de trykte illustrasjonene kunne overføres til de håndskrevne eksemplarene. På Aust-Agder museum finnes en fotokopi av et særdeles sjarmerende himmelbrev, der skriveren også har tegnet inn de typiske basunblåsende englene. Håndskriften er vakker og jevn, tegningene mer utrenet: Med kulemage, fyrstikkben og struttende hårtuster blåser ivrige engler på basunene for full hals. .

En helt sentral nøkkel til å forstå himmelbrevenes utbredelse gjennom århundrene, er å finne i deres indre logikk, der selve kopieringen framholdes som det sentrale og belønnende budskap. Himmelbrevene likner på vår tids kjedebrev. Hver kopi er i prinsippet en ny original, som den neste teksten kopieres fra. For hver ny kopi måtte imidlertid originalen rekonstrueres. Et av de mest forbløffende kjennetegnene ved himmelbrevene er nettopp deres tekstlige stabilitet. Inngangspartiene og straffeutmålingen varierer og tilpasses lokale forhold, men oppsettet og store deler av selve brevets kjernetekst, der Guds egen stemme utfolder seg i jeg-form, framstår nærmest uendret både i håndskrevne og i trykte eksemplarer.

Figur 3: Himmelbrev 1720. Kongelige danske bibliotek, København.

Det trolig eldste kjente bevarte himmelbrevet befinner seg på Nasjonalbiblioteket, er håndskrevet, datert «1604» og signert «Jeg, den sanne Jesus Christus»#Håndskrevet himmelbrev datert 1604 (14).. Også her – og som i alle himmelbrev jeg kjenner til – forlates den kopierende «synder så mange som stjernene på himmelen…», – en av flere vendinger som gjentas ordrett gjennom århundrene og over landegrensene, oversatt mellom ulike språk, de danske som regel fra tysk. Dette brevet har en annen inngang enn Wulfsbergs «Just-brev»; det er «en Copie» av en hildring som hang over døpefonten i Mikkelsborg i gyldne bokstaver, men også dette var sendt av engelen. Brevets bakside er imidlertid like interessant som forsiden. Det viser tydelige brettekanter, og mørke og slitte bretteflater. Dette var et objekt i bruk. Noen har båret brevet på kroppen, som en amulett, stukket det inn under klærne, slik teksten fordrer. Kanskje vist det fram, flirende, stolt, skrytende, på dagtid, kanskje tatt det fram igjen nattestid, i usikkerhet og frykt. For når var syndene for mange, for store? Med reformasjonen fulgte strenge forbud mot dyrkelse av martyrer og relikvier. Katolsk religiøs praksis fortsatte imidlertid i hemmelighet i århundrer#Rian 2017, s. 27 (15).. Det ble også etter hvert vanlig å henge himmelbrevene opp på veggen.

Dommens dag er sjelden tidfestet i himmelbrevene, men de målbærer det Amundsen har kalt en «permanent apokalyptikk»: endetiden er like rundt hjørnet, og mange tolket tegn på at den var nært forestående#Amundsen 2008, s. 53 (16). Dommedagsforventninger var vanlige i småtrykk og viser helt opp til nittenhundretallet. Den første visa trykt i Norge i 1643 bar tittelen En forunderlig vise om den siste dommedag. Luthers egne skrifter var sterkt preget av endetidsforventninger, og endetidens komme sto sentralt i syttenhundretallets pietistiske miljøer.. Dertil kommer det åpenbare: når var ikke menneskene truet av krig og pest? Når trengte ikke menneskene beskyttelse? Og hvorfor skulle ikke Gud vise seg gjennom skrift? Det ville ikke være første gangen. Det var Guds finger som frembragte steintavlene i Sinais ørken. Det eldste bevarte trykkede himmelbrevet i ettbladsformat er trykt i København og datert 1720#Trykt himmelbrev 1720 (17).. Her omfatter brevets velsignelse også fruktsommelige kvinner. Senere himmelbrev utmerker seg imidlertid med straffeutmålingen. Et skremmende håndskrevet himmelbrev fra Fidje i Froland, datert 1742, går langt i å tidfeste dommedag. Verden vil gå under innen ni år hvis ikke menneskene omvender seg, det blir sykdom og blodsutgytelse, og hunger så stor at «Moderen skal æde sitt eget barn». Her utvides amulettfunksjonen til beskyttelse mot sverdet.#En egen gren av himmelbrevene (som tangerer andre amulettbrev) er betegnet som «Haus-und Schutz-brev». De skulle også stoppe blødninger, og ble brukt av soldater under ulike kriger. Jensen 1895 s. 223 (4).. Et håndskrevet himmelbrev fra 1848 spår undergangen om 16 år, og maler straffen for manglende omvendelse ytterligere ut: «…der skal blive sådan en Blodsutgydelse at dend ene skal icke kjende dend anden for Blod»#Håndskrevet himmelbrev fra 1848 (18). .

De håndskrevne himmelbrevene var som regel anonyme utover underskriften fra Vårherre selv, og kunne vanskelig spores og slås ned på i en tid der sensur knyttet til eneveldet var regelen snarere enn unntaket. Christian Vs Danske Lov fra 1683 (utstedt som Chr. Vs Norske Lov i 1687) stadfestet Luthers kristendom som statsreligion og den eneste tillatte. Loven inneholder også et eksplisitt forbud mot spådommer og profetier. Spådommer om framtida ble ansett som blasfemi, da dette forsynet var forbeholdt Gud. Dette gjenspeiles i Norsk Lov, Anden bog, Cap. 20 Om bøger og Almanaker, 6:

Ingen Spaa-Calender maa her i Riget sammenskrivis og trykkis, ej heller nogen Spaadom om Krig, dyr Tid, Pestilentze, eller andre saadanne Tilfælde, derudi ind­føris; Hvorfor og ingen Bogtrykker maa nogle saadanne Calender under et hundred Lod Sølvs Straf trykke, eller oplegge#Chr. Vs Norske Lov 1687 (19)..

Sensuren ble utført av Universitetet i København, med teologiprofessorene i førersetet, og med forsensur utført av de lokale bisper på trykkestedet. Men også de trykte himmelbrevene var, i likhet med andre flyveblad, pamfletter og skillingstrykk nærmest umulig å kontrollere, og unnslapp sensuren#Krefting 2017 (20), Brantzæg, 2018 (9)..

Unntaket var trykkefriheten under Struensee i årene 1770–1773. Den overveldende flommen av stats- og kirkekritiske pamfletter førte til at ­Struensee selv strammet inn praksisen, ved å påby at navn og sted for trykker ble påført. Vi vet at J.H. Thiele produserte flere opplag himmelbrev i 1770, og at en annen trykker i byen gjorde det samme. Ellers er det lite som tyder på at trykkefriheten medførte et skred av nytrykte himmelbrev. I embetsmannen og boksamleren Bolle Luxdorphs enestående samling av trykkefrihetsskrifter står himmelbrev ikke oppført#Bolle Luxdorph satt i sentraladministrasjonen før, under og etter Struensee. Han kjente således godt sensurreglene og så det enestående i den nye situasjonen. Luxdorph fikk organisert en innsamling av pamfletter, flyveblader og gateaviser (vitenskapelige og litterære bøker unntatt) som etter hans vurdering ikke ville ha blitt publisert uten den nye loven. Mellom september 1770 og siste del av september 1773 nedtegnet han en bibliografi han kalte Fortegnelse over alle de Skrifter, som siden Trykkefriheden ere udkomne, og samlet trykkene tematisk i 47 bind. Horstbøll, Langen og Stjernfeldt (21). Både Luxdorphs fortegnelse og tekstene er tilgjengelige på Kongelige Danske bibliotek, https://tekster.kb.dk/tfs. .

Trodde folk på brevene? I så fall, hvem, når? Det er ikke godt å vite. Utbredelsen tatt i betraktning var himmelbrevene åpenbart etterspurte og populære objekter, skremmende og fantastiske på samme tid med sin blanding av fryktelig straff og løfter om frelse og beskyttelse. Underholdningsaspektet må ikke underslås. Om himmelbrevene var troverdige og/eller utrolige, så var de i bruk – de ble kopiert og dekorert, vist fram og lest opp, hengt på veggen som pynt, beskyttelse. Men toneangivende stemmer rettet kritikk mot både sannhetsgehalten i himmelbrevene og kjøperne av dem i ulike livsverdener.

Figur 4: Selv de trykte illustrasjonene kunne overføres til de håndskrevne eksemplarene. På Aust-Agder museum finnes en fotokopi av et særdeles sjarmerende himmelbrev, der skriveren også har tegnet inn de typiske basunblåsende englene. Håndskriften er vakker og jevn, tegningene mer utrenet: Med kulemage, fyrstikkben og struttende hårtuster blåser ivrige engler på basunene for full hals.

Kritikk og opplysning

Allerede i 1631 kritiserte biskop Jens Dinessøn Jersin himmelbrevene. Han levde i en tid før verden ble avfortryllet, i det Gilje og Rasmussen beskriver som et «semiotisk kosmos» av varsler og undere#Gilje og Rasmussen 2002, s. 203-211 (22).. For ham var det ingen grunn til å tvile på at Gud også kunne åpenbare seg i skrift, men han understreket den uhyre viktigheten av at himmelbrev, i likhet med andre mirakler og jærtegn, måtte undersøkes av dem som kjente og kunne tolke Guds ord. For også Djevelen selv kunne virke gjennom mirakler og visjoner#Fuglestad 2002, s. 32 (23)..

Opplysningsmannen Ludvig Holberg kritiserte himmelbrevene ut fra et ganske annet grunnlag enn Jersin. I 1720 ble flere partier himmelbrev trykt i København. Tre år senere ble komedien Barselstuen gitt ut og vist i byens teater. Holberg lar boktykkerens kone Arianke avsløre at det slett ikke var Gud som hadde skrevet himmelbrevene, men at de ble produsert som billig juks for å tjene penger: «… de eeneste Bøgger, som vi har profit paa, ere de, som vore Svenne skriver selv, vor Dreng Lars satte forleden et Himmel-­Brev over paa Dansk, hvor af vi soldte over 4000 Exemplarier.»#Holberg 1723 (24).. Passasjen understreker himmelbrevenes kommersielle betydning, selv om den litterære figuren Arianke neppe kan tas som sannhetsvitne for opplagstallene#Danske oversatte himmelbrev ble distribuert til Norge, solgt og trykt opp igjen på ulike steder, der de fikk andre utsmykninger og kanskje også tekstlig lokal tilpasning. J.H. Thieles himmelbrev, trykt i København 1770, ble for eksempel forelegg for en rekke himmelbrev trykt i på Aarflots trykkeri Volda årene 1811, 1817, 1821 og 1843. Fet 1995, s. 246 (8), Fet 2006, s. 64 (25). Forlaget Fr. D. Beyer i Bergen trykte to varianter mellom 1846 og 1848. Espelid, 1964 (26)..

I en preken i Kristiania domkirke 4. søndag etter påske 1725 angrep prost Anders Hof himmelbrevene – mer spesifikt varianter av det danske brevet av 1720, som sirkulerte i byen og på landet, illuminert og med «adskillige farver», men også i håndskrift. Hof blinket ut allmuen, «enfoldige gemeene Folk», som beredvillige mottakere av denne overtroen, som opplyste mennesker betraktet med «Koldsindighed og Foragt»#Fiskaa 1934 (27). . Ut over 1800-tallet kommenteres himmelbrevene sporadisk, men med forargelse, i danske, svenske og norske aviser og tidsskrifter. I 1843 klaget vestlandsavisa Granskeren over at fornuften kom til kort og myndighetene unnlot å reagere, da det på «… disse kanter har oftere været rejst om med Himmelbrev, Viser om Syner i Danmark, Tyskland, Legender og alskens aandelige Trusler om at omvende sig. Alt upaatalt av øvrigheten, og Alt forgjæves …»#Sitert etter Fet 1995, s. 246 (8)..

Da Ole Vig (1824–1857) i tidsskriftet Folkevennen, utgitt av Selskabet for Folkeoplysningens Fremme, i 1853 agiterte for boksamlinger for allmuen, advarte han samtidig mot skadelige bøker, og de bedragerske og gudsbespottende himmelbrevene, som folk, med sin respekt for det skrevne ord, trodde var sanne#Vig1853, s. 255 (28).. Nettopp troen var et element som distingverte folket som folk sett med folkeopplysernes blikk, skriver Ole Marius Hylland i sin analyse av Folkevennen. Den var uren og sammenblandet av tradisjonell overtro, papistisk etterslep, protestantisk opplysning og nyere vekkelse. Den var tradisjonsbundet, men samtidig påvirkelig i en samtid preget av religiøs forandring: «Under al denne Rørelse og Forvirring er det let å skjønne, at Folket trenger til større Oplysning, dersom det ikke skal rives hen snart den ene og snart paa den anden Afvej»#Hylland 2010, s. 179 (29).. Skillingsviser, pamfletter og høyst sannsynlig også småtrykk som himmelbrevene var på kollisjonskurs med den voksende middelklassens opplysningsidealer, hvor kulturelle uttrykk skulle bidra til å bekjempe moralsk og åndelig forfall#Piø 1969 (30).. Det Amundsen har kalt «mirakelkulturen» ble gradvis mer umoderne#Amundsen 1997, s. 141 (31). .

Omsider reagerte også øvrigheten på himmelbrevene, i tiltalen og rettssakene mot boktrykker Jacob Wulfsberg og kremmer Jacob Brandevold i 1853–1855#Thuesen 1927, s. 76–79 (32), Paulsen 2002, s. 221–227 (6).. Sammenfallet med koleraen ser ut til å ha vært utslagsgivende.

Himmelbrev til doms

På forsommeren i 1853 hadde boktrykkeren Jacob Wulfsberg i Drammen trykt opp et større parti himmelbrev for den omreisende kremmeren Peder Hansen Brandevold, ut fra et eksemplar sistnevnte hadde med fra Lillehammer. Drøye femtedelen av Wulfsbergs egne eksemplarer ble sendt til Christiania for salg i Wulfsbergs Boglade. Det var her guttene om høsten falbød himmelbrev, og ble brakt inn for politiet.

Brevene ble konfiskert, og utgjorde bakgrunn for og bevismateriale i rettsaken mot Wulfsberg og Brandevold som skulle strekkes over de neste to årene, fra byretten i Drammen via Lillehammer byrett til Christiania Stiftsoverrett og helt til Høyesterett. Tiltalepunktene var hele tiden disse: forleggerens manglende påføring av sted og dato, og blasfemi. Den 27. september 1853 ble Wulfsberg tatt inn til forhør og tiltalt for å ha utgitt blasfemisk skrift, og for ikke å ha anført trykkestedet på selve skriftet. Dersom forfatteren var ukjent, sto trykkeren etter loven ansvarlig for innholdet#Ifølge Criminallovens (senere straffelovens) kapittel 8, § 1 av 10.08. 1842, skulle «den som forhåner eller bespotter Guds hellige navn eller sakramentene eler driver spott med statens religion, dømmes med fengsel eller bøter. Men hvis det skjer i trykt skrift, med Fengsel eller strafarbeide i femte grad». Videre framgår det av sakens referat i Norsk Retstidende 1955 s. 572 (33) at dommerne la Trykkefrihetsforordningen av 1799, § 16, til grunn for domsavsigelsen. Denne slo fast at forfatterens, publisistens og boktrykkerens navn og stedet for trykkingen skulle stå på både store og små trykk, jfr. Kgl. Forordn. M.v.XII, 1797–99, 683−684. På Wulfsbergs trykte himmelbrev sto bare navnet J.W. Wulfsbergs Bogtrykkerie– ikke Drammen, der trykkeriet lå..

Flere aviser fulgte eller refererte andre avisers artikler om saken. Christiania-Posten ledet an den offentlige kritikken, og var tydelige i sin oppfatning av hva som sto på spill. Den 21. september 1853 rapporterte avisa om politiets beslagleggelse, ga noen korte utdrag av himmelbrevet, navnga Wulfsberg og håpet Drammens politimester øyeblikkelig ville dra vedkommende til ansvar, da brevets innhold «…er af den Beskaffenhed, at Kriminallovens Straf for Gudsbespottelse synes uundgåelig.» Avisa begrunnet videre sin oppfatning ut fra Wulfsbergs samfunnsposisjon, og trakk forbindelser til koleraen og hvem himmelbrevene var beregnet på:

…saameget forargerligere er det ogsaa, naar man ser ikke alene at Mænd, der vel maa beregnes til de mere dannede Klasser, ikke undse sig for det Slags Spekulatoner men endog ere hensynsløse nok til at benytte den nedtrykte og forvivlede Sindsstemning, hvorunder saa mange lide i denne Hiemsøgelsens Tid, for at fraliste de mindre oplyste og fattigere Folkeklasser deres Skillinger#Christiania-Posten 1853, s. 3 (34). Den samme artikkelen ble trykt i Morgenbladet samme dag..

Allerede dagen etter rykket Wulfsberg inn sitt forsvar både i Christiania-Posten og Drammens Tidende, der han understreket at himmelbrevene ble trykt i juni, før utbruddet av koleraen. Han hadde vært nølende til å gjennomføre ordren fra Brandevold, skriver han, ettersom innholdet var «av den Natur, at jeg nødig vilde bidrage til at utbrede det», men lot seg overtale av kundens ord om at han lett kunne få dem trykt et annet sted. Wulfsberg understreket at han selv aldri hadde avertert himmelbrevene til salgs eller sendt det i kommisjon for å tjene penger på «den simple manns overtro», slik Christiania-Posten skrev. I hans øyne var himmelbrevet et «sammensurium» uten egentlig mening og sammenheng, men som periodevis «stærkt søges af en viss Klasse av Befolkningen». Hans erfaring var at etterspørselen etter slike saker avtok etter en stund, uten å etterlate seg skadelige virkninger. Han poengterte også at navnet Wulfsberg faktisk sto på himmelbrevet, selv om trykkested manglet. Det fantes en boktrykker Wulfsberg i Norge, og han holdt til i Drammen#Wulfsberg 1853, s. 3 (35)..

Den 27. september1853 trykte Christiania-Posten og Morgenbladet samme stykke der de gikk i polemikk mot Wulfsberg, imøtegikk hans forklaring og fastholdt det forkastelige at himmelbrevet var utgitt på en tid da han kunne forvente rask avsetning blant enfoldige mennesker «paa Grund af den Stemning i Folket, den den herskende Farsot medfører.» Dette er avgjørende for artikkelen, som støtter seg i det opplyste publikums oppfatninger, som

…vist ikke finde det tilbørligt, at Brevet er bleven trykt, og især at det er skeet i denne Tid, og det vil formeentlig ikke give Boktrykkeren Medhold, naar han i et Blad har anført til sin Undskyldning, at en Anden vistnok vilde have trykt Himmelbrevet, hvis ikke han selv hadde gjort det.#Christiania-Posten 1853, s. 3 (34).

Notisen som er rykket inn like under artikkelen fungerer som et ytterligere argument: «I Drammen er fra 21de til 24de d. M. 2 andmeldte og 5 døde af Cholera, i alt 25 Angrebne og 20 Døde.»

Saken gikk sin gang i rettssystemet. Da endelig dom falt i 1855 viet et bredt utvalg aviser spalteplass til rettsreferatene. Byretten i Drammen, Drammens byting, frifant de tiltalte mot at de betalte saksomkostningene og at Wulfsberg betalte to tredjedeler. Christiania Stiftsoverrett mente imidlertid noe annet, og dømte Wulfsberg til 40 dagers fengsel på «sedvanlig fangekost», Brandevold 10 dager på vann og brød. Wulfsberg fikk i tillegg en usedvanlig saftig bot på 160 speciedaler, som skulle gå til Drammens fattigkasse. Saken ble anket til Høyesterett, som opprettholdt Overrettens dom. Ut over de forargerlige påstandene om at Gud selv hadde skrevet brevet, kan en linje ha vært spesielt provoserende, gitt omstendighetene: «Der skal blive saa stor Sygdom og Pestilense, at den, som lægger sig frisk om Aftenen, skal være død om Morgenen»#Også denne formuleringen er gjennomgående, og finnes blant annet i et av Riksarkivets håndskrevne brev fra 1648, som er gjengitt i Paulsen 2002, s. 217 (6), og i Thieles trykte himmelbrev fra 1770.. Men det var signaturen på brevet, «Jesus av Nazareth er mit Navn…», som gjorde at Høyesterett tok i bruk Kriminallovens kap. 8, § 1, om blasfemi og dømte deretter:

Retten skjønner ikke rettere, end at det Ovenciterede er af blasphemisk eller gudsbespotteligt Indhold baade derved, at Himmelbrevet er udfærdiget i Frelserens Navn, og fordi det ligefrem indeholder, at den blotte Besiddelse og Udbredelse af Himmelbrevet kan skjenke Menneskene deres Synders Forladelse#Norsk Retstidende 1855, s. 574-575 (33)..

Wulfsbergs medtiltalte, kremmeren Brandevold og hans historie, nevnes ikke i avisene før i 1855. I 1853 hadde han kjøpt et parti på 500 himmelbrev hos boktrykker Selmer på Lillehammer, og solgt dem på veien til Drammen for mellom to og fire skilling per stykk. Sitt siste eksemplar tok han med til Wulfsberg. På veien tilbake til Lillehammer oppdaget han imidlertid at det fantes himmelbrev i nesten hver gård i bygdene han var innom. Det er verdt å merke seg at han, i likhet med Wulfsberg, som kjente markedet og kjøperne, heller ikke trodde folk tok himmelbrevene alvorlig#Norsk Retstidende 1855, s. 572–576 (33).. Boktrykkeren Selmer ble frikjent, da saken var foreldet.

Det hører med til historien at avisene også selv kommenterte dommen. Morgenbladets redaksjon fant det helt på sin plass at straff ble anvendt for å trykke og selge gudsbespottelser til utbredelse av overtro og vankundighet, men fant det «meget haardt» å ilegges 160 Spd for at en velbekjent trykker ikke hadde oppført trykkested.#Morgenbladet 1855 (36). Arbeiderforeningens Blad trykket en lakonisk tekst, som vanskelig kan forstås som annet enn kritikk av de store avisenes angrep på boktrykkeren og kramkaren, kong Salomo mot Jørgen Hattemaker#Arbeiderforeningens Blad 1855 (37)..

En annen rasjonalitet

Hvorfor slo myndighetene så hardt ned på Wulfsbergs trykking av himmelbrevet? Rettsreferatene begrunner dommen, som beskrevet ovenfor, ut fra blasfemi og henvisning til trykkeloven. Hverken kolera eller overtro nevnes med et ord. Samtidig er det åpenbart at avisene har spilt en viktig rolle for å koble den gamle tradisjonen til en akutt og presserende kontekst. Høyesterettsdommen representerte et gjennombrudd for en opplyst, moderne forståelse av fortidens mirakelkultur – samtidig som en ny paradigmatisk tenkemåte knyttet til sykdom, smitteårsaker og samfunnets ansvar for befolkningens helse trer fram.

Medisinhistorikeren Aina Schiøtz (1947–2020) har pekt på hvordan koleraepidemiene representerte et gjennombrudd for en ny type tenkning knyttet til samfunnets kollektive ansvar for behandling og forebygging av sykdom#Schiøtz 2003, s. 29 (38).. Dette kom, ifølge historikeren Merethe Roos, ikke minst til uttrykk i avisene, som både fungerte som en arena for opplysning og for samfunnskritikk#Roos 2017, s. 14 (39).. I denne konteksten ble himmelbrevets autentisitet utfordret av en sterk argumenterende rasjonalitet: den nye medisinske fornuften sammen med en langt bredere og eldre opplysningsbevegelse. Rettssaken, og avisenes dekning av den, forteller tydelig hvordan innflytelsesrike stemmer innen den opplyste offentlighet ikke bare definerte himmelbrevenes århundrelange tradisjon som overtro, men som også så det som sin oppgave å ta ansvar for å rydde fenomenet av veien.

Høyesterettsdommen var et ledd i en ny virkelighetsoppfatning der brev fra Gud ble definert som overtro og billig juks, og knyttet til det uopplyste, enkle og enfoldige lag av befolkningen og dens manglende dømmekraft. Dette laget av befolkningen var kanskje også målgruppen for himmelbrevene. Men Wulfsberg og Brandevolds oppfatninger – at folk ikke egentlig tok brevene på alvor, ble ikke vektlagt. Saken bringer oss ikke nærmere spørsmålet om hvorvidt folk egentlig trodde brevene fra Gud var sanne, men sier noe om hvilke rasjonaliteter som definerte tro og overtro, og hvem som uttrykte, og tok, et ansvar for at en godtroende og lettlurt allmue ble spart for brev fra Vårherre. I den langsomme avfortryllingen av verden forsvant miraklene gradvis ut i opplysningens skygger.

Til tross for den harde dommen i Wulfsbergsaken ble det trykt himmelbrev med det samme tradisjonelle innhold og oppsett så sent som i 1908#Himmelbrev, transkribert og fotokopiert i Hunnes 1986 (40). Brevet ble trykt i Centraltrykkeriet i Trondheim, som ble etablert i 1908, himmelbrevet er følgelig trykt i 1908 eller senere. . I Danmark ble det trykt himmelbrev både i 1893 og i 1895#Jensen 1895, s. 223 (4).. Og det er funnet himmelbrev på tyske soldaters kropper så sent som etter slagene under annen verdenskrig#Paulsen 2002, s. 213 (6)..

Litteratur

  1. Wulfsberg J. Drammens Tidende, 22. 09. 1853.

  2. Berg SF. 2018. «The proof of the original is in the copying: Heavenly chain letters». I: Brenna B, Christensen HD, Hamran O. red. Museums as Cultures of Copies: The Crafting of Artefacts and Autheticity, London: Routledge, 2018.

  3. Berg SF. 2019. Himmelbrev i reproduksjonens tidsalder. S. 109-40 i: Bjørkøy AMB, Hemstad R. Nøding A et al. red. Litterære verdensborgere. Transnasjonale perspektiver på norsk bokhistorie 1519–1850. Oslo: Nasjonalbiblioteket, 2019.

  4. Jensen KS. Himmelbreve. Dania: tidsskrift for dansk sprog og litteratur samt folkeminder 1895; 3: 193-228.

  5. Hebing R. 2012. The Textual Tradition of Heavenly Letter Charms in Anglo-Saxon Manuscripts. Amsterdamer Beiträge zur älteren Germanistik: Secular Learning in Anglo-Saxon England 2012; 69: 203−22.

  6. Paulsen H. 2001. Himmelbrevene. I: Arkivfagets profesjonalisering. Festskrift til Jørgen H. Marthinsen. Norsk Arkivforum 2001; 16: 208-28. Kristiansand: Norsk Arkivarforening.

  7. Trykt himmelbrev datert 1853. Nasjonalbiblioteket, Ms.fol. 3877. https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2018013026001

  8. Fet J. Lesande bønder. Litterær kultur i Norske allmugesamfunn før 1840. Oslo: Universitetsforlaget, 1995.

  9. Brantzæg SG. Skillingsvisene i Norge 1550–1950. Edda 2018; 2: 93-109.

  10. Paasche F. Kristendom og kvad. En studie i norrøn middelalder. Kristiania: Aschehoug & Co, 1914.

  11. Amundsen AB 1995. «Mig Engelen tiltalte saa...» S. 21-59 i: Amundsen AB, Eriksen A. red. Sæt ikke vantro i min overtroes stæd: Festskrift til Ørnulf Hodne på 60-årsdagen. Oslo: Novus Forlag, 1995.

  12. Amundsen AB, Pollan B, Schumacher J et al. Norges religionshistorie. Oslo: Universitetsforlaget, 2005.

  13. Berntdsson T, Fischer O, Mattsson A, Öhrberg A. Innledning: 1700-tallets skriftkulturer. Sjuttonhundratal. Nordic Yearbook for Eighteenth-Century Studies 14: 8-16, 2020.

  14. Himmelbrev datert 1604 Nasjonalbiblioteket, Ms.fol. 3788. «Copie aff dette Breff Som Gud Herren sielffuer skreffuet Haffuer…» https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digimanus_24814

  15. Rian Ø. 2017.Reformasjonen som katastrofe i Norgeshistorien. En revolusjon ovenfra og utenfra i et katolsk land. S. 19-42 i: Haug E. red. Fra avlatshandel til folkekirke. Reformasjonen gjennom 500 år. Oslo: Spartacus forlag, 2017.

  16. Amundsen AB. Dommedag på norsk. Fra Draumkvedet til Hauge. S. 50-74 i: Dyrendal A, Pettersen A. red. Dommedag! Verdens undergang før og nå, redigert Oslo: Humanist Forlag, 2008.

  17. Himmelbrev datert 1720. Det kongelige bibliotek, København. https://soeg.kb.dk/discovery/fulldisplay?context=L&vid=45KBDK_KGL:KGL&search_scope=MyInst_and_CI&tab=Everything&docid=alma99122092234305763

  18. Himmelbrev datert 1848. Aust-Agder museum og arkiv, Kuben, Personalia, Aust-Agder, boks 4.

  19. Christian Vs Norske Lov: Anden Bog. 20. Cap. Om Bøger og Almanaker. https://www.hf.uio.no/iakh/tjenester/kunnskap/samlinger/tingbok/kilder/chr5web/chr5_02_20.html

  20. Krefting E. Enevelde, offentlighet og Peter Frederik Suhms hemmeligheter. S. 385-411 i: Bjerkås T, Dørum K. red. Eneveldet før undergangen: politisk kultur i Norge 1660–1814. Oslo: Scandinavian Academic Press, 2017.

  21. Horstbøll H, Langen U, Stjernfeldt F. Grov konfækt. Tre vilde år med trykkefrihed. København, Gyldendal, 2020, bind I.

  22. Gilje N, Rasmussen T. Tankeliv i den lutherske stat: Norsk idéhistorie, vol 2. Oslo: Aschehoug, 2002.

  23. Fuglestad M. Jærtegn i Bergen på 1600-tallet. Avhandling, Universitetet i Bergen, 2002.

  24. Holberg L. Barselstuen., 1723. http://holbergsskrifter.dk/holberg-public/view?docId=skuespill%2FBarselstuen%2FBarselstuen.page&chunk.id=act2&show.second=&toc.depth=1&toc.id=act2. Lastet ned 24.06.2021.

  25. Fet J. Eksetiana. Aarflots Prenteverk 1809–1935. Bibliografi og kulturhistorie. Oslo: Det Norske Samlaget, 2006.

  26. Espelid K. Himmelbrev. Bergens Tidende, 26.04.1964

  27. Fiskaa HM. Et brev fra månen, sendt til jorden og funnet i Bergen. Himmelbrev fra Bergen og andre sted. Bergens Tidende 30.06.1934

  28. Vig, Ole. Nogle ord om Bogsamlinger og Bøger. S. 249-61 i: Folkevennen. Utgivet af Selskabet for Folkeoplysningens Fremme. Kristiania: P.T. Mallings Bogtrykkeri, 1853..

  29. Hylland OM. Folkeopplysning som utopi. Tidsskriftet Folkevennen og forholdet mellom folk og elite. Oslo: Novus forlag, 2010.

  30. Piø I. Produktionen af danske skillingsviser mellem 1770–1821 og samtidens syn på genren, 92-120. København: Københavns Universitets fond til tilvejebringelse af læremidler, 1969.

  31. Amundsen AB. Akkomodasjon og Mirakler. Mellom gammel og ny tro omkring 1800. S. 141-53 i: Gilhus IS red. Miraklenes tid. KULT skriftserie nr. 95.

  32. Thuesen A. Beslaglagte og supprimerte bøker i den norske litteratur, Oslo: Bibliofilklubben, 1927.

  33. Norsk Retstidende. Ugeskrift for praktisk Lovkyndighed 1855; 20: 572-6. Christiania: J. Chr. Abelsted.

  34. Christiania-Posten . 21.09.1853.

  35. Wulfsberg J. Christiania-Posten 23.09. 1853.

  36. Morgenbladet 02.10. 1855.

  37. Arbeiderforeningens Blad. 1855. 10.11.1855.

  38. Schiøtz A. Folkets helse – landets styrke 1850–2003. Oslo: Universitetsforlaget, 2003.

  39. Roos M. Praktisk Viisdom i Foranstaltninger mod Cholera – tiltak og pressedekning i 1853. Michael 2017; 14:199–216.

  40. Hunnes LK. Himmelbrev i Bjørnør. S. 102-5 i Årbok for Bjørnør. Utgitt av Bjørnør Historielag. Orkanger: Orkla Grafiske A.S, 1986.

Summary

For more than three hundred years, heavenly letters circulated in Europe – letters signed by Jesus himself, and sent with an angel to mankind. The message of the letter was this: it was true, it must be copied and it held protective powers. As a chain letter from the Reformation period, the strikingly stable text in one-page format was translated from various languages, multiplied through print and handwriting and spread across national borders.

A unique trial in 1853 challenged the authenticity and authority of the epistles, judging them as blasphemous. The trial coincided with the cholera outbreak in Drammen and Christiania, and is a rare opportunity to get closer to how the heavenly letters were understood in a specific historical context. Why did the authorities react at this point of time? What were the links between the heavenly letters and the epidemic, between the public’s concern for the “uninformed class” and those who, according to the newspapers, wew also the target group for the letters? The trial and the press coverage express a new rationality in the wake of the Enlightenment thinking, where notions of disease and social responsibility also came into play.

Siv Frøydis Berg

Siv Frøydis Berg er idehistoriker, ph.d. og forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket i Oslo.