Prioritering av grunn-, videre- og etterutdanning

På tross av sin beskjedne bemanning spilte instituttene en aktiv rolle i utviklingen av norsk allmennmedisin på 70-tallet. Humerfelt var særlig opptatt av allmennlegers videre- og etterutdanning og bidro dermed til å gi faget sin identitet. Han var leder i kurskomiteen ved fakultetet 1974–1984, og et stort antall kurs utgikk fra instituttet, en tradisjon som har holdt seg helt til det siste. Spesielt vil vi nevne at han var med og startet flere ukekurs i samarbeid med spesialistene på sykehus. Dette var nytt på den tiden, og medførte økt gjensidig forståelse for fagene. Han medvirket til de såkalte «lørdagskursene», en kurs- og møteserie med faste møter om lørdagene.

Nasjonalt arbeidet han aktivt for å få i gang legeforeningens pedagogiske avdeling. Han satt i Fondsstyret i årene 1968–1981 og i Rådet for videre- og etterutdannelse av almenpraktiserende leger 1969–1973. Humerfelt deltok internasjonalt i danningen av den såkalte Leeuwenhorstgruppen (forløperen til dagens EURACT innen WONCA) og arbeidet der med definisjonen av faget allmennmedisin, målsetting, innhold og metoder i etterutdanningen og fagets organisering i samfunnet. Han var også aktiv deltaker i Nordisk Føderasjon for Medisinsk Undervisning.

Humerfelt var opptatt av at allmennmedisinen måtte få sin egen litteratur, basert på fagets egne premisser. I 1979 ble det laget en allmennmedisinsk prøveserie i Tidsskriftet, der instituttet i Bergen deltok. Dette var på mange måter en forløper til dagens handlingsprogram, men tiltaket ble ikke videreført. Både for kliniske ytringsformer og for laboratoriebruk forsto Humerfelt at allmennpraksis var ulik sykehuspraksis, og at undervisningen måtte understreke at allmennmedisinen har sine egne prinsipper for diagnostisk og terapeutisk arbeid. I tråd med dette ble det lagt ned et stort arbeid i å lage skriftlige grenseoppganger mellom allmennpraksis og spesialistmedisin. En serie hefter ble utgitt av Legeforeningen, og Humerfelt var en aktiv pådriver i arbeidet. Heftene skulle gi råd om hva som var allmennpraktikernes og spesialistenes domene. På den måten understreket de også allmennmedisinen som et eget fag.

Han så teknologiens inntog i allmennpraksis som både en velsignelse og en utfordring. Etter som apparater ble enklere, billigere og skreddersydd for legekontoret, kunne de overtas av allmennlegene. EKG og rektoskop ble for eksempel etter hvert vanlig på allmennlegekontorene.

Men det var særlig på ett område Humerfelt skjønte at en ny tid ville komme, nemlig bruken av edb i kontorrutiner og journalsystemer. I Bergen var det en gruppe leger som var svært opptatt av dette, og som satte i gang utviklingsprosjekter. Med utgangspunkt i legesenteret ved instituttet ble det første edb-baserte journalsystem utviklet. Pasientene måtte venne seg til at legen hadde deres journal på åtte tommers disketter som hver rommet noen få pasientjournaler. Dette var forløperen til det senere Infodoc-systemet (se eget kapittel).

Helt fra starten av sin funksjon som professor i allmennmedisin var Humerfelt opptatt å styrke undervisningen i kommunikasjon og medisinske atferdsfag. Det viste seg imidlertid vanskelig å få gjennomslag for disse nye ideene, og ikke minst om hva det såkalte «atferdsfaget» skulle inneholde. Han mente at dette ikke først og fremst var allmennmedisinens anliggende, men et felles ansvar for studieplanen. Fra midten på 1970-tallet kom noe undervisning i gang, men først etter hans tid er kommunikasjonsundervisning av noe omfang blitt en realitet.

Forskningen

Humerfelt hadde solid bakgrunn i egen forskning, men forskningen ved instituttet måtte til en viss grad lide i oppbyggingsårene. Det kom relativt få publikasjoner, spesielt internasjonale, fordi kreftene ble brukt på undervisning og fagutvikling. Det betyr ikke at man ikke så verdien av forskning eller at man ikke stimulerte andre. I 1974 ble Allmennmedisinsk forskningsutvalg etablert i samarbeid mellom instituttene, APLF og OLL. Utvalget kan ses på som en forløper til Norsk selskap for allmennmedisin (NSAM) som senere ble til Norsk forening for allmennmedisin (NFA). Humerfelt var også sentral i etableringen av de årlige felles allmennmedisinske instituttmøtene, en tradisjon som er høyst oppegående den dag i dag.

Få andre medisinske fagområder, om noen, har så tett samarbeid nasjonalt som allmennmedisin. Økende forskningsinnsats og bedre dokumentasjon av faget ga grunnlaget for ideen om en egen nordisk allmennmedisinsk forskningskongress. Den første ble avholdt i København i 1979, der Humerfelt var aktiv deltaker og møteleder. Det ble der bestemt at neste kongress skulle holdes i Bergen.

2. Nordiske kongress i Bergen1981, med Sigurd Humerfelt som president, ble en faglig, sosialt og meteorologisk meget vellykket kongress. En rekke gode faglige foredrag, kurs, postere med presentasjon av allmennmedisinsk forskning og utstillinger satte standard for kommende kongresser. Helt til det siste har deltakere ment at Bergenskongressen var den beste noensinne. Ikke minst blir vi stadig minnet av allmennpraktikere fra hele Norden om den storslåtte festmiddagen i Håkonshallen. Et slikt arrangement involverte mange personer, og et stort antall allmennpraktikere var med på planleggingen. Fruktene av slikt arbeid kan måles mange år etterpå. Kongressen er omtalt i eget kapittel senere i boken.

Nasjonale og internasjonale verv

Humerfelt hadde mangeårige tillitsverv i ulike organisasjoner og foreninger, som Nasjonalforeningen for folkehelsen, Det norske råd for hjerte- og karsykdommer og Den norske lægeforening, i den siste var han medlem i sentralstyret 1962–1967.

Han var aktiv i Den norske sykehusforening som styremedlem 1968–1974 og som formann 1974–1978. Dette var utgangspunktet for et stort internasjonalt engasjement, også etter at han var professor i allmennmedisin. Han ble med i styret i International Hospital Federation fra 1973, og ble etter hvert president i organisasjonen og fikk ansvar som leder for store internasjonale kongresser i Oslo (1979), Rio de Janeiro (1980) og Sydney (1981).